Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Dette er virkelig en gave til Sigrid Undsets tilhengere! Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen har redigert denne samlingen av sitater fra hennes romaner, essays og brev, - og de har hatt en stor skattekiste å øse av! Sitatene er ordnet tematisk, og layouten er sirlig og vakker, også med fotografier.

Det er utrolig lett å la seg forføre av Undsets språk og formuleringsevne, og sitatene viser hennes klokskap og livsvisdom. Så selv om hennes uttalelser av og til butter litt mot egne synspunkter, så sluker jeg dem rått! Jeg har holdt på med boken en god stund, kost meg med et kapittel i ny og ne, - en sann fryd som var god for sjelen!

Tittelen henspeiler på at hun i sitt forfatterskap valgte å ta i bruk «de blanke ordene, dydenes navne, de som er blitt halvveis latterlige ord – det er de ord menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, rettferdigheten, sannheten, måteholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord.»

Denne boken gir en grundig innføring i victoriatidens England, både gjennom fortellingens historie og forfatterens bemerkninger underveis. Jeg ble inspirert til å gjenlese den da jeg nettopp gjenleste Besettelse, - de kan på mange måter minne om hverandre. Begge er skrevet av nåtidige kunnskapsrike litterater og forfattere og omhandler kjærlighetshistorier rundt 1860, - og begge er krydret med datidens lyrikk.

Her har John Fowles hatt en fascinerende og grensesprengende skrivestil. Han har benyttet seg av en forfatterstemme som forklarer personenes tanker og handlinger utifra tiden de levde i. Men han nøyde seg ikke med det, - noen ganger lot han forfatteren selv dukke opp i fortellingen, og han moret seg også med å la historien ende på tre forskjellige måter! Underveis får vi imidlertid fine menneske-, kultur- og naturskildringer og en spennende kjærlighetshistorie som det er en fryd å lese, og som forflytter leseren til en annen tid og et annet sted.

Selv har jeg sett filmen med Meryl Streep og Jeremy Irons mange ganger, og jeg frydet meg ved å merke hvor tett den ligger opp til boken, selv om dobbeltheten i historien der ble formidlet på en annen, men også fiks måte.

Kåringen av «beste bok» fikk meg til å huske på denne, og jeg har nå gjenlest den med stor fryd! A. S. Byatt fikk da også Bookerprisen for den i 1990.

Romanen, med undertittel «En romantisk fortelling», er et overflødighetshorn av lek med litterære sjangre og kunnskap om victoriatidens litteratur og tankegods. Handlingen foregår både rundt 1860 og i nyere tid; det er en spenningsroman knyttet til jakten på gamle brev og med kjærlighetshistorier på begge tidsplan, - men det er også så mye mer. Byatt er i utgangspunktet litteraturviter som underviste ved University College i London, og hun har her faktisk klart å dikte to forfatterstemmer fra victoriatiden, - lange dikt fulle av tidens ånd og språk, samt fiktive artikler - til og med med fotnoter! Veldig imponerende, men det kan nok bli litt mye av det gode, - men da kan man faktisk godt skumlese litt. Men det gir oss jo en innføring i tidsånden, og i tillegg til dette og spenningshistorien, får vi kostelige skildringer av kiving innenfor dagens akademia, gode menneskeskildringer, flotte natur- og miljøbeskrivelser og til slutt et gotisk innslag med graving på kirkegården!

Som prikken over i-en er omslagsbildet et maleri fra 1860 som viser et par som går langs en strand, - akkurat slik helten og heltinnen gjorde!

Hm, - jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne boken. Jeg har lest flere bøker av henne før, og har vært veldig begeistret, så da det på omslaget av denne sto at det var en av de vakreste bøkene anmelderen noensinne hadde lest, fikk jeg veldig store forventninger.

Det er en nokså tynn bok, snaue 170 sider, og jeg må innrømme at jeg underveis gjennom de første hundre sidene ble nokså lei og oppgitt. Det var en litt rotete fremstilling av hovedpersonens stillestående liv og hennes fascinasjon av sin grandtante, - hvis lett forvirrede utsagn blir sitert i ett sett! Grandtanten har etterlatt seg noen manuskripter med sine refleksjoner over menneskets natur, lyset og livets tilfeldigheter og disse spiller etter hvert en sentral rolle.

