Bokelskere.no

Hadde ikke store forventningene, men satt som slukt og forelsket meg. En av de flotteste bøkene jeg har lest, og jeg kjente meg igjen i så mange meninger og avgjørelser at dette er en bok som skal forbli i bokhyllen.

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Utrolig sterk historie Bjøranger leverer, glitrende fortalt og denne boka kommer ikke jeg til å glemme så lett.Troverdig også, siden forfatteren har jobbet i UDI i flere år med æresrelater vold.Anbefales.

En av de få jeg husker. Vanligvis glemmer jeg krimbøker ganske snart etter at jeg har lest dem ferdig. Denne var jo utsøkt ekkel.

Fantastisk krim! Dette er en av Mankell sine beste, uten tvil!

Bjøranger setter leseren inn i jeg-personenes verden ved å spinne et elegant nett hvor alle plasseres i tilknytningen til hverandre. Som en proff forfatter lekker han ut tilsynelatende uvesentlige detaljer som gjør oss lesere engasjert i både historien og menneskene. De litt vel blomstrende beskrivelsene noen forfattere sprer rundt seg ukritisk samler Bjøranger elegant opp i små korte stemningsfulle innlegg i historien. "Less is more" !! Praktfullt. Også introduksjonen av persongalleriet er akkurat så detaljert, og trekker oss såpass langt inn i de enkeltes private fsære, at vi leser historiene i boka med høy lidenskapsfaktor, uavhengig av hvor lite eller mye man har reflektert over bokas problemstilling/tema tidligere. Veldig lettlest og godt sammenhengende krim. Etter min smak er det en litt for enkel fortellerform - noe á la Anne Holt - men fascinerende gode korthistorier setter leseren inn i viktig bakgrunnsinformasjon om kulturforskjeller vi naturlig nok møter i boka og gir fortellingene tyngde. De parallelle lokasjonene det switches mellom gjør at boka heller aldri blir kjedelig eller langtekkelig, selv med et så alvorlig/trist tema. Oppsummert vil jeg si at boken er lettlest, spennende, samtidsaktuell og oppslukende. Det fargerike persongalleriet, realismen i historien og tempoet forfatteren drar oss inn i gjør dette til en super bok som det nesten er umulig å legge fra seg før man har lest den ferdig.

Hovedpersonen, som er en jeg-person, er et tidligere misjonærbarn. Med frikirkelig bakgrunn. Allerede der faller jeg helt ut. For jeg innrømmer det, jeg har fordommer. Og jeg klarer rett og slett ikke å sette meg inn i dette mennesket, uansett hvor åpensinnet og innsiktsfull han er. Dessuten er nesten alle i boka religiøse. Alle som betyr noe i hvertfall. Og det ender bare med at jeg småirriterer meg. Boka vant Gyldendals konkurranse om beste kjærlighetsroman i 2003, og siden jeg elsker kjærlighetsromaner (de seriøse, that is) tok jeg den seff med meg hjem fra biblioteket da jeg så den. Etter å ha lest den fatter jeg det ikke. Jeg blir ikke grepet, jeg tenker bare grow up, du tror bare du elsker henne, hun er forresten søstera di btw, det hjelper ikke at hun er adoptert, dessuten har hun reist til andre siden av jorda for å slippe unna deg, ta hintet, get over it. Finn deg ei ny ei å pule.

At en bok som har som mål å "rettferdiggjøre egeninteresse" er en av tidenes mest solgte, sier meg mer om verden enn om boka. Hvis man vurderer bøker etter deres litterære kvaliteter, nytter det ikke å komme med "nazisten Hamsun" og "kommunisten Solstad". Dette er forfattere som i aller høyeste grad har skrevet om individets kamp, på ulike vis. Vil jeg finne noe av litterær verdi hos Rand, eller vil jeg bli fortalt over tusen sider at det viktigiste i livet er fri markedsøkonomi og en svak statsmakt?

