Andre bok i serien og nesten like bra som første.
Plottet er tilsynelatende enkelt i de tidlige faser av boka, men det blir mer komplekst utover i boka og spenningen stiger.
Jeg synes nok at det "tar litt av" etter hvert, som om K. Ohlsson har tatt noen vel store doser med Møllers tran, for å si det litt flåsete.
Men hun skriver knakende godt og samspillet mellom etterforsker Alex Recht og hans nærmeste medarbeidere skildres overbevisende og fint, uten at det får for mye plass etter min mening.
Dramatikken øker også betydelig, akkurat som i første bok, men jeg har litt trøbbel med å henge med eller helt tro på siste fase av historien.
Likevel verd en femmer.

Endelig!
En skikkelig spennende bok fa første til siste side.
Fortellingen flyter fint av gårde, med stadig økende kompleksitet og uventede hendelser.
Litt gnissinger mellom de forskjellige aktører som står for etterforskningen hører med, men her, litt i motsetning til mange andre av de mer etablerte (Svenske) krimforfatterne, blir det ikke for mye. Bare akkurat passe. Og, som hele boka egentlig, nokså uforutsigbart.
For meg økte spenningen sakte men sikkert utover i boka.
Flere ganger mente jeg å skjønne løsningen, men neida, stadig vekk tok jeg feil.
Denne boka var virkelig vanskelig å legge fra seg, akkurat slik en god krim skal være!
Det ble senere kvelder enn vanlig, måtte jo bare lese "litt" til...
Når avslutningen dertil er både overraskende og troverdig er det bare å rulle ut en 6'er og si: Må leses.
For egen del er de neste i serien allerede innkjøpt!

La meg si det med en gang, denne boka likte jeg ikke i det hele tatt.
En kvinne er funnet død og frilansjournalisten Vera skal "grave" litt rundt i bygda og, intervjue pårørende for å beskrive "stemningen", og for å belyse, hvem var Isabella?.
Vera er for øvrig tidligere lærer, men "lærerbransjen var den slappeste og tristeste bransjen hun hadde prøvd.."
Det blir ikke så mye bedre på hennes intervju runde egentlig. For alle hun snakker med eller treffer er usympatiske duster. Vera smiler når hun må, men misliker i bunn og grunn alt og alle. Også seg selv.

Dette blir nokså trist lesing i lengden.

Som når hun, på vei til åstedet, ser en gruppe terrengsyklister "rase" nedover en skråning, så ser hun i vemmelse bort og beskriver syklingen slik:
"De gyngende rumpene deres som gnagde dype furer i fjellet om dagen og lagde egne gangsystemer mellom de finere utestedene om kvelden."
- Er ikke så glad i terrengsyklister selv, men synes dette blir vel enkelt og ensidig.
Men men. Detter er jo en krim.
Er det spennende nok, glemmer jeg fort denne type mishag.
Og da er vi nok ved kjernen av min mening av boka:
Den er jo ikke spennende i det hele tatt!
De første 360 sidene er stort sett bare reiser, forskjellige intervjuer, teorier og observasjoner.
Det skjer svært lite som er særlig spennende.
Først på slutten, 40 sider igjen, nærmer vi oss noe som kan by på spenning:
Vera + en mannlig venn sitter i bilen utenfor den mulige gjerningspersonen. Alle fornuft tilsier at politiet skal tilkalles, eller at de "går inn" begge to.
Men neida.
Patetisk!

En sterk fortelling av Åsa. Kanskje hennes beste?
Og på typisk Åsa-vis er boka nesten like mye en roman som en krim.
En styrke eller svakhet?
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg, men godt skrevet er den!
Jeg kjøpte den som en krim, og vurderer den derfor hovedsakelig som sådan.
Da blir det kanskje vel mye roman-pregede kapitler, med detaljerte skildringer av en mengde hendelser og personer og "bakenforliggende" stoff.
Alt i alt en flott bok som jeg vil sterkt anbefale.

Nok en spennende bok i OXEN serien. Tidvis like spennende som de tidligere bøkene men jeg synes det glipper litt på "troverdigheten", om jeg kan si det sånn.
Menneskets ondskap kan i virkeligheten være verre enn hva enhver kan fantasere om, hevder Mossman. Og det må han i så fall ha helt rett i, om man skal ha tiltro til denne historien hvor organisert ondskap overgår det meste av hva man kan forestille seg. I hvert fall i fredstid...
I tillegg synes jeg historiene blir litt vel kompliserte. Som leser blir man sittende litt "på sidelinjen" og det meste må liksom forklares helt på slutten, etter at "røyken har lagt seg" og de fleste skurkene er enten skutt eller "tatt hånd om" av fremmede makters representanter.
Mulig jeg ville vært litt mer positiv til boka, om jeg hadde lest den heller enn å høre den som lydbok. Dette til tross for at den svenske oppleseren gjør en eminent jobb, spør du meg.
Etter å ha lest såpass mange bøker i en og samme serie av en forfatter, lærer men seg jo også litt av det grunnleggende konseptet og man mer enn aner utgangen av de forskjellige "Cliff hanger" situasjonene.
Det blir derfor bare en 4er fra meg denne gang.

