Selve tittelen på denne boken sier egentlig veldig mye om den, - den tradisjonsrike innledningen «Det var en gang» knytter den til gammel fortellerkunst, mens elven, selveste Themsen, er helt sentral i historien. Og begge deler var noe av grunnen til at jeg kjøpte boken, i tillegg til at handlingen var lagt til England i «gamle dager», - en deilig utflukt (for ikke å si flukt!) for en som i år ikke har kunnet reise til de britiske øyer og isteden har kastet seg over programmene om kanaler på nrk!

Det er i skildringen av livet og menneskene langs Themsen – utenfor London – jeg synes boken er best, - jeg føler virkelig at jeg har vært på besøk i et gammeldags britisk vertshus! Ellers utspiller mye av handlingen seg i grenselandet mellom det overnaturlige og det realistiske, - og forfatteren hover det pent inn, på begge sider av grensen.

Jeg likte hvordan forfatteren spilte på gammel fortellertradisjon og tenkte lenge at oversetteren hadde vært flink, - språket gled lett. Men så kræsjlandet det plutselig, - som gammel dame må jeg få påpeke en brøler som faktisk var med på å minke magien! Når en velstående herre rundt 1870 oppsøker en for ham ukjent professorfrue i Oxford, er det ikke riktig å la ham være dus med henne, selv om de ikke har det skillet på engelsk! For en som er oppvokst med skillet mellom du og De, var det hårreisende! Så, - nå er det sagt!

Ellers koste jeg meg med boken som sommerlesing og gir den terningkast 5!

Dette var en stor roman, - i dobbelt betydning. Gjennom 840 sider er vi inne i hodet til den unge gutten – senere unge mannen – Theo Decker; vi ser alt han ser og opplever alt han opplever, og det er ikke lite! Alt er tett, godt og grundig skildret, både guttens opplevelse av å miste moren på en grufull måte og livet hans etterpå, samt de fysiske omgivelsene han levde i, - jeg føler nå blant annet at jeg har vært en tur i New York! Det er vel dette som kalles en dannelsesroman, og assosiasjonene går både til John Irving, Paul Auster og J. D. Salinger, samtidig som det lenge var noe Dickensk over historien.
Dessverre ble boken i lengste laget for meg, og fascinasjonen avtok etterhvert som historien utviklet seg og i svært lange drag skildret hendelser som jeg ikke er så begeistret for, - for å si det på den måten. Men mot slutten tok den seg faktisk opp og samlet alle trådene inn i de store eksistensielle spørsmål, som hva som er gode og onde handlinger, tilfeldighetenes betydning, meningen med livet, kunstens tilstedeværelse og over det hele: tiden som en stor sammenbindende opplevelse, - flott gjort!

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Dette var en sjarmerende, rørende og vakker bok.
Grovt sett kan man vel si at den, som så mange andre bøker, handler om en ung manns vei for å finne ut av livet og seg selv. Men i motsetning til de andre bøkene (ihvertfall dem jeg har lest), finner han her ut av det gjennom ansvarsfølelsen for og kjærligheten til den lille datteren.
Pussig nok sto det akkurat i dag en artikkel i Aftenposten om Silje Bekeng-Flemmen som hadde savnet bøker skrevet om det å få og ha barn, - og det er altså det denne boken, som kom ut i 2009, handler om, men fra farens synsvinkel.
Men den handler også om så mye mer: om kropp og død og å miste sin mor, og om å bryte opp fra barndomshjemmet for å følge en drøm om å stelle med blomster - den store fellesinteressen til mor og sønn - og om kjærligheten mellom mann og kvinne.
Det er en meget sympatisk ung mann vi møter i boken, - som er skrevet av en kvinne, og det er min eneste innsigelse mot boken, at jeg-personen kanskje var litt for god til å være sann. Det, og at den lille datteren forekom meg særdeles fremmelig og grei å ha med å gjøre! Men så foregår jo også handlingen hovedsakelig i en liten sør-europeisk landsby med et nesten magisk preg, og boken har en tilsvarende velsignet letthet over seg, - de store temaene, til tross. Og for en mor som nylig har opplevd å se sin sønn gå inn i farsrollen, gikk jo denne boken rett til hjertet.