Jeg støtter alle som syns boka er naiv og drømmende. Jeg ble bergtatt av første halvdel (når jeg endelig kom meg gjennom de første 60 sidene som gjorde at jeg måtte avbryte lesninga for et par år siden), og lå våken og leste til langt på natt en periode. Når likvideringa tiltar, er det som en god Bond-film, Morpho og gjengen utrydder jo nesten hele den røde armé med blåserør. Det er rimelig naivt .... ... og det passer en naiv mann som meg. Måten Nygårdshaug utfordrer det etablerte(kapitalisme og utnyttelse av fattige land, u-landsproblematikken, ekteskap ...) fryder meg, og denne naiviteten er kanskje årsaken til at noen av oss fortsatt velger rødt framfor blått i et knallblått kapitalistisk system! Boka var en god tankevekker!

For meg vart "Francis Meyers lidenskap" ein lidenskap - det var både komikken i framstillinga av professoren og forholdet hans til studenten, det var harseleringa over miljøet, det var kjærleiken til miljøet og det var språket (men takk for kritisk blikk på romanen). Av og til blir ikkje "ei bok du ikkje klarer å leggje frå deg" ein klisjé, men uttrykk for sanning.

Aaaahhhhhh .... DETTE var boken sin!

Det er ikke ofte jeg opplever en oppriktig sorg over bare å ha fem kapitler igjen av en bok, men så ble tilfellet her. Du verden, som jeg er blitt underholdt.

Langeland skriver usedvanlig godt. Som Terje Thorsen i Dagbladet skrev i sin anmeldelse: "Francis Meyers lidenskap var en stakket stund også min, og fortellingen om tildragelsene i hans liv er simpelthen den mest helstøpte og spennende norske underholdningsroman jeg har lest." Jeg stiller meg totalt enig.

Jeg lo høyt og hjertelig flere ganger, blant annet av setningen "Theatercafeen var fylt av den sedvanlige trippelmiksen: finanskjendiser, kulturinstitusjonsledere og trønderturister". Bull's eye!

Og ikke minst fniste jeg lenge og vel av "Francis kjente at øynene begynte å renne, han forsøkte intuitivt å tørke bort tårene, men glemte at han hadde på seg vernebriller, og gjorde bare vondt verre ved å dytte dem inn i Pål Bang-Hansen-posisjon."

Jeg ble underholdt fra a til å, jeg ble glad i Francis Meyer (og litt forelsket i han også) - og boken er så spennende at man drives fremover uten et eneste kjedelig kapittel. Faktisk uten en eneste kjedelig setning.

Personbeskrivelsene er så forseggjorte og deilige at man enkelt og levende forestiller seg alle kolleger, studenter, venner og uvenner av Meyer. Og hos meg slapp de ikke taket på dagesvis.

Det bitte lille minuset med boken, er at jeg ikke ble helt komfortabel med slutten. Kanskje mest fordi jeg ikke likte at boken og den fantastiske leseopplevelsen min var over - men også fordi jeg opplevde en litt hastig og brå samling av tråder og løsning av mysterier. I motsetning til hvordan boken var gjennomført helt til siste kapittel.

Et stort pluss (eller et lite minus - alt etter som) er også at man står i fare for å få nokså lyst på en eggekrembolle eller to.

Dette var den første boken jeg leste av Langeland, og det er garantert ikke den siste.

Herved kraftig anbefalt.

Hei Aslak. Egentlig synes jeg det er morsomt med provoserende spørsmål. Bortsett fra den fyldige refleksjonen til Kjell Guldbrandsen som kom for et par dager siden, var vel reaksjonene som en kunne forvente. Du er jo et kjent fjes med en viss kjendisfaktor, og da kommer det vel mest etterplapring etter et så tydelig og til dels moralistisk utspill. Mange vil jo være på parti.

Jeg kunne fristes til å nevne noen grunner til at flere enn Kjell G, meg og noen på sytti pluss (hvis de teller, da) burde kunne finne interessante elementer i "En glad gutt" . I fortsettelsen av Kjell Gs poenger kunne jeg nevne noen viktige referanser

1. Bård Skolemester representerer en lærertype som fortsatt er så viktig at en i Vestfold har oppkalt en pris etter ham. Jeg tror den utdeles årlig etter kriterier med klar referanse til Bjørnsons romanfigur.
2. Den klassiske konflikten mellom Bård og hans bror Anders, der stridens eple er et arvestykke i form av et gullur. Dype brødrekonflikter finnes flere steder i verdenslitteraturen, og i Bibelen har vi jo et par: Kain og Abel, Jakob og Esau. Men det er vel kanskje også lesning best egnet for sytti pluss?
3. Noen sanger og dikt finner en også, best kjent i dag er vel "Kom gutten til bukken" og Bård Skolemesters sang "Elsk din neste du kristensjel", tonsatt av bl.a. Thomas Beck og av Sparre Olsen.

