Bokelskere.no

Herlig harselas!
"Tute med de ulver som er ute" av Ida Marie Haugen Gilbert er en sann svir å lese. Om Aslaug Fossen, så vidt bikket 30, som jobber i "Framtid med visjon", en organisasjon gjennomsyret av rette holdninger og profesjonell språkføring, og med en mellomleder, Karen-Britt, så gjennomført vellykket at det gjør vondt.
Aslaug får det ikke helt til. Stadig for sein på jobb, for seint ute med det hun skal levere, og til tider noe uheldig med språkbruken. Man sier da hverken indianer eller sigøyner!
Trøsten i jobben er at det ofte er kake fordi det som oftest er et eller annet som må markeres. Når den plettfrie Karen-Britt innfører frukt og grønt i stedet for kake - da sprekker det for vår heltinne, som tar et voldsomt oppgjør. Og tusler ut med halen mellom beina og en sykmelding på ubestemt tid.
Så dukker det opp et vikariat i en lokalavis langt ute på bygda. Aslaug får jobben og starter opp med intensjoner om å lære bygdetampene et og annet om urbane verdier som hun vil blande inn i reportasjene hun blir bedt om å skrive. Men ender opp med å sette seg ut med Sauelaget, noe man ikke gjør ustraffet. Når så også ulven dukker opp og forsyner seg grovt av saueflokkene. Da er hundre og ett ute.
Ida Marie harselerer med både by og land så det kviner i svingene. Stilsikker, humoristisk og med passe doser ironi.
Et par små innvendinger har jeg her og der, men den største er likevel at jeg skulle ønske boka var mye lenger enn sine 158 sider. Jeg storkoste meg fra perm til perm!

Jon Michelet var storslagen, fra innerst til ytterst. Det sa selveste Dag Solstad i Michelets begravelse.

Og denne boka er et flott monument over en storslagen mann. Skjønt, i blant var han bare slagen. Han var selvopptatt, ufølsom, arrogant og humørsyk. Men også sårbar, full av kjærlighet og med en stor rettferdighetssans. Han var, med andre ord, menneskelig.

Kristjansson legger lite i mellom her: både Michelets gode og mindre gode sider kommer fram. Hvor blind han var for hvordan hans livsstil gikk utover hans nærmeste, blir svært tydelig. Men likevel skriver Kristjansson med en kjærlighet og ømhet for Michelet og alt han var, og boka er en verdig biografi.

Fornøyelig og underholdende om Haldor i Purkvika. Her møtes grådighet og storkarfakter med det enkle livet på småbruket ved sjøkanten på Innherred. Verdier og tradisjoner står for fall. Vittig og spennende skrevet på et dialektpreget nynorsk, allikevel lett og lese. Jeg hadde ikke hørt om denne før den lå som gave under juletreet. Ekstra stas for meg at handlingen er fra kjente trakter. Anbefales, den fortjener å bli lest av mange!

Dette var underholdende lesning, og for en som var idrettsnerd på 60, 70, 80-tallet var boka midt i blinken. Personen Oddvar Brå blir nøye presentert fra barndom til pensjonist, og interessante historier blir dratt fram i en historisk linje.

Kjøpte forøvrig boka på skikveld med Oddvar Brå og Thor Gotaas på Skaret ved Molde. En hyggelig kveld med middag og god drikke, og mye trivelig prat med likesinnede langrennsvenner i Molderegionen. Hovedpersonene underholdt først forsamlingen i over to timer, med skjemt og alvor fra livet til Oddvar Brå, og selvfølgelig var stavbrekket nevnt.. :-)

Fikk dere mange fine bøker i julegave? Selv fikk jeg ingen (snufs!) Helt fra jeg var liten har jeg ønsket meg bøker til jul, men omgivelsene mine har aldri skjønt det, eller de har ment at jeg allerede har for mange.