Forfatterinnens skildringer av livet på Island og nettopp lysets betydning er fin lesning, og interessant er det også at der kalles jordmødre for lysmødre. Både hovedpersonen og grandtanten var «lysmødre» - et ord som også blir brukt i den norske oversettelsen – så det dreier seg mye om deres jobb, fødsler og barnets møte med verden, - sammenlignet med dyrenes. Grandtanten mener dyrene er menneskene overlegne, og det er vel det som er bakgrunnen for tittelen.

Men etter omtrent to tredjedeler av boken opplevde jeg at noe endret seg. Det begynte å skje noe i hovedpersonens stillestående liv, og det tredje temaet, livets tilfeldigheter, blir aktualisert. Og når man så får høre grandtantens konklusjon på spekulasjonene rundt menneskets natur og dets uforutsigbare atferd, skjønner man at det ligger en tanke bak den rotete fortellingen i bokens første hundre sider.

For å forklare det, gjengir jeg litt fra bokens slutt, - noe som ikke går på handlingen, men på forståelsen av den. Hvis noen ikke vil ha den «hjelpen» må de slutte å lese her.

Hovedpersonen skriver om grandtantens etterlatte manuskripter: «I begynnelsen syntes jeg de manglet både en rød tråd og en sammenheng, men etter hvert som jeg leste, begynte jeg å få mine tvil, og opplevde at det jeg tidligere hadde opplevd som uorden eller mangel på sammenheng, nettopp var tanken bak verket, formålet og meningen med det. At organiseringen lå i det uorganiserte, at det var et system i misfosteret.» - Og da skjønner jeg jo at også boken er skrevet i denne grandtantens ånd, og det er jo ganske fikst og godt gjort!
Så dermed steg boken fra terningkast fire til terningkast fem fra meg!

Jeg koste meg med denne boken hvor vi fikk møte den unge William Wisting i 1983. Han var en nyutdannet og engasjert politikonstabel og en nybakt pappa, - når han fikk tid til det. I tilleggsboken som handlet nesten tyve år senere, møter vi ham som en fremdeles sympatisk etterforsker, men nå litt mer sliten etter alt for mange overtidstimer og kaffekopper, - litt deprimerende det da.

Den første boken dreier seg blant annet om hendelser som skjedde 1925, men som har tråder frem til «nåtiden», - helt etter min smak! Og skildringene av livet i 1983, med skrivemaskin, fasttelefon og telefaks, er et hyggelig gjensyn for en som har opplevd det og som skjønner hun begynner å bli gammel. Jeg ble også fascinert av hvordan vi kan følge etterforskningen trinn for trinn og se hvordan brikkene etterhvert faller på plass, mens vi hele tiden har hatt muligheten til å være med og pusle litt selv.

Jeg likte nok hovedboken best, - «Nøkkelvitnet» manglet det historiske islettet som var nettopp det jeg ble tiltrukket av i «Når det mørkner», så terningkastet mitt går til den!

Med undertittelen «En ny historie om vikingene. Fra Skandinavia til Silkeveien» og et utsøkt omslag, var dette en svært forlokkende bok. Forfatteren er bio-arkeolog, og i begynnelsen nærmer hun seg vikingtiden mer ut fra arkeologiske funn enn fra de skriftlige beretningene som finnes, og det opplevde jeg som nytt og veldig interessant. Hun starter i England hvor det er gjort mange nye og viktige funn, og hun tar i bruk resultatene av det de aller siste naturvitenskapelige teknikkene forteller oss om funnene. Dette gir nye opplysninger om både de gjenstander og de menneskelige levninger som er funnet der, - veldig spennende!

Disse opplysningene førte henne østover, og jeg ble med, men så må jeg bare innrømme at det etter hvert ikke ble like interessant for meg. Jeg må ta det på egen kappe at jeg ikke helt klarer å holde styr på alle de vanskelige navnene i øst, - både på steder og mennesker. Men en annen ting var at hun nå i stor grad forlot arkeologien og baserte seg på beretninger, og fordi jeg nettopp var så fascinert av den arkeologiske vinklingen, ergret dette meg litt. Språket var også litt tungt med lange setninger, og når innholdet da var litt komplisert og jeg ikke alltid fulgte henne helt i hva hun ville vise, ble det litt langdrygt for meg. Men interessant nok, jeg ser i en annen omtale her inne at det er en som mener det stikk motsatte, - at hun brukte for lang tid til å komme til poenget!

