Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

Jeg falt helt for denne gode, interessante og lærerike boken! Inger Merete Hobbelstad har skrevet ti essays om ti av Shakespeares stykker der hun imponerer med sine kunnskaper om Shakespeare og Shakespeareforskningen og med sin evne til å borre seg inn i personenes sinn samtidig som hun ser de store linjer. Hun gir en lettfattelig – og for min del svært nødvendig – gjennomgang av handlingen i det enkelte stykket, mens hun underveis øser på med historiske og litteraturhistoriske tilleggsopplysninger, trekker paralleller til både politikk og kultur gjennom fire hundre år, samt til sitt eget liv. Hun skriver så lett og beveger seg så elegant gjennom hele dette tidsrommet, at man føler at verden utvider seg og at man forstår litt mer.
Boken er tykk, men den kan enkelt og med fordel leses over lang tid, – hvert av de ti kapitlene er på 40-50 sider og kan leses enkeltvis, – jeg har brukt over ett år på den og vurderer nesten å begynne på nytt igjen. Anbefales!

Takk og pris for at jeg ikke levde i de «gode, gamle dager», som ung kvinne av embetsstanden for 150 år siden! Eller forsåvidt heller ikke i den motsatte enden av det sosiale hierarkiet, men det er de «fine» det dreier seg om her. Dette er en samtidig skildring av forholdene for ugifte kvinner av den bedrestilte klasse, og de var ikke lystelige! Bortsett fra at de på en måte tilsynelatende var nettopp det, - det viktigste var nemlig å gjøre lykke på ballene! Men skulle man gjøre lykke der, og hverken bli stemplet som «kokette» eller være for naturlig og selvstendig, var denne kjedsommelige stien svært smal! Den sosiale kontrollen rammet de unge kvinnene hardt, og de kunne heller ikke ha alternative, egne planer for hva annet de kunne gjøre med livene sine, enn å vente på å bli gift.

Romanen handler om de to døtrene til kommandøren på Fredriksvern som begge på hver sin måte falt utenfor de vedtatte normene, og ikke minst om deres manipulerende mor og bortskjemte bror. Det er trist lesing, for man aner jo at det ikke vil ende godt, - det var vel nettopp poenget ved å ta opp dette fenomenet, - «å sette problemet under debatt». Jonas Lie har et fascinerende språk, det var morsomt å se hvor finurlig han brukte det i lange, kompliserte setninger som dessverre noen ganger ble i overkant vanskelige å forstå, - jeg tror dessverre noen «trykk-leifer» i min utgave (1954) var med på å bidra til det.

Jeg er veldig fascinert av å lese romaner som gir en samtidig skildring av tidligere tiders liv, men jeg er klar over at i en del tilfeller kunne skildringene også den gang være ren diktning og langt fra realitetene. Det kunne være fristende å tro dette om de forhold som ble skildret i denne boken, de virker som hentet ut fra en «dameroman» – med baller og unge kvinner stemplet som «koketter» mens unge menn bedrev «kurtise» – , men ved lesing av gamle brev har jeg forstått at dette faktisk var realiteter i det miljøet.

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme - ganske tøffe - miljøet vi ble presentert for der!

Dette var en spesiell og fascinerende roman med mange aspekter. Jeg skal innrømme at en stund syntes jeg den var litt forvirrende og merkelig, men jeg ble likevel trukket inn i den av den direkte og svært detaljerte skildringen av de fysiske omgivelsene, - alt fra klær, undertøy og kroppslige funksjoner til Napolis gatemiljø - , og etterhvert ble den spennende som en kriminalroman. Romanen hopper lett surrealistisk i tid, dels ved at hovedpersonen midt i handlingen ser for seg hva som har skjedd/kan ha skjedd i morens liv, og dels ved at den fortrengte sannheten om dette gradvis stiger detaljert frem for henne. Mange problemstillinger belyses i hovedpersonens jakt på morens hemmelige liv og hvem hun egentlig var, samtidig som skillene mellom mor og datter, fortid og nåtid tidvis viskes ut. Og for oss som var bergtatt av Napolikvartetten var dette et fascinerende gjensyn med det samme, ganske tøffe, miljøet vi ble presentert for der!

Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.

Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.

Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.

Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.

Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.

Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!

På Orknøyene snublet jeg over denne novellesamlingen uten å vite hva jeg gikk til, utover at jeg ble fascinert av både tittelen og coveret på boken. Tittelen satte meg i den rette stemningen fra den gang man samlet seg ved peisen og fortalte historier, og omslaget viser to av de elementene ved Orknøyene som fascinerte meg mest: vitnesbyrd fra steinalderen og den store himmelen med de skiftende skyene drivende inn fra Atlanterhavet.

Orknøyenes store forfatter, George Mackay Brown (1921-96), skrev både dikt, romaner og noveller, - alle (tror jeg) med utgangspunkt i Orknøyene som han vendte tilbake til etter studier i Edinburgh. Han var innstilt til Booker-prisen og i The Guardian blir han beskrevet som «A precise, poetic and dazzling writer».

Som tittelen indikerer er «Winter Tales» mer en samling av fortellinger enn noveller, - og det er noe ved dem som får meg til å tenke på Karen Blixen. Browns fortellinger har et sterkt preg av tidløshet, han skildrer folk og hendelser på Orknøyene som ikke endret seg så mye gjennom århundrene, - det var ikke alltid så enkelt å vite i hvilket århundre historien utspant seg. Samtidig var han opptatt av tiden ved å følge en historie gjennom et helt år, hvordan tilværelsen hadde en rytme som fulgte årstidene og den rollen været spilte. Jeg ble veldig fascinert av denne doble følelsen av tidløshet og tidens gang som var så presist beskrevet at jeg følte jeg var på Orknøyene gjennom alle tider.

Dessuten var «gjensynet» med Orknøyene morsomt for meg som nå har vært på noen av de stedene han skriver om, og det var jo litt ekstra morsomt å merke bruken av norrøne ord (Yule for jul) og navn som Anders og Sigurd :-)

Denne boken får en sekser av meg og status som «Favorittbok», - og jeg skal nok skaffe meg flere av bøkene til George Mackay Brown!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

Dette var en vakker og hjerteskjærende bok! Denne skildringen av tilsynelatende uskyldige barndomssomre mot en bakgrunn av voksnes rot og barns usikkerhet og ondskap, - rett og slett! Perspektivet veksler ujevnt mellom de tre halvsøstrene, også over tid, og det er min eneste innvending: jeg synes midtpartiet med veldig detaljerte skildringer av deres liv i dag blir for langt og tilsynelatende uten sammenheng med hovedfortellingen. Til gjengjeld er det noen utrolig vakre naturskildringer, særlig av storm og vinter og feriestedet utenfor sommersesongen. Og så må man jo nevne skildringen av faren, denne kvinneforførende, brølende og egosentriske personen som sikkert har en del likhetstrekk med Bergman.

Tilføyelse en time etterpå: Jeg er glad jeg skrev «tilsynelatende uten sammenheng», for jeg ser jo nå klart at det er en sammenheng mellom hendelsene den gang og hva de gjør i dag: stiller seg på parti med et mobbeoffer og tar seg av en enslig kvinne med en tynn 14-årig gutt! Jeg er bare litt sein av meg ;-) Og dermed hevet jeg terningkastet fra fem til seks!

Det har vært fascinerende å lese Sigrid Undsets barndomsminner. Hun var utstyrt med en fabelaktig hukommelse og sugde opp i seg og bevarte alle barndommens sanseinntrykk og opplevelser. Og disse har hun klart å formidle videre, ikke bare i denne boken, men jeg kjenner også igjen elementer i de skjønnlitterære verkene, - det er ingen som kan skildre et norsk sommerlandskap gjennom et barns øyne slik som Sigrid Undset!