Må bare si meg helt enig med "Ronny" sin omtale her på forumet; Ken Follet er klonet!
Ha ha.
Jeg tenkte selv, uten å lest den omtalen det samme da jeg var et stykke på vei inn i boka.
Her er da et utdrag av min omtale av Follets bok; "Den evige ilden":

Det som også slår meg når jeg setter i gang med boka, er den litt klisje aktige formen Follet benytter i sin beskrivelse av hovedpersonene; Helten(e) er muskuløse og smarte og har et skarp blikk for de minste detaljer i motpartens svakheter. Og kvinnene er på samme overtydelige vis både formfullendte ("yppige") og så smarte at man tidlig skjønner at disse havner i helten(es) favn før eller senere i fortellingen.
Til tider tenker jeg at dette er en fin ungdomsbok.

Akkurat det samme gjelder, etter min mening Havets Katedral.
Men, jeg synes likevel boka er vel verd å lese, om man ikke allerede er godt inne i Spanias historie på 1300 tallet da. Jeg har nylig hatt 14 dagers ferie i Catalonia og fikk under oppholdet et blikk inn i den konflikten som faktisk fremdeles gjelder mellom Catalonia og det øvrige Spania.
Og flere Catalanere tipset meg om denne boka. Kjøpte den rett etter at jeg kom hjem.
Så, hvis man tenker på boka som en enkel, litt fargerik innføring i spansk historie og, ikke minst den spanske inkvisisjonen, er den vel verd og lese synes jeg.
Og, i tillegg er jo den siste delen av boka litt spennende da...

Spennende og velskrevet som de aller fleste Jussi bøkene. Innledende hendelser vekket min undring og interesse for videre lesing og spenningsnivået stiger raskt. Forskjellige saker dukker etter hvert opp og spørsmålet dukker snart opp; har disse noen sammenheng?
Som leser aner vi vel svaret ganske fort. Etter hvert øker imidlertid dramatikken.
Betydelig!
For min del i i såpass stor grad at jeg det hele glir litt over fra skummelt krim/drama til ren "horror".
Jeg synes det etter hvert blir temmelig overdrevent og mot slutten finner jeg det meste av historien som komplett umulig å tro på.
Sånn sett ville jeg nøyd meg med en 4'rer for boka, men persongalleriet i Avd Q og dialogene de har, seg imellom, er såpass godt og fornøyelig forfattet at jeg likevel gir en sterk 4'er.

En skikkelig "page turner" det her. Lenge siden jeg har lest en bok som har vært så vanskelig å legge fra seg. Slik Jæger selv forteller, i forordene, er historien til tider nesten for utrolig til å være sann. Men han syr det hele pent sammen og med svært god timing mellom handlingene. Handlingen er utrolig, ja, men likevel ikke mer enn at jeg tror på det aller meste av den. Dette er krim på høyt nivå og en av Jægers aller beste.
En vel-fortjent 5'er herfra gleder meg til neste!

En spennende og meget troverdig fortelling av Larsson. Etter min mening den klart beste av de fire jeg allerede har lest av henne.
Skildringene fra Kiruna tidlig på 1900 tallet er sterk beretning, og i seg selv verd en helt egen bok. Hun forteller om et nådeløst samfunn hvor "makta" rår og rettferdighet nok er et ukjent begrep for kvinner og de fleste andre.
Her dannes også grunnlaget for oppgjørets time, over 100 år senere. Vi trekkes inn i spillet mellom en rekke sterke karakterer, alt fra selvhøytidelige offentlige tjenestemenn til idealisten Rebecca som, litt fra sidelinja, lar magefølelsen føre henne dypere inn i saken enn hva godt er.
Ja, diverse hunder og barn blir også en viktig del av det hele, glimrende fortalt.
Boka må leses og jeg deler ut en 6'er, min første på svært lenge.