Og poenget tror jeg må være at vi ikke må se på vikingsamfunnet som et avsondret og lukket samfunn i Skandinavia og vestover, men at det var et samfunn sterkt preget av migrasjon, handel og kulturutveksling østover.

Jeg gikk nok til denne boken med litt for store forventninger, - jeg har vært veldig begeistret for de senere bøkene til Mytting. Men jeg må innrømme at etter hvert dalte interessen her, - det var nok litt for mye av en «guttebok». Jeg koste meg med skildringene av miljøet i Gudbrandsdalen, og Mytting imponerer forsåvidt også her med sine detaljkunnskaper, - det er bare det at det nå er kunnskaper om et område jeg har null kjennskap til eller interesse for, - militærliv, våpen og biler! Det ligger en sterk menneskelig historie i bunnen av fortellingen, men all spesialkunnskapen på disse områdene kjedet meg, og da det etterhvert også ble i overkant blodig etter min smak, sank begeistringen fra terningskast fem til fire!

I møte med noen bøker blir ord så fattige, - det gjelder her, som med de andre bøkene til Stefansson. Her tar han oss med på svimlende tankesprang mellom tid og sted og generasjoner og mellom liv og død, - og vi får en følelse av hvordan alt henger sammen med alt, og verden utvides. Han fanger det storslagne ved våre liv og ved kjærligheten gjennom de små hendelser og åpenbarer dette for meg, her jeg sitter i sofaen en grå novemberdag. Det er gjennom oppbyggingen av fortellingen, det særegne språket og «stilla mellom orda» (jfr. Helge Torvund i Klassekampen 05.11.2021) han klarer dette, - som f.eks. i tittelen! Jeg gir en sekser og et favorittbok-stempel, uten å kludre den mere til med mine ord!

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Dette er den fascinerende historien om hvordan den første norgeshistorien ble til, om mannen som skrev den og om hans tid, - 1600-tallet. Tormod Torfæus (opprinnelig Torfason) var en begavet islending som vokste opp omgitt av gamle norrøne sagaer og skrifter. Interessen for disse førte ham til universitetet i København hvor han en periode var kongelig antikvar og sørget for innsamling og avskrift av de gamle islandske håndskriftene, før skjebnen førte ham til Norge og Karmøy. På kongelig bestilling skrev han der et firebinds verk om Norges historie, mens hans skrivere sørget for avskrifter av de originale islandske sagaene, - som i en periode ble oppbevart i en potetkjeller der! Dette arbeidet, som ble utført på gården Stangeland på Karmøy, var så stort og omfattende at Birgisson skriver at det var tre filologiske institusjoner i datidens Skandinavia: Universitetet i København, Stangeland på Karmøy og Antikvitetskollegiet i Uppsala/Stockholm! Tenk det!

Torfæus gjorde et fantastisk arbeid for å tilgjengeliggjøre de gamle skriftene og var stor i sin tid, både som antikvar og historiker, men ettertiden har ikke visst å verdsette hans historieskriving. Særlig hans form for metode og tilsynelatende manglende kildekritikk har blitt kritisert, og norgeshistorien i fire bind som var skrevet på latin, har ikke blitt oversatt før i våre dager. Det er heller ikke lenger allment kjent at det var på grunn av hans iherdige innsats at vi i dag kjenner så mange islandske håndskrifter, - eller at han for eksempel var den første som mente Vinland måtte være på New Foundland!