Jeg kunne ikke la være å kjøpe denne etter å ha vært innom Stonehenge på en rundreise i Sør-England i sommer. Og jeg kan med det samme innrømme at jeg hadde to motstridende reaksjoner på den: jeg syntes boken var interessant, og jeg avbrøt den!

Boken lar oss møte menneskene i den steinalderkulturen som skapte både Stonehenge og alle de andre steinringene spredt utover Storbritannia, - slik de levde med sin religion og i sitt samfunnssystem. Alt er naturligvis oppdiktet, men basert på diverse forskningslitteratur.
Cornwell følger i hovedsak tre brødre som representerer forskjellige mennesketyper med forskjellig innstilling til livet, og de er på mange måter forbausende lik vår tids mennesker, - med unntak av at de jo blant annet har en helt annen religion. Hvor like de var, kan sikkert diskuteres, men for meg menneskeliggjorde dette disse steinaldermenneskene og gjorde Stonehenge til noe mer enn det vi ser.

Så hvorfor avbrøt jeg da? Jeg hadde lest ca. halve boken da jeg ga meg, og det skyldtes nok at jeg følte at forfatteren da hadde klart å vise meg den kulturen og de menneskene som laget disse steinringene. Jeg skjønte hvor han ville hen, samtidig som selve historien og menneskeskjebnene ikke var interessante nok til å holde på min interesse. Og så må jeg innrømme at det faktum at jeg leste boken på engelsk nok også bidro. Det var litt for mange ukjente gloser i forbindelse med bygging av templer og steinringer, - noe som bidro til at lesingen innimellom ble et lite ork.

Men jeg er altså likevel glad for at jeg leste det jeg gjorde, - jeg ser nå mye klarere for meg hva som kan ha skjedd da Stonehenge ble bygget.

Det er en fryd å lese Per Petterson! Det er noe med skrivestilen, den er så suggererende, man blir dratt inn i den verdenen som skildres. En verden som stiger frem i kombinasjonen av presise skildringer av Oslo øst – oftest sett fra bussen – og Akershus – sett fra Mazdaen – og de assosiasjonene dette vekker i ham, en tidsreise til egen fortid og foreldrenes liv, - mesterlig!

Men så er det selve historien. Jeg gikk kanskje til boken med gale forventninger, til dels skapt ved et innlegg her inne. Der sto det at litt over halvveis tok boken seg mesterlig opp, - og jeg ventet og ventet, men oppdaget dessverre ikke dette vendepunktet, - noe jeg fullt og helt tar på min kappe. Men i ettertid ser jeg at jeg merket det vel, jeg også, bare at det antageligvis var da jeg mistet den kronologiske oversikten og skjønte at dette ikke var noen sammenhengende story som jeg hadde ventet. Samtidig var det vel omtrent da vi ble presentert for det som med små drypp skulle vise seg å være den hjerteskjærende konsekvensen av et liv i kontakt med en mann i «slik» situasjon. I omtalen av boken har jeg fått inntrykk av at «situasjonen» var skilsmissen, men det kommer etterhvert frem at den stikker atskillig dypere enn som så, - en rastløs mangel på kontakt med egne følelser hos denne mannen som holdt på å gå seg bort i sitt eget hode.

Personlig opplever jeg det som veldig nyttig å skrive slike omtaler som dette, hvor jeg er nødt til å gå dypere i en bok og tenke gjennom den. I utgangspunktet tenkte jeg at denne gangen ble det bare en firer til Petterson, men sannelig steg den ikke til en femmer ved nærmere ettertanke, når jeg la egne forventninger til en story og min ergrelse over Arvid Jansen til side!

Da jeg leste i avisene om lanseringen av filmen, gikk det opp for meg at det egentlig var mye jeg ikke husket fra denne boken, - selv om jeg har husket den som fantastisk! Derfor fikk jeg lyst til å lese den om igjen, - og det har vært en sann svir og stor glede! Jeg tror nesten at jeg syntes den var bedre nå (hvis det er mulig), - men ved siden av gjenkjennelsens glede, var det jo nå mye jeg forsto bedre under lesingen, - alle hintene om hva det egentlig dreiet seg om. Fantastisk, - gjenlesing anbefales!