Men boken har ikke verdi bare som en skildring av hendelsene i Undsets barndom og hennes opplevelse av dem, den gir oss også så mye verdifull kulturhistorisk kunnskap, - og den slags er jeg veldig svak for! Her får man skildret forskjellige strøk i det gamle Kristiania (Oslo), både hvordan disse så ut den gang og det mer sosiologiske bildet av hvem som bodde hvor, hvordan det så ut i hjemmene, kvinnenes stilling og barnas lek. Det siste ikke minst, og det er morsomt å oppdage at disse pene og pyntelige småpikene lekte ganske fritt, skitnet til de upraktiske kjolene sine, var ulydige og ikke alltid like snille!

Jeg har lest – vært med på – et eventyr! Og den som tror at dette er en «herregårdsroman» i tradisjonell forstand, vil nok bli skuffet, mens den som vil lese et eventyr fra de dype Värmlandske skoger, har noe å glede seg til! Selma Lagerlöfs språk er sånn at jeg nesten tror at jeg sitter og hører henne fortelle; og visst er det et eventyr – på svensk: en saga – hun forteller. Her er det et foreldreløst barn hos omreisende gjøglere, en (nokså) slem stemor, en snill gammel kone i skogen, en sorgtung brukseierfrue i en forfallen herregård, samt en skinndøds oppstandelse, og – ikke minst – en så stor kjærlighet at det unge paret kommuniserer på overnaturlig vis!!! Og dette er det jo fascinerende å lese om, men det historien egentlig dreier seg om, er hvordan angst kan forandre et menneske totalt, og så, hvordan man kan komme over den ved å gå helt til bunnen av problematikken. Det, og hvordan det gikk an å se og elske mennesket bak den nevrotiske tullingen som helten hadde forandret seg til. Storveis, - anbefales!

For en som er glad i å lese autentiske historiske romaner, var dette en stor opplevelse! Det er noe helt eget ved å få alt, fra dagliglivets gjøremål og naturskildringer til sosiale relasjoner og psykologiske reaksjoner, skildret med samtidens stemme. Og den yngste søsteren Brontë hadde en innsikt og et språk som gjør dette til et meget lesverdig verk. Boken kom ut i 1848 og er kanskje den første virkelig feministiske romanen i britisk litteratur, - men den er først nå kommet i norsk oversettelse!

Her får vi en skildring av en klok, sterk, selvstendig og (i overkant) god kvinne og hennes ekteskap med en antakelig nokså typisk drittsekk som representant for mennene i overklassen i victoriatidens England, - boken ble da også slaktet av datidens mannlige kritikere, mens salget gikk strålende. I tillegg var boken rett og slett ganske spennende, jeg var slett ikke sikker på hvordan det ville gå, - for den rommer jo også en historie om ekte kjærlighet mellom likeverdige parter, - av sinn, men ikke av klasse!

Personlig syntes jeg nok en stund at historien ble trukket litt i langdrag, bl.a. med religiøse spekulasjoner rundt synd og død og hva som skal til for at man havner hvor etterpå, men samtidig blir jeg jo desto mer klar over at for datidens mennesker (og kanskje noen i dag, hva vet jeg?) var dette høyst reelle og fryktskapende problemstillinger. Det var derfor en periode hvor jeg begynte å vurdere om jeg kanskje skulle gi den en firer istedenfor den planlagt femmer, - men nå i etterkant, når jeg betrakter hele verket, blir jeg nesten fristet til å gi en sekser, - men jeg havnet nå på den planlagte femmeren. Det er en roman med stor psykologisk innsikt som viser kvinnens maktesløse stilling i datidens samfunn, men samtidig skildrer stor kjærlighet!

Å, jeg elsket denne boken! Som et møte mellom favorittforfatterne Levi Henriksen og Robert Goddard, med et snev av "Gulldronning, perledronning"! :-) Her stiger spenningen etterhvert som stadig nye funn i familiehistorien fører oss både til første og andre verdenskrig samt skjebneåret 1971, - men ikke minst til hendelsene i nåtid som bringer
oss både til Gudbrandsdalen, Shetland og Frankrike. Og gjennom det hele går en rød tråd med kunnskap om og kjærlighet til trevirke og dyktig håndverk. Historien er imponerende godt komponert og gjør stadig nye spennende vendinger, men alt blir forklart og gir mening, og vi sitter ikke igjen med noen løse tråder. Og spenningen varer til siste side, - mesterlig!