Men nå har Birgisson løftet ham frem i lyset og skrevet en fascinerende og lærerik bok om hans liv og gjerning, og jeg føler meg hele tiden i trygge hender. Birgisson har tydeligvis et stort kildetilfang å ta av, og han dikter aldri, men gir oss et verdifullt innblikk i siste halvdel av 1600-tallet generelt og Torfæus liv og virke spesielt. Vi blir ført fra livet på Island, til kongens hoff og det dansk-norske embetsverket i København og til storgården Stangeland på Karmøy. Vi er også med på en skjebnesvanger slåsskamp i en kro i Danmark og bivåner en trolldomsprosess i et rettslokale i Rogaland, men vi føres først og fremst inn i Torfæus’ iherdige arbeid med de norrøne håndskriftene og historieverket hans. Dessuten treffer vi Torfæus’ gode venn og etterfølger som har fått et mer kjent navn i ettertiden: Arni Magnusson. I den forbindelse får vi også en innføring i kildekritikk og forskjellig bruk av sagaene og tilnærming til historien.

Jeg har gjennom denne boken fått tettet hull i min viten og bundet sammen spredt kunnskap til et storslagent bilde som strekker seg ut både i tid og rom. Som det vel fremgår er jeg altså veldig begeistret, og boken kan anbefales til alle som er interessert i eldre historie - både sagaer og 16-1700-tallet! Den fikk en sekser av meg!

Jeg må dessverre innrømme at jeg ble veldig skuffet over denne. Jeg har ikke lest noen bøker med Wallander tidligere, men jeg har jo oppfattet at det skal være gode bøker. Men jeg må nok innrømme at jeg ble dugelig lei denne fyren som var så lei av det meste, - riktignok først og fremst seg selv og sin egen livssituasjon. Alle livets hverdagsligheter blir detaljert beskrevet, så detaljert at hvis de fleste ble fjernet, ville ikke boken vært på langt nær så tykk, og det hadde passet meg bra. En annen ting er at selve plottet var utrolig forvirrende og komplisert, noe som forøvrig ble gjentatt til det kjedsommelige, - men allikevel så jeg alternativer som ikke ble nevnt eller fulgt opp av den forvirrede staben! Jeg håper politietterforskning foregår mer strukturert enn dette!
Når det er sagt, skal Mankell ha ros for å ha gått inn på et felt som i 1998 var nytt og fremmed: datateknologiens ufattelige muligheter. Og ved å skildre opplevelsen av dens inntog, fungerer boken som en slags lærebok i vitenskaps- og kulturhistorie. Jeg vil også berømme skildringen hans av hvordan det er å bli eldre, - å oppdage at tiden endrer seg uten at man klarer å henge med, at man mister kontrollen og blir pustet i nakken av de som er yngre. Disse to poengene løftet boken til terningkast fire fra meg, jeg hadde lenge tenkt at det bare ble en treer, - men da skal det være sagt at jeg ikke er så glad i krim utført i stor, verdensomspennende skala, - jeg foretrekker de hjemlige, familiære mordene😉😁

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Nå har jeg fullført alle fire bindene, - igjen! Og det har vært en stor opplevelse, - større enn forventet, redd som jeg var for at den skulle ha tapt seg! Og det hadde den slett ikke, med stigende alder setter jeg vel enda større pris på skildringen av et helt livsløp og hvordan familiemedlemmers personligheter og valg får konsekvenser i generasjoner, - Elstad lar alt henge sammen.
Hun hadde også stor kunnskap om livet blant bondebefolkningen på 1800-tallet, og denne kunnskapen er en viktig side ved bøkene, der skikk og bruk, arbeidsoppgaver og gårdsdrift skildres omhyggelig, - det blir nesten en lærebok i etnologi. Veldig viktig er også hennes bevisste fokusering på kvinnenes liv og muligheter i Norge for to hundre år siden, - anbefales sterkt til yngre lesere, - og kjærlighet og masse følelser inneholder den også 😉

Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!

Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!

Det har vært en sann og sitrende svir å lese Hekneveven! Jeg har måttet tøye lesingen og nyte boken i små porsjoner, - dels fordi språket og miljøskildringen var så fantastisk, og dels fordi den var så spennende! Jeg var jo så nysgjerrig på hvordan det ville gå, men samtidig gruet jeg meg til at den skulle ta slutt, så jeg måtte bare holde igjen, - jeg ville fortsette å være i den verdenen Mytting hadde skapt! Man kan bare bøye seg i støvet for hans evne til å lage stor litteratur av en historie som tilsynelatende kan virke som om den hører mer hjemme i «kiosk-litteraturen». Det som redder og bærer hele boken er språket, miljøskildringene og ikke minst forfatterens utrolige kunnskaper om alt fra veving og reinsdyrjakt til de første flyene. Historien har mange velkjente trigger-elementer – og de er deilige å kjenne på – , men man er aldri trygg på hvordan det vil gå! Overtro og overnaturlige elementer har en sentral plass i boken, og det kan nok oppleves som i overkant mye, men jeg svelger det rått, og tenker på at handlingen foregår i Vis-Knuts verden, - en mann som også hadde syner om hva fremtiden ville bringe, på linje med Hekne-søstrene.