Ellers vil jeg nevne at det knapt finnes noe mer sitert åpning av noen norsk roman enn: "Øyvind het han og gråt da han ble født ..."

Ja, Aslak, jeg vil på alvor mene at dette er en bok verd å lese, og jeg er enda ikke fylt sytti (selv om det nærmer seg, det skal innrømmes)

En meget viktig bok! Fascinerende og skremmende, men meget informativ om hvordan verden fortoner seg for urbefolkning og andre i Sør-Amerikas regnskoger m.m. En bok om hvordan multinasjonale selskaper ødelegger regnskogen og utnytter/knuser den fattige befolkningen ved å ta fra dem deres livsgrunnlag.

Tror dette er den kjedeligste boka jeg har lest av Nygårdshaug. Fant aldri noe poeng med noe. Den metafysiske porteringseffekten ble bare helt tullete som plott. Mulig jeg leser bøker for overfladisk, men jeg liker snodige historier og sånn sett burde denne kunne passe. Har storkost meg med stort sett alt jeg har lest av Nygårshaug til nå, men ikke denne gang nei. Kjempeskuffa!!

Enig - jeg syns boka ble for miljøterrorromantisk, ellernosånt.. og syns heller ikke språket var spesielt godt. Leste "Himmelblomsttreets muligheter" før jeg leste "Mengele Zoo" og den syns jeg er kjempegod. En av mine favoritter, faktisk. "Afrodites basseng" likte jeg kanskje til og med enda bedre. Når det er sagt heia jeg på GN i kåringen som folkets favoritt og gledet meg over at boka vant, selv om ikke akkurat den er blant mine favoritt-Nygårdshaug-bøker.

Dette er den mest komplekse boka jeg så langt har rukket å lese av Edvard Hoem! Ytre sett handler den om Edmund Saknevik som vender tilbake til odelsgården i hjembygda for å drive gårdsdrift. Han vil ikke fortelle hva som har skjedd i livet sitt i årene han har vært borte; heller ikke til Siri som han etter hvert innleder et kjærlighetsforhold til. Et nokså komplisert forhold er det mellom dem, for Siri sliter med arr på sjelen fra fortiden. Hun er fremdeles gift med mannen som forsvant sporløst for flere år siden, og kommer ikke løs fra hjembygda før han erklæres død.

Siri har datteren Ingvild med sin forsvunne mann, og da Ingvild skader seg og lenkes til rullestolen mens hun fremdeles er i tenårene, skjer det noe med Siri. Hun vil bare vekk, selv om det koster henne å bryte med Edmund. Edmund på sin side blir igjen og tar seg av datteren hennes, mens Siri tæres opp av fortvilelse og sjalusi i Oslo.

Romanen beveger seg også på mange indre plan. Ekstra spennende er det at forfatteren noen ganger lar Siri fortelle, andre ganger Edmund. På denne måten kommer man som leser veldig tett inn på personene.

Avslutningsvis vil jeg fremheve at det var nydelig å høre boka lest av forfatteren selv! For meg hører Hoems bøker sammen med stemmen hans!

Jeg synes at den store svakheten med denne boka er at Gert i sin iver etter å hamre inn poenget med religionens idioti glemte å skrive en spennende historie. Les heller og Prost Gotvins geometri, den er virkelig bra.

Denne boka likte jeg bedre og bedre for hvert kapittel Den er lidenskapelig politisk Spennende Apokalyptisk Sær på det viset som er typisk for Gert Nygårdshaug En oppfølger til Mengele Zoo og en forløper for Afrodites basseng

Bonden og den urbane bibliotekaren - det måtte bli bra. Storkosa meg først med filmen, deretter med boka