Jeg må ærlig talt si at jeg er forundret over at denne har fått så fantastiske omtaler. Jeg gikk til den med et åpent sinn etter å ha fått den av en god venninne og sett alle sekserne. Bestselgerstempelet hadde riktignok tidligere gjort meg litt skeptisk, men jeg tenkte det bare var fordommer. Jeg skal nok innrømme at jeg ble litt tvilende da jeg så at den på omslaget ble omtalt som en "sjarmklump" av en roman! Vel, jeg lot meg dessverre ikke sjarmere, men begynte veldig fort å lese den på skrå for å slippe unødvendig stoff og festlige replikker. Jeg synes historien var forutsigbar, skikkelsene og hendelsene lite troverdige og språket omtrent som i en ungpikeroman. Temaet, aktiv dødshjelp, er alt for viktig til å bli presentert på en slik måte.

Dette var rett og slett en utrolig opplevelse! Jacobsen har en fascinerende og medrivende fortellerstil, der de tydelige omgivelsene og gjentagelsene av hverdagslige gjøremål i en for meg fremmed verden ligger som et byggverk rundt selve spenningshistorien som ofte drives fremover av bare små hint. Det var vanskelig å legge boken fra seg, jeg følte meg helt hensatt til miljøet og revet med i den seilasen dette året var for Ingrid, - fantastisk!

Jeg må nok innrømme at jeg ble skuffet over denne boken, og det til tross for - eller nettopp på grunn av - at jeg hadde så høye forventninger. Jeg har lest andre bøker om lord Peter med stor glede, og når denne så kom i Bokvennens Kriminalbibliotek som skal bestå av kriminallitteraturens hovedverker, var forventningene enorme! Jeg kastet meg over et langt og interessant forord om klokkeringingens kunst og koste meg med begynnelsen av boken med skildringer av landskap og landsby i Fen Country i 20-årene. Men så stoppet det liksom opp, ingen ting skjedde, personene var livløse og forfatterinnen svært ordrik, - det ble rett og slett kjedelig. Men man skjønte jo at man ble presentert for alle brikkene i en skikkelig tankenøtt, så de som bare har sans for denslags, har nok gledet seg, - jeg ergret meg mest over lite handling og flate personer. Den eneste man fikk et skikkelig inntrykk av var den eiegode og lett forvirrede presten, som visstnok skal ha forfatterinnens far som forbilde :) Nå vil jeg si at boken tok seg opp på slutten med skildringen av dramatiske hendelser, så konklusjonen må bli at begynnelse og slutt var bra, mens midtpartiet ble for kjedelig!

Jeg merket meg den flotte omtalen denne boken fikk da den ble lansert, så da jeg skulle til Irland i vår, tenkte jeg det var fint å ha med en bok med handling derfra. Og det var vel nesten det beste med den! Jeg må si jeg kjedet meg en del underveis, det var ikke grenser for hvor detaljert alt skulle skildres, - helt ned til at heltinnen skulle tisse, uten at det hadde noe å si for handlingen. På den annen side, det ble skapt en egen stemning og det var mange gode skildringer også, så jeg fortsatte å lese om denne nokså tafatte kvinnen, merket av en oppvekst i en dysfunksjonell familie, og hennes møte med kjærligheten. Og jeg skjønte jo at vi var på vei mot noe, - men dessverre også hva det var (med den tittelen!), - så jeg grudde meg til slutten! Men da slutten endelig kom, og alle trådene ble samlet, syntes jeg boken fremsto som bedre og mer interessant enn den var da jeg leste den. Så jeg ender opp med å gi den terningkast 4, likevel. ;-)

Her er en lenke til alt det jeg - og andre - har skrevet om denne boken her inne;)

Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."

Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.

Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!