Bokelskere.no

Du verden!
Det finnes to type mennesker: de som snakker om Slaget ved Wounded Knee – og vi andre som kaller det Massakren ved Wounded Knee.
I går leste jeg på nettet om oljeselskap som skal inn i indianerreservat og naturreservat for å høste av hva kloden har gitt oss. Kloden har gitt oss mye, Christoffer Columbus for eksempel – en skikkelig drittsekk som også er med her. Her er med mange andre også, noen slemme, noen mest snille, og mange som bare er.
Boka er veldig velskrevet. Lyrisk. Kjempefin komposisjon. Forfatteren tar oss med inn i historien til indianerne forskjellige steder, tider, land og perspektiver. Han følger også to – tre personer i nyere tid, og snører alt dette sammen med bla Statoil, tankegodset til Evo Morales i Bolivia og noen norske journalister. Boka er både drømmende, romantisk, kritisk og voldelig. Det er vanskelig å skrive noe om urbefolkning og europeisk skattejakt uten å beskrive vold – ekstrem vold. Her ble voldsbeskrivelsene ekstra sterke. Ikke på måten han beskrev volden rent teknisk, men det var måten han beskrev tankene rundt dem på. Forfatteren skriver kapitlene med forskjellige jeg - perspektiver, og når han beskriver voldsutøverne i jeg -perspektiv ble det utrolig sterkt. Veldig dristig gjort. Kjempekvalmende å være inn i hodet på en som torturerer, voldtar og lemlester. Men la det være sagt, dette er ikke en ”splatter-bok” – volden hører med og passer veldig godt inn i historien. Den kunne ikke vært uten, og her er også mye varm søken etter, og opplevd kjærlighet. Veldig bra bok, som tar for seg rasisme, overgrep mot urbefolkning før og nå, opprør, kjærlighet, fortvilelse, kynisme, søken etter kjærlighet, identitet og blodsbånd – og rettferdighet.
Dette var boka si det ja. At den ikke står øverst på hyllene hos bokhandlerne er et under – men sånn er dessverre bokverden. Merk dere Johan B. Mjønes.

Er fortsatt like enig med deg - en fantastisk opplevelse å lese denne boka, på godt og vondt. Mest vondt. Hang meg litt opp i gjentagelsene til Mjønes i begynnelsen med etterhvert som jeg kom inn i historiene til Mary og Russell glemte jeg det helt. Jeg sovna ikke lett etter at jeg avslutta denne. En liten oppvåkning fra min side - og jeg har lest meg opp litt på historien rundt Wounded Knee innimellom kapitlene i romanen. Det var helt greit å ta noen pauser og la inntrykkene synke. Jeg håper virkelig at mange finner frem til denne boka.

Gjentagelsene tror jeg er et lyrisk virkemiddel, som jeg synes skapte en fin stemning. Det er kjempebok, og jeg gremmes av at slike bøker ikke får den oppmerksomheten de fortjener. .