Jeg har lest et sted at Cecilie Enger liker å gå inn i særegne kvinneskikkelser og prøve å forstå og skildre dem. Det gjorde hun med fotografen Ellisif Wessel i «Himmelstormeren» i 2007, og det gjør hun med Hilda Cooper i «Kammerpiken» fra 2011. Det er et veldig spesielt miljø og kvinnesinn vi blir ført inn i her. Hilda Cooper kom til Norge som dronning Mauds kammerpike i 1926, og hun ble boende på slottet også etter dronningens død og til hun selv døde i 1992! Hennes livsoppgave var å tjene dronningen ved å ta hånd om hele hennes garderobe og sørge for at hun til enhver anledning hadde et passende antrekk. Man skal ha et ganske spesielt sinn og innstilling for å vie hele sitt liv til en slik oppgave, selv lenge etter at det egentlige objektet for omtanken var borte. Skjønt det var egentlig ikke dronningen som fikk hennes hovedomtanke, det var vel så mye klærne i seg selv, - stoffene, fargene, tilbehøret og systemet de ble oppbevart i. Jeg tror man vil kunne kalle henne en kvinnelig nerd på det området, - av en eller annen grunn har jeg inntrykk av at den betegnelsen oftest brukes om gutter med mer teoretiske interesser. Cecilie Enger klarer faktisk å gå inn i Hilda Coopers sinn og skildre henne sånn at vi på et vis forstår henne. Og hun gir oss også en skildring av tjenerskapets liv på slottet som bringer tankene til Downton Abbey og ikke minst til «Resten av dagen», - og det midt i Oslo!
Jeg hørte boken som lydbok (hoppet på gratistilbudet til Fabel!) hvor Gisken Armand leste. Hun ga Hilda en litt hard og «firkantet» stemme, og jeg lurer på om Hilda hadde fremstått litt annerledes for meg hvis jeg hadde lest den selv, - hadde hun virket mer forsiktig? Det er vanskelig å si når man ikke har teksten foran seg, men det er en interessant tanke, hvor stor betydning en opplesers stemme har for hvordan man opplever personene. Men Gisken Armand hadde nok lest boken og visste hva hun gjorde!
Boken ga en interessant skildring av et spesielt sinn og liv, men det var jo ganske traurig, og den klarte ikke å gripe meg mer enn at jeg lar terningen ende på fire, etter å ha vippet mot fem.

MEN, etter å ha tenkt meg om en gang til, høyner jeg til fem! Enger har klart det hun satte seg fore, å forstå og forklare hvordan noen kan velge å leve et slikt liv, - at det var traurig, har jo ikke noe med kvaliteten på boken å gjøre!

Lars Mytting har klart det igjen, og jeg har kost meg glugg ihjel! En liten stund i begynnelsen var jeg litt skeptisk og sukket over at dette hadde jeg da lest før: historien om nypresten og bondejenta, - men jeg skal hilse og si at historien fort tok av fra klisjéen! Jeg har også med årene utviklet en viss skepsis til historiske romaner og undrer meg ofte over om det som fortelles kan stemme. Men her skjønte jeg fort at forfatteren var på trygg grunn, og jeg ble i steden veldig imponert over all kunnskapen som veltet frem, om alt fra stavkirkenes konstruksjon til kunstnerkretser i Dresden og til Kvinneklinikken i Kristiania! Midt i alt det realistiske er imidlertid forbindelsene til fortiden svimlende tilstede, og det er også helt etter min smak! Noen ganger synes jeg nok disse overnaturlige forbindelsene ble i overkant virkelighetsnære, men jeg svelget det glatt, - det er en fantastisk historie! Innimellom gikk tankene mine til Falkberget, både på grunn av konstellasjonen sterk bondejente – prest – tysker og den glidende overgangen mellom drøm og virkelighet. Falkbergets verden var jo på Røros, mens Myttings er i Gudbrandsdalen, og for en som kjenner litt til språket og dalføret er det så deilig å bli tatt med dit! Jeg gir terningskast seks!

