Bokelskere.no

Har kjedet meg gjennom 300 sider. Nå gir jeg opp

Nei, for all del: Vi tåler en svenske, særlig når han tegner så godt og riktig, rent prøysensk!

Denne boken gjorde meg hektet på krim. Alle bøkene om Falcon anbefales.

Utrolig spennende om kjærlighet og legemiddelindustri. Anbefales de som liker en god krim, men som vanligvis ikke leser Le Carre pga " all spionasjen".

Å kritisere er kjempe enkelt. Å halde fram ei bok og seie at denne må du lese, er mykje verre.

I Einar O Risa har eg endeleg funne ein norsk forfattar som skriv gode historiske romanar som fengar og er interessant lesing. Ok, det er andre og som er interessante å lese, men få om ingen ville eg seie kan seiast å skrive like bra som Risa.

Greit nok har han ikkje høyrt om verken punktum eller avsnitt (kan han ha forlest seg litt på Poust?). Sidene er fyllte med tekst og gjer det tungt å lese. I om lag fem minutt.

Det er litt som å lese på eit anna språk - det tek fem minutt og so er du inne i det og du tenkjer ikkje meir over det. I staden byrjar du faktisk å nyte denne litt uvante skrivestilen. Det er utruleg kor mykje han får sagt med få ord.

Når heile boka består av lange setnignar som aldri tek slutt (eg sjekka aldri kor lange setninger det kunne ver, men eg fryktar at hadde eg gjort det ville det blitt over ei side), skulle ein tru at det stod mykje som ikkje trengte å ver med. Men slik er det absolutt ikkje. Stilen er rein og skoren til beinet. Det er ikkje meir med enn det som må av beskrivelsar, men det tregns ikkje heller. Vi vert kjend med personane gjennom kva dei gjer og seier, og dette gir eit fargerikt bilete av dei sjølve, miljet og tida dei lev i.

Ting vert nemt, kasnkje berre i ei bisetning, men vi skjønar gjennom alt det andre, det som skjer rundt viktigheita avd et heile. Eg som lesar fekk plutseleg innsikt i korleis det var å vere ung på seksti og syttitalet, sjølv om dette langt i frå er ein esensiell del av romanen

For det er ikkje berre familien Kanne vi vert kjende med, men kva som hende i ein middels norsk småby gjennom historia. Korleis den veks og utviklar seg, og korleis historiske begivenheiter påverkar. Alt sett gjennom eit kamera.

Familien Kanne har sitt utspring i unge M.Kanne som kjem til Stavanger og gjerne vil verte fortograf. Og det vert han. Og vi får fylje med korleis han, familien og fotograferinga utviklar seg tiår for tiår.

Opprinneleg var dette fire bøker som kvar tek for seg ei tidsperiode. Eg las alle på rappen, men ei og ei borsett frå den siste som eg måtte på biblioteket for å finne, og då berre i stort format (dvs alle fire i ei). Men bøkene er absolutt mest sjarmerande i småformata!

Eg vil seie at dette er ein av dei beste historiske romanane som fangar tidsanda frå forrige århundre. Og ein kjapp historieleksjon både i faktiske hendingar, men enda viktigare (og meir interessant) i korleis folk tenkte og oppførte seg.

Denne boka skal definitift inn i mi bokhylle, og gjerne få selskap av fleire av same forfattar

Veldig, veldig god bok. Jeg likte godt intensiteten i den og skildringa av de to hovedkarakterene. Veldig god komposisjon og vanskelig å legge fra seg. Denne forfatteren vil jeg følge med framover!

Jeg vil ikke spise, ikke drikke, ikke snakke, ikke spille Candy Crush; det eneste jeg ønsker er at sidene aldri tar slutt, at de varer, og jeg kan flytte inn sammen med Allis og Sigurd. #denfølelsen, #leseglede. Helt tilfeldig kom jeg over Agnes Ravatn: Fugletribunalet. ” Kor forbausande lett det er å forlate, tenkte eg. Er folk klar over det? Det burde ikkje kome ut.”

