Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Nå har jeg fullført alle fire bindene, - igjen! Og det har vært en stor opplevelse, - større enn forventet, redd som jeg var for at den skulle ha tapt seg! Og det hadde den slett ikke, med stigende alder setter jeg vel enda større pris på skildringen av et helt livsløp og hvordan familiemedlemmers personligheter og valg får konsekvenser i generasjoner, - Elstad lar alt henge sammen.
Hun hadde også stor kunnskap om livet blant bondebefolkningen på 1800-tallet, og denne kunnskapen er en viktig side ved bøkene, der skikk og bruk, arbeidsoppgaver og gårdsdrift skildres omhyggelig, - det blir nesten en lærebok i etnologi. Veldig viktig er også hennes bevisste fokusering på kvinnenes liv og muligheter i Norge for to hundre år siden, - anbefales sterkt til yngre lesere, - og kjærlighet og masse følelser inneholder den også 😉

Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!

Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!

Det er et interessant grep Mona Ringvej har gjort her, ved å fortelle Norges tusenårige historie gjennom livene til 22 personer, - på 500 sider. Da er det naturligvis veldig mye som ikke kommer med, men vi får en slags overordnet sammenheng i hvordan samfunnet har endret seg, belyst ved enkeltskjebner som kan ha vært bestemmende for utviklingen eller vært rammet av den. Dette er ofte personer jeg overhodet ikke har hørt om, men som har levd liv som er typiske for sin tid og ofte i kontakt med kjente aktører. Hun har særlig skildret den historiske utviklingen gjennom endringer i lovgivning, religion og annet tankegods, og utviklingen her til lands blir også sett i sammenheng med hva som skjedde ute i verden.

Selv må jeg nok si at jeg synes beskrivelsene fra middelalderen var mest interessante, - der har jeg så store hull at jeg aldri kan få nok påfyll! Og så må jeg innrømme at jeg ble litt lei på 15-1600-tallet, - da syntes jeg hun ble litt for gjentagende og ordrik, - og hun lot i tillegg alle tre personene på forskjellig vis være berørt av heksebrenning! Heksebrenning har naturligvis vært en helt forferdelig affære, samt et interessant fenomen, men jeg synes nok at det skjedde så mye annet på 1600-tallet som burde kommet bedre med. Men der har forfatterinnen kommet kritikken i forkjøpet, - hun starter etterordet med å be om unnskyldning for alt som ikke er med. Og hun er tilgitt! Dette var en interessant bok som jeg er blitt litt klokere av!

Det har vært en sann og sitrende svir å lese Hekneveven! Jeg har måttet tøye lesingen og nyte boken i små porsjoner, - dels fordi språket og miljøskildringen var så fantastisk, og dels fordi den var så spennende! Jeg var jo så nysgjerrig på hvordan det ville gå, men samtidig gruet jeg meg til at den skulle ta slutt, så jeg måtte bare holde igjen, - jeg ville fortsette å være i den verdenen Mytting hadde skapt! Man kan bare bøye seg i støvet for hans evne til å lage stor litteratur av en historie som tilsynelatende kan virke som om den hører mer hjemme i «kiosk-litteraturen». Det som redder og bærer hele boken er språket, miljøskildringene og ikke minst forfatterens utrolige kunnskaper om alt fra veving og reinsdyrjakt til de første flyene. Historien har mange velkjente trigger-elementer – og de er deilige å kjenne på – , men man er aldri trygg på hvordan det vil gå! Overtro og overnaturlige elementer har en sentral plass i boken, og det kan nok oppleves som i overkant mye, men jeg svelger det rått, og tenker på at handlingen foregår i Vis-Knuts verden, - en mann som også hadde syner om hva fremtiden ville bringe, på linje med Hekne-søstrene.