Dette er en vakker bok, både innholdsmessig og på omslaget. Hovedtemaet er barn født utenfor ekteskap og deres mødre, både på 18- og 1900-tallet. Det er en rolig og stillferdig bok om to kvinners liv, - den ene, Teresa, er italiensk og levde i Firenze på 1850-tallet, den andre, Sandra, er norsk, men på utflukt til Firenze på 1990-tallet. Det er tenksomme og samvittighetsfulle unge kvinner som har et fellesskap i bokens evig aktuelle hovedtema, - samt på flere andre måter, skal det vise seg.
Bokens kapitler skildrer vekselsvis de to kvinnenes liv, og det er Teresa som er viet mest plass, mens Sandra innleder og avslutter historien i tilnærmet nåtid. Det er skildringen av Teresas liv i Firenze på midten av 1800-tallet som griper meg mest, og den er da også fortalt kronologisk. Sandras liv er det vanskeligere å gripe, det hopper mer i tid og er uklart, det fortelles for eksempel om personer man ikke ordentlig skjønner hvem er, - og for å være ærlig, så ergret dette meg mer og mer da jeg leste den. Det var også deler av både hennes adferd og hennes opplevelser som fremsto som svært usannsynlige, - og jeg fortsatte å ergre meg! Men så, da slutten kom, skjønte jeg alt så mye bedre, og de store linjene ble trukket og velvet seg vakkert over hele historien! Jeg skulle gjerne ha sluppet de ergrelsene underveis da jeg tenkte at dette blir bare en firer, - men så reddet avslutningen terningkast fem!

Nå har jeg vært på en interessant rundreise i Storbritannia! Riktignok bare i hodet mitt, men godt geleidet av Gry Blekastad Almås, - og i tider som disse, er det veldig deilig å kunne reise litt! Hun har ført oss til 11 forskjellige byer i Storbritannia, hvor hun hvert sted har presentert oss for mennesker som kan fortelle om forskjellige bånd mellom Norge og øyriket, samtidig som hun gir oss et innblikk i britiske forhold.
Jeg ble riktignok litt skeptisk da hun i første kapittel startet med fotball, - det er ikke akkurat det jeg har mest greie på og sansen for. Men derfor var det jo dessto nyttigere å få en innføring i fotballens verden og dette merkelige forhold mellom nordmenn og britiske fotballklubber. Ellers ble diverse forbindelser og tette bånd til Norge under krigen godt belyst, og likeledes næringsliv og fiskeri, med den historiske utviklingen og de interne motsetningene i landet som førte til Brexit. Hun var jo også innom forbindelsene mellom landene for tusen år siden, men for en som er opptatt av vikingtiden, er det nok mer å hente i Tore Skeies bok om Hvitekrist. Men alt i alt, en lettlest og interessant reise i «Norbrittania»!

Dette var en fascinerende roman, lagt til Island på slutten av 1700-tallet. Vi får et sterkt møte med vill natur i voldsomt vær, samt med et stolt, men utarmet, folk som i tillegg til naturkreftene var rammet av danskekongens vanstyre. Dette blir sett og opplevd gjennom en utsending fra myndighetene i København som i opplysningstidens ånd skulle foreta oppmålinger og registreringer på øya. I denne kulturkollisjonen må hovedpersonens «siviliserte» fornuft og innstilling etter hvert vike både for gjenferd og folkets jordnære livsform og kunnskap. Boken brakte tankene til Johan Falkberget, både til Den fjerde nattevakt og til Nattens brød, men særlig til Jon Kalmar Stefanssons trilogi Gutten, - her var det også mye vær og spøkelser, som jeg skjønner det må være mye av i Island!