Denne boken, som het "Slekters gang" på norsk da den kom ut i 1953, er skrevet av samme forfatterinne som skrev boken "Giganten" som den kjente filmen med James Dean, Elizabeth Taylor m.fl., bygger på. Og det var grunnen til at jeg lånte den på biblioteket og leste den, - i et stille håp om at det egentlig var "Giant", - bare dårlig oversatt;) (Tematisk kunne jo "Giganten" også ha hett "Slekters gang", - det dreier seg jo mye om det der også.)
Men det var det altså ikke, selv om de tematisk som sagt kunne ligne litt, - og temaet er forsåvidt interessant nok: hvordan verden endrer seg over tid, og hvordan generasjonene endrer seg i takt med den, slik at det derved skapes en viss distanse mellom generasjonene.
Denne boken utspiller seg i Seattle i 1941 og tidligere, og man får innledningsvis en god innføring i byens geografi og historie, - veldig interessant! Så dette fant jeg lovende, kombinert med selve temaet, og jeg gikk i gang med friskt mot. Men komposisjonen av boken var elendig, man fikk tidlig presentert hvordan det "gikk" og alt rant bort i uinteressant prat mellom stereotype representanter for forskjellige mennesketyper! Boken sluttet med angrepet på Pearl Harbour, og til tross for at Ferber skal være kjent for å se tingene også fra undertrykte menneskegruppers side, gjorde hun ikke det her, når det gjaldt de amerikanske japanerne i Seattle. Deres situasjon har det vært skrevet om i bøkene "Sneen på Sedertrærne" og "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", - og jeg må nok si at jeg ble skuffet over hennes - egentlig nesten manglende, men likevel stigmatiserende - presentasjon av problemstillingen.
Så altså, bare terningskast 2 fra meg!

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!