Dette er en vakker bok, både innholdsmessig og på omslaget. Hovedtemaet er barn født utenfor ekteskap og deres mødre, både på 18- og 1900-tallet. Det er en rolig og stillferdig bok om to kvinners liv, - den ene, Teresa, er italiensk og levde i Firenze på 1850-tallet, den andre, Sandra, er norsk, men på utflukt til Firenze på 1990-tallet. Det er tenksomme og samvittighetsfulle unge kvinner som har et fellesskap i bokens evig aktuelle hovedtema, - samt på flere andre måter, skal det vise seg.
Bokens kapitler skildrer vekselsvis de to kvinnenes liv, og det er Teresa som er viet mest plass, mens Sandra innleder og avslutter historien i tilnærmet nåtid. Det er skildringen av Teresas liv i Firenze på midten av 1800-tallet som griper meg mest, og den er da også fortalt kronologisk. Sandras liv er det vanskeligere å gripe, det hopper mer i tid og er uklart, det fortelles for eksempel om personer man ikke ordentlig skjønner hvem er, - og for å være ærlig, så ergret dette meg mer og mer da jeg leste den. Det var også deler av både hennes adferd og hennes opplevelser som fremsto som svært usannsynlige, - og jeg fortsatte å ergre meg! Men så, da slutten kom, skjønte jeg alt så mye bedre, og de store linjene ble trukket og velvet seg vakkert over hele historien! Jeg skulle gjerne ha sluppet de ergrelsene underveis da jeg tenkte at dette blir bare en firer, - men så reddet avslutningen terningkast fem!

Nå har jeg vært på en interessant rundreise i Storbritannia! Riktignok bare i hodet mitt, men godt geleidet av Gry Blekastad Almås, - og i tider som disse, er det veldig deilig å kunne reise litt! Hun har ført oss til 11 forskjellige byer i Storbritannia, hvor hun hvert sted har presentert oss for mennesker som kan fortelle om forskjellige bånd mellom Norge og øyriket, samtidig som hun gir oss et innblikk i britiske forhold.
Jeg ble riktignok litt skeptisk da hun i første kapittel startet med fotball, - det er ikke akkurat det jeg har mest greie på og sansen for. Men derfor var det jo dessto nyttigere å få en innføring i fotballens verden og dette merkelige forhold mellom nordmenn og britiske fotballklubber. Ellers ble diverse forbindelser og tette bånd til Norge under krigen godt belyst, og likeledes næringsliv og fiskeri, med den historiske utviklingen og de interne motsetningene i landet som førte til Brexit. Hun var jo også innom forbindelsene mellom landene for tusen år siden, men for en som er opptatt av vikingtiden, er det nok mer å hente i Tore Skeies bok om Hvitekrist. Men alt i alt, en lettlest og interessant reise i «Norbrittania»!

Dette var en fascinerende roman, lagt til Island på slutten av 1700-tallet. Vi får et sterkt møte med vill natur i voldsomt vær, samt med et stolt, men utarmet, folk som i tillegg til naturkreftene var rammet av danskekongens vanstyre. Dette blir sett og opplevd gjennom en utsending fra myndighetene i København som i opplysningstidens ånd skulle foreta oppmålinger og registreringer på øya. I denne kulturkollisjonen må hovedpersonens «siviliserte» fornuft og innstilling etter hvert vike både for gjenferd og folkets jordnære livsform og kunnskap. Boken brakte tankene til Johan Falkberget, både til Den fjerde nattevakt og til Nattens brød, men særlig til Jon Kalmar Stefanssons trilogi Gutten, - her var det også mye vær og spøkelser, som jeg skjønner det må være mye av i Island!

Dette var en fascinerende bok som ofte traff meg med stor gjenkjennelig kraft. Ernaux er opptatt av tid og minner, og hun har her begitt seg ut på det vanskelige prosjektet å skrive en bok som skal fange henne selv og hennes utvikling sammenkoblet med erindringene om og endringene i de nære omgivelsene og de tilsvarende i den store verden. Boken skulle derved bli en slags personlig, kollektiv minnebok, og det synes jeg hun har lykkes godt med.

Den ble gitt ut da hun var 67 år og dekker årene 1941-2008, og for meg, som bare er litt yngre enn henne, er den gjenkjennelig på mange måter. Først og fremst gjelder det selve det mer overordnete emnet: opplevelsen av tiden som går og alle minnene som er nesten fysisk lagret i oss. Hun opplever det som om hun er en palimpsest, et dokument der eldre skrift er fjernet og som blir brukt om igjen. Selv forestiller jeg meg det med et bilde fra arkeologien, hvordan minnene ligger stratigrafisk lagret i oss, slik vi kan se det i en profil i feltet. Det er jo noe av samme opplevelse, og det som er fascinerende, er at med alderen kan minner langt nedefra bryte opp til overflaten, slik at man kan få følelsen av å bli ett med den man var i yngre dager.