Denne boken var en fryd å lese! Drivende, underholdene og umulig å legge ifra seg. De utrolige vendingene og sannhetene gjør virkelig boken til en av de beste jeg har lest i år!

I årsskiftet leste jeg De elendige av Victor Hugo. Nå har jeg tatt juleferie og i dette årsskiftet leser jeg Middlemarch av George Eliot. Året ble fint og hektisk med lite lesing, men føler at Hugo i starten gjorde det til et rikt leseår likevel. Nå vet jeg ikke om det kommende året blir like hektisk, men tror uansett jeg med Middlemarch har gitt det en veldig god start. Så takk til Kjell og lesesirkelen!

Og siden det er juleferie fikk jeg lyst til å komme med en ikke- boklig betraktning:

Jeg er en juleelsker. Jeg tar fram den gamle krybba i plast som jeg fikk av Mormor på 1980- tallet, som aldri har vært pen, men som jeg beundret veldig som barn og som alltid får en hedersplass i hjemmet. Litt lei er jeg av alle blaserte flottenfeiere som i aviser og radio bare må holde seg for nesen og understreke at de ikke lar seg "knekke" av julekosen. Som om en slik distanse får de til å framstå som mindre naive og mer kultiverte. Syt og klag om at alle har alt, at en helst vil rømme vekk og at det er så lange køer på kjøpesentrene. Den beste jula foregår ikke der (!) og mange av beskrivelsene av jul i mediene kjenner ikke jeg meg igjen i. Da regner jeg med at det er en del andre som heller ikke gjør det. Og at det fortsatt er unger som får det de ønsker seg mest i hele verden akkurat denne julaften og at det fortsatt er de som ikke gjør det. At det er mange gode juleopplevelser, mange som ikke er gode og mange som gjør noe for andre i jula. Jeg er av de som synes vi skal omfavne jula og gjøre den til en best mulig opplevelse for de vi møter og oss selv. Det er potensielt en tid for å tenke litt på året som har gått og det som kommer, få noen fine øyeblikk sammen med andre og kanskje komme seg litt ut i frisk luft. Eller kanskje noe helt annet....

Så riktig god jul til alle fra meg også :)

Når jeg leser forlagets oppsummering etter jeg har lest boken, føler jeg at de ikke får formidlet hvilken liten perle dette er. Den ytre handlingen stemmer fint med det over, men dette er en bok som har sin styrke i språk og stemninger. Når Allis oppsøker Sigurd i begynnelsen av boken, vet vi ingenting om hvilke skjebner disse to bærer på. Historiene deres kommer for en dag litt etter litt utover i romanen, og ikke før på de siste sidene har vi det fulle bildet. Den er delt inn i mange korte kapitler. Når et kapittel slutter om kvelden, så begynner det neste på morgenen. De korte kapitlene gjør at jeg ender med lange leseøkter, fordi det alltid er lett å "bare lese et kapittel til"... Når det er lange kapitler, blir det som oftest til at jeg stopper ved kapitlets slutt, for å gjøre noen presserende.
Boken er bygget opp sånn som jeg liker det, uten sprang i tid og sted. Her er en creepy nerve hele veien, og innimellom er det direkte spennende. Sigurd er veldig sær, og hadde ikke Allis blitt beskrevet på en så troverdig måte, ville det vært vanskelig å forstå at hun blir værende. Hun på sin side, reagerer også heftig på noen ting, men alt får sin forklaring etterhvert. To veldig troverdige karakterer sammen i en situasjon som etterhvert blir belyst.

En av de beste norske bøkene i 2013

Vanskelig å plukke ut den beste boka fra Nygårdshaugs eminente forfatterskap, men dette er min favoritt, og er hakket bedre enn Mengele Zoo og Prost Gotvins geometri.

Perfekt. En av de aller beste krimhistorier som noen gang er skrevet. Hole har fått nye dimensjoner som gjør ham langt mer interessant og spenningen og mystikken sitter i fra første til siste side.

Som Jakob Sæthre oppfordret til; her er min ti på topp liste.