Jeg har nå gjenlest (egentlig hørt) Synnøve Solbakken for første gang på over femti år, og jeg må bare si at jeg hadde stor glede av det! I en anmeldelse her inne blir boken nærmest avskrevet fordi den ikke er aktuell i dag, men jeg setter stor pris på bøker som nettopp gir oss innblikk i forgangne tider og som blir sett med datidens øyne og skildret med datidens ord. Det var rett og slett deilig å høre det gammelmodige språket (som var radikalt i en bok dengang!) og interessant å få innblikk i seder og skikker blant bondestanden anno 1850, og – ikke minst – også her å oppdage sannheten i Sigrid Undsets ord om at seder og skikker endrer seg, men ikke menneskehjertene. For det er jo de som ligger i grunnen her, Torbjørns og Synnøves hjerter, et evig eksempel på (litt) bad guy og snill pike. Men vi treffer jo også andre, gjenkjennelige typer, skarpt sett og skildret av Bjørnson, og jeg stopper ikke å undre meg over hvor like menneskene på mange måter er opp gjennom århundrene. Møtet mellom de to familiene fra Granlien og Solbakken på kirkebakken mot slutten av boken er mesterlig skildret! Jeg satte stor pris på boken og gir den terningkast fem.

Jeg har hørt denne boken som lydbok, og i og med at det er mye dialoger i den, både ytre og indre, opplevde jeg den nærmest som et skuespill. Å lytte til disse samtalene er en grei måte å bli revet med på, de trigger en slags «kikkerlyst» og nysgjerrighet i meg. Gjengivelsen av livet til en typisk norsk hovedstadsfamilie anno ca. 2017 er god, men den blir fort litt for gjenkjennelig og kjedelig. Selve temaet er interessant; det dreier seg om hvordan de forskjellige familiemedlemmene opplever at familien de alle har vært en del av, oppløses, - hvilke roller de har hatt i familien og hvordan de nå opplever og lever sine liv, inkludert deres syn på kjærlighet og faste forhold. Til tross for presise og gode skildringer av personene blir det for meg i overkant mye sutring og sammenbrudd, - jeg ventet vel enten på at de skulle ta seg sammen, eller på at forfatteren på et eller annet vis skulle løftet historien litt. Dette siste sagt uten at jeg helt skjønner hva det skulle vært, men det hele ble litt for motløst og hverdagslig for meg.

Dette var en utrolig fascinerende bok, - «utrolig» fordi jeg skal innrømme at jeg fryktet at 400 sider om vår fjerne forhistorie kunne bli vel tørt og kjedelig, men så feil kan man ta! Med utgangspunkt i det forskerne nå vet om genetikk og DNA'er, supplert med arkeologiske opplysninger, har den svenske vitenskapsjournalisten Karin Bojs skrevet en lettfattelig bok om sine – og våre – forfedres utvikling og forflytninger de siste 54 000 årene. Den personlige vinklingen med å følge familiens DNA-spor langt tilbake, kombinert med jakten på opplysninger og hennes egen nære slektshistorie, gjorde boken nærmest til en utvidet «Hvem tror du at du er»-historie, - veldig artig og interessant! Det er de store linjer som trekkes opp, både kronologisk og geografisk, og den følelsen av et utvidet overblikk som man da får, er nesten litt euforisk. Samtidig er det jo så fascinerende at dette overblikket skapes via de ørsmå detaljene!
De som har greie på emnet (eller emnene, for de fleste forskere arbeider jo innenfor hvert sitt lille område) vil sikkert finne ting å kritisere. Selv synes jeg nok at de siste 2000 årene ble behandlet litt raskt, folkevandringstiden f.eks. feide hun veldig raskt over, - men i et spenn på 54 000 år var jo den forsvinnende liten! Jeg kan bare slutte meg til Erika Fatlands omtale i Aftenposten: «Folkeopplysning på høyt nivå ... Sjelden har jeg lært så mye av én enkelt bok.»

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.

Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.

Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!