Da er alle tre bøkene lest.
Hekseringene;
En sterk skildring fra en Svensk liten stasjonsby på slutten av 1800 tallet. Det er fattige kår og vanskelig for de aller fleste. Men verst for jentene selvfølgelig. På alle tenkelige vis.
Boka skildrer nådeløst og nøkternt livet på bygda og de forskjellige skjebner som venter. Til tider grufull lesing. Ja, såpass sterk blir den nakne sannhet av og til at en skulle kanskje ønske seg Ekman kunne pynte litt på, av og til.
Men egentlig ikke. Hun skriver jo så godt og samler alle disse utrolige historiene til en gripende og overbevisende fortelling.

Så følger bok 2: Springkilden.
Springkilden bringer oss over til tidlig 1900 tallet. Vi følger Tora med flere gjennom vanskelige tider. Bokas form får etter hvert karakter av "rapporter" og er til tider nokså detaljert. Såpass at jeg innimellom skummet gjennom ett og annet kapittel.
Kvinnenes situasjon står i fokus hele tiden. Og de har det neimen ikke lett.

Og til slutt bok 3, Englehuset følger i grunn samme konsept;
Vi følger Tora, med barn, slekt og venner videre gjennom mellomkrigsårene og til slutten av 2 verdenskrig. Fortellingene, epistler og det jeg kaller "rapporter" er stort sett fortalt fra et kvinnelig stå-sted. "Jeg" er alltid en kvinne. Greit nok, men det blir litt ensidig kanskje, selvom Ekman uten unntak skriver meget godt.
For meg ble bok 1 meget bra, de to etterfølgerne litt tyngre. Jeg var egentlig lit sånn; Puuhh, når jeg endelig kunne klappe sammen boka/bøkene.
Jeg ser det er tildelt disse bøkene en mengde priser.
Jeg nøyer meg med en samlet 4er, selv om den første kanskje fortjente en 6er.

Langtekkelig, til tider pompøs og lite spennende.
Nesten utrolig at dette er samme forfatter som bak serien basert p "Avd. Q", som både er spennende, troverdig og til og med litt morsom.

Hakket bedre enn forgjengeren; "Mannen som jaget sin egen skygge".
Starten synes jeg var bra men, etter hvert som historien blir mer og mer komplisert og den ene dobbeltrollen etter den andre avsløres, blir det hele såpass "fjernt" at jeg mister litt fokus eller interesse for hva som videre skal skje.
Oppgjøre blir litt som forventet: Salander ordner opp med komplett uvirkelige krefter, teknikk og strategi.
Strekker meg til en svak 4-er.

Det hele begynner spennende nok med Lisbeth i fengsel, omgitt av en frykt inngytende medfange og slappe, unnvikende fengsel betjenter. Men lynende intelligent som hun er får hun raskt kontroll på det meste, inklusive fengsels ledelsen. Fysisk er hun like småvokst som tidligere, men med raskt skritt til siden og en albu smelt inn i ett eller annet vitalt organ, havner selv fengselets skrekk i horisontalen.
Ute i friluft blir vi på omstendelig vis introdusert til en rekke personer fra Lisbeths oppvekst og yngre dager. Her er det mange som har mye å skjule, ikke minst i helsevesenet, hvilket forklares gjennom endeløse redegjørelser. Litt av dette er greit, men for meg ble dette altfor dominerende i boka. Rett og slett kjedelig. Vi spares heller ikke for ulogiske handlinger eller lite troverdige hendelser:
Lisbeth er på sporet av noe og sniker seg forsiktig fram i mørket, da hun på enkelt vis blir overmannet og får en "illeluktende klut" foran munn, bedøves og dras inn i en bil, bastet og bundet, samtidig som hun på nesten overnaturlig vis i andre situasjoner nesten ser rundt hjørner og gjør akkurat det rette for å nøytralisere sin(e) motstander(e).

En av de mistenkelige og skumle aktørene slippes under tvil inn i en leilighet. Døra låses selvfølgelig ikke, og da er det jo bare for muskelbunten og spasere rett inn etter ankomst.

Og mobilene er selvfølgelig slått av når det gjelder, eller forlagt ett eller annet sted, slik at advarsler eller viktige opplysninger ikke kommer fram før det er for sent.
Osv. osv..
Nei, dette var ikke noe for meg.

En spennende krim med høyt driv. Skikkelig action og meget godt skrevet. Ingen tvil om at Øystein Wiik er en eminent forfatter innen genren. Historien blir etter hvert nokså vanskelig å tro på for min del. I tillegg går han Jo Nesbø en høy gang når det gjelder grusomheter, gørr og blod. Jeg kuttet ut sistnevnte for lenge siden, nettopp på grunn av dette.
Jeg nøyer med derfor med en 4er her, til tross for at boka er en pageturner av rang og egentlig spennende, hele veien.