Jeg har lest storparten av forfatterskapet til Håkan Nesser og har oppdaget at jeg har et ganske ambivalent forhold tl bøkene hans. Noen digger jeg svært, mens andre ikke helt faller i smak. Dette siste gjelder bøker som har et snev av overnaturlighet ved seg. Her hører også denne boka hjemme. Disse øynene tik Eugen Kallmann som ser rett inn i sjelen på folk ,,,,,,,,
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Utgangspunktet for handlingen er realistisk og velkjent nok Det foregår i K – en mindre by i Nord-Sverige med en ungdomsskole. Hit kommer Leon berger fra Stockholm. Han skal overta jobben etter Eugen Kallmann som er funnet død ved foten av en trapp i noe som kalles Tyskerhuset. Spørsmålet er om det var en ulykke eller et drap. Det lokale politiet har ikke klart å finne svar på spørsmålet. Kallmann var en populær lærer. Elevstyret ønsker at skolen skal sette opp en marmorbyste av ham i skolegården.

Etterfølgeren hans, Leon, har forlatt hovedstaden etter at hans kone og hans datter omkom i en båtulykke utenfor Afrika. Leon føler at han trenger å komme bort. Årsaken til at han velger akkurat K, er først og fremst at her bor hans studievenninne Ludmilla. Hun er rådgiver ved samme skole. Elever kommer og går på kontoret til Ludmilla. En dag kommer Andrea, en jente som rådgiveren hittil har hatt lite kontakt med. Andrea kan fortelle at en gutt på skolen, Charlie, har intervjuet henne i en sak som skulle ha med Eugen Kallmann å gjøre, men spørsmålene han stilte gjaldt bare Andreas egen familie. Andrea synes at dette er merkelig. Det synes Ludmilla også, ikke minst fordi det var Charlie som om natten fant Kallmann død i Tyskerhuset.

Andrea har også andre ting å grunne på. Hun er sterkt knyttet til moren sin som hun har mye felles med, mens faren og småbrødrene hennes er helt annerledes. En dag tar hun mot til seg og nevner dette for moren. Det moren, Ulrika, forteller oppskaker Andrea sterkt. Da Ulika var 20 år, trosset hun foreldrene sine og dro til England for å jobbe. Hun møtte musikeren Flynn. De ble kjærester. Da hun vendte tilbake til Sverige, var hun gravid. Flynn kom på besøk, men så forsvant han helt.

Leon har overtatt Kallmanns pult på skolen. I en skuff finner han sin forgjengers etterlatte skrifter. Han drister seg til å lese de og blir meget forundret. Her står det blant annet at Kallmann som ung gutt skulle ha drept sin egen mor fordi hun hadde en elsker. Kan dette virkelig stemme? Leon viser notatbøkene til to av sin kolleger, til Ludmilla og til musikklærer Igor. Alle er like forundret, og blir enige om å utforske dette nærmere.

I boka forekommer også navnet Ben Yan Keller. Denne mannen skal være Kallmanns arving. Men finnes han? Det antydes også at personen V er en drapsmann, Kallmann kunne se det i øynene hans. De tre skolefolkene kommer ikke lenger i sin etterforskning. En kinnelig politiinspektør kommer så inn i bildet. Lindblad er en gløgg dame, men selv hun må melde pass her.

Først tjue år senere kommer forklaringen. Charlie, som tidlig forot K, er på kort besøk i byen. Han har en samtale med Andrea, Leon og Ludmilla (Igor har i mellomtiden dødd). Charlie var en del sammen med Kallmann før han døde og kan fortelle at Boris Yann Keller var elskeren til Kallmanns mor. Kallmann selv het noe helt annet i ungdommen. Han ble forvist av sin far etter drapet på moren og vokste opp i Sveits.. Da han så vendte tilbake til K, ble han av familien tvunget til å forandre navn. Hvorfor ville han gjøre morens fordums elsker til sin arving, kan noen spørre seg. Det kan være en form for forsoning, mente Charlie. Også et annet spørsmål blir nå oppklart. Personen V som Kallmann hadde omtalt som drapsmann, kan ikke være annen enn Erik Larsson, Andreas morfar og Ulrikkas egen far. Dette visste Kallmann fordi han hadde sett det i øynene hans.

Jeg synes innholdet i denne boka er ganske sprikende. Vi hører om flere drap, men sammenhengen mellom dem er mer uklar. Rasisme er også et tema som tas opp. Anonyme brev med rasistisk innhold florerer på skolen. Noen elever, skinheads, blir mistenkt. En av disse elevene blir så funnet drept, hengt opp i et tre, Politiet klarer ikke å finne den skyldige. Det er vel dette som er fellesnevneren her, drap som ikke blir oppklart mens de etterforskes. Først 20 år
seinere med Charlie besøk i byen kommer sannheten fram.