Jeg kjente meg jo også igjen i mange av både de personlige og de kollektive minnene hennes, alle disse endringene vi har opplevd og vært en del av. Men i og med at hun skildrer et liv i Frankrike, er det jo mye jeg ikke kjenner meg igjen i, - f.eks. mange navn på tv-personligheter og -programmer og dessverre også politikere, og dette trakk leseopplevelsen litt ned, men i det store og hele kjente jeg meg godt igjen, - både i stort og smått. Altså: en fascinerende og tankevekkende bok!

Beklager, men jeg må bare innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne! Etter å ha lest både «Sommerlys, og så kommer natten» og trilogien om «Gutten», samt all den gode omtalen av denne, hadde jeg gledet meg til å lese den, men så opplevde jeg altså rett og slett å ergre meg! Den ble for rotete! Én ting er hvordan Stefánsson opphever tiden i skildringen av et liv, - det er fascinerende tenkt og gjort og skaper en samlende himmelhvelving over fortellingen, og språket og enkeltstående formuleringer er glitrende. MEN, en annen ting er at det er for mange fortellere av denne historien, og man skjønner ofte ikke hvem det dreier seg om eller når og hvor det skjer, så jeg ble ofte helt oppgitt! Jeg antar jeg er for utålmodig og enten ikke skarp nok til å skjønne sammenhengene eller ikke villig til å bare la meg føre bevisstløst med. Det er mange små og store kapittelinndelinger her, med velformulerte overskrifter, men jeg ville så mye heller at de skulle hjulpet oss med å gjøre det klart hvem som fortalte og med en stedfesting og datering av hendelsen. Men jeg antar at det nettopp ville ha fjernet noe av den magien Stefánsson ville skape og mange må ha opplevd, - jeg ble altså bare irritert og det er ingen god følelse å lese en god bok med! For jeg synes jo den var god også, - særlig på slutten da det meste ble klargjort og man merket sammenhengen i det hele, men da var det for sent for meg! Likevel, - jeg har tenkt på hvilket terningskast jeg skulle gi, og tenkte lenge på fire (og det er dårlig til å være meg), men jeg ender likevel med en femmer for fantastisk språk og en høy himmel over diktede liv.

Dette var en interessant bok, - i likhet med de andre bøkene til Tore Skeie! Vi blir tatt med inn i både vikingtiden og den europeiske middelalder, og disse blir koblet sammen så et nytt verdensbilde oppstår i mitt hode! Dette var virkelighetens Game of Thrones, - likhetene var fascinerende! Samtidig er alt han forteller hentet ut av kildene, - ingen ting er diktet opp og det er så fint. Jeg har bare én innvending, og den er rettet mot det «korstoget» han fører mot Snorre. Nesten hver gang Snorre nevnes blir vi fortalt at vi ikke må stole på det han skriver, - det har gått for lang tid og historiene om det som skjedde har endret seg med årene, - i motsetning til det som blir fortalt i de bundne skaldekvadene. Snorre har nok hatt en agenda da han skrev ned kongesagaene, men jeg er tilbøyelig til å tro at islendingene gjennom alle årene har vært nøye med å gjenfortelle historiene riktig, - tenk bare på birkebeineren som virkelig ble funnet i en brønn i Trondheim!

Nei, - dette var en skuffelse! Jeg har vært frelst Peter May-fan etter bøkene hans fra Hebridene, og selv om jeg var klar over at denne handlet i Frankrike, håpet jeg at jeg skulle bli fascinert av den også, - men det ble jeg altså ikke! Det hadde kanskje hjulpet om jeg hadde vært mer kjent i og tiltrukket av Paris og Frankrike, men for meg ble det alt for mange lange vanskelige gatenavn og navn på skoler og institusjoner, til dels på fransk, - det førte bare til at jeg ikke orket å finlese boken. Og det var likevel ikke det verste! May syntes kanskje han gjorde en genistrek da han lot etterforskeren benytte seg av Google for å løse de gåtene morderen hadde lagt ut, men det ble alt for mye av det, beskrevet på det enkleste nivå! Hva som ble skrevet inn, hvor mange treff han (og medhjelperen) fikk, hvilken fane de gikk videre fra osv., - alt for å finne de utroligste sammenhenger mellom de fjerneste ting som det ellers hadde vært helt hinsides å finne ut av! Noen synes kanskje sånne sære gåter er morsomme, det gjør ikke jeg! Jeg holdt på å gi den terningkast 3, som er nedre grense for bøker jeg gidder å lese ut, men fordi løsningen var litt annerledes enn forventet, gir jeg terningkast 4.

Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!

Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.

Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!

Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!