Kort og godt en fantastisk fin leseopplevelse for meg. Et dykk inn i en fortid, egentlig nokså mørk, i hvert fall om man var født kvinne, som forteller om et liv i adelskapets Toscana på 1500 tallet. Språk og formuleringer er overbevisende utført og den dramatiske historien fanget meg fra første side, så og si.
Må også berømme Kirsti Vogt for en glimrende utført oversettelse.
Bravo.
Må leses!

For en bok!
Beste jeg har lest på lenge. Nydelig språk, en utrolig fortelling men likevel troverdig.
Fikk dessuten lyst til å besøke Øland etter alle naturskildringene.
Bok no 2; Nattefokk i "kvartetten" ligger klar og jeg gleder meg.

Det ble mange navn og detaljer i begynnelsen. Tenkte; huff, orker jeg dette?
Men det kommer seg etter hvert. Vil vel formulere det slik at spenningen stiger jevnt og trutt, helt til de siste sider.
Trekker litt for den "langdryge" innledningen og kanskje litt for en avslutning som absolutt var spennende, men jeg syntes den var lite troverdig.

Puh. Endelig ferdig.
Og det sier jeg trass i at boka som sådan er godt skrevet, har et sjeldent modig språk og sikkert meget presise beskrivelser av en flik av Fransk, eller var det Parisisk (under-) kultur?.
Jeg får bare innrømme at jeg ikke har peil (eller interesse) for verken Franske "underground" pop grupper, små-film regissører, platesjapper eller det hav av halvnarkomane selvforherligende idioter av noen tapere som utgjør en stor del av bokas personalgalleri.
Kapittel etter kapittel møter vi nye miljøer, men felles for dem alle er for det meste at alle rundt hovedpersonen er enten dust, hore, hjernedød eller, whatever. I hvert fall totalt mislykka.

Slik er ikke verden. Tror ikke på dette!

Positivt vil jeg trekke fram oversetter Gøril Eldøen. Her tror jeg hun har gjort en formidabel jobb med å fange bokas ekstremt vekslende språk, mellom det nesten dekadente til det språket man forbinder med med gatas loosers og taperne.
Dette er overbevisende fortalt, noe selvfølgelig Virginie i første rekke må krediteres for.
Men, for meg blir det altså altfor mye gørr, porno, og elendighet til at jeg gledet meg til neste side.
Skal jeg så lese bok 2?
Hmm
Usikker.
- Også på om Terningkast 3 er rett

En nøkternt fortalt beretning om et lite omtalt og lite ærefult kapittel i Norsk Krigshistorie.
Til tider rystende lesing. Slik jeg leser og forstår de forskjellige skjebnene som danner grunnlaget for boka, er det mye her som kunne friste en forfatter til å dramatisere litt her og hoppe over noe der, for på slik måte å "justere" boka til ens egen "agenda". (Det mener jeg vi har vi sett før, jfr. Hjemmefronten-Jødene). Helle gjør ikke det. Hun skriver faktabasert, kort og konsist og dokumenterer i rikt monn det aller meste av det som berettes. Likevel blir boka gripende, ikke minst på slutten hvor vi får et møte med noen av barna som ble satt bort fordi mødrene hadde vært sammen med en Tysker, en såkalt "Tyskerhore".
Stakkars, stakkars jenter!

Må bare innrømme at jeg slet veldig i starten med denne boken. Ikke så mye pga. innholdet, men mer på grunn av "språket". Merkelige setninger og et jevnlig drøss av litt rare "lignelser" som jeg etter hvert bare ble irritert over.
Bare som et eksempel: "Helikopteret seilte oppover fjelltoppen lik en mygg som summet over ryggen på en elefant" ??
Oversetteren; Christina Revold mistenker jeg for å være Fransk med en viss Norsk kunnskap, heller enn omvendt. Om originalteksten faktisk er slik den her fremstilles, får hun ha meg unnskyldt.
Men, etter hvert som historien utvikler seg synes språket ble helt OK. I alle fall sluttet jeg å henge meg opp i den slags detaljer etter hvert som spenningen bygget seg oppover. Og, spennende blir det!
Så, orker man de første 160 sidene og ikke henger seg for mye opp i et til tider pussig ordvalg, vil jeg si leseren blir rikt belønnet i form av god spenning og et plott jeg synes er både godt og annerledes enn krimbøker flest.
Med en bedre oversettelse ville jeg gitt en femmer, men her nøyer jeg meg med en firer.