Jan Mehlum holder koken han med sin Foyn serie. Faktisk kansje den hittil beste. Synes boka var spennende og godt skrevet. Gikk litt utenfor de vanlige rammene, at endel av handlingen foregår utenfor Norge piffer opp lit ekstra. Kan absolut annbefales.

"En bok så sjelden at den hittil ikke er funnet." Ja, det er tilfellet med Stein Rivertons kriminalroman "Beate Winters merkelige historie", som gikk som føljetong i Aftenposten i årsskiftet 1910/1911. Man kjenner ikke til at romanen i sin tid ble utgitt i bokform, men det ble laget et særtrykk av den som ble utdelt til nye abonnenter og solgt på ordinært vis. Men da dette ble kjent av Sven Elvestad, som var navnet bak pseudonymet Svein Riverton, ble salget prompte stoppet. Ingen kjente eksemplaret av dette særtrykket finnes, så man kan meget vel omtale det som "en bok så sjelden at den hittil ikke er funnet". Riverton-kjenneren Odd Magnar Syversen samlet alle kapitlene i gamle Aftenposten-utgaver, og utgav den i boks form på Bladkompaniet i 1991 - med de herlige, originale tegningene av Øyvind Sørensen.

Vi befinner oss i Kristiania en mørk og tåket høstkveld i november 1909. Anarkistene truer. Planlegger de et attentat i Norges hovedstad? Kristiania-detektiven Asbjørn Krag får besøk av en ung kvinne på sitt kontor - en viss Beate Winter - som forteller en forunderlig historie om at hun blir forfulgt av en mann. Denne mannen tilbyr henne 100 kroner i uken for å postlegge åtte allerede frankerte brev i en nærmere bestemt postkasse i løpet av åtte påfølgende dager. Asbjørn Krag åpner brevene, som kun inneholder blanke ark. Men som den geniale detektiv han er, finner han naturligvis ut at det er brukt usynlig blekk. Og på brevene dukker det opp ubegripelige tyske setninger.

Via utallige Cloak and Dagger-scener, som på ekte Rivertonsk vis inkluderer løping i Kristianias bakgater, forkledninger, en festforestilling i Nationaltheateret og et møte med en mystisk englender ved navn lord Gowin, havner vår godeste Krag i hendene på noen skumle typer. En knipe han kommer seg ut av, på elegant vis.

Turen går videre til København, der jakten på anarkistene fortsetter. Her er englendere, tyskere, dansker, irlendere og nordmenn i skjønn forening. Hvem er venn og hvem er fiende? Vi skal selvsagt også bevege oss i Københavns gater, like selvfølgelig som at vi skal gjøre det i et heseblesende tempo, og i en dramatisk finale blir alt oppklart - hvem storskurken er.

"Beate Winters merkelige historie" er en kriminalroman som er lett å lese. Den minner mye om Knut Gribb-historiene - langt mer enn mange av Rivertons øvrige romaner, synes jeg. Det skinner gjennom at den er skrevet som føljetong. En del logiske brister og komiske innslag er en del av det hele - men vi som liker denne typen krim ser gjennom fingrene med det. Først og fremst er dette en historisk reise tilbake til Kristiania (og København) anno 1909. Selve krimgåten er gjennomsnittlig og ikke så veldig original, men det er et stort pluss som ikke mange kriminalromaner har, nemlig de stemningsskapende illustrasjonene som er spredt gjennom teksten. Bare disse gjør det vel verdt lesningen. Ta en tur tilbake til 1909, da vel. Du kommer ikke til å angre. God fornøyelse!

Jeg var i Cuba påsken 2014. Jeg forstår nå hvorfor Fidel Castro kastet ut Amerikanerne etter revolusjonen.

En bra bok som viser urfolket og de fattiges rolle i misbruket av naturen til fordel for kortsiktig kapitalisme fra Amerikanerne og korrupte regjeringer i Latin Amerika.

Bra bok! Anbefales på det sterkeste!

En av de beste Mehlum bøkene jeg har lest. Eller jeg vil i bund og grunn si det er den beste. Tommel opp og 6 til Jan. Takk for en god lese opplevelse. Å du, jeg skal ikke røpe noe. Bare løpe å kjøpe:)