Artig med en flunkende ny Sherlock Holmes-bok, det ville nok moret Conan Doyle stort! Men nettopp fordi Fauskanger er så kunnskapsrik, stusser jeg på flere ting i boken. På side 32 omtales "fine fruer i massive krinoliner". Dette er i 1895!

"Massive krinoliner" var noe kvinner gikk med i 1865! Tretti år senere var noe slikt ikke å se, det burde Fauskanger fått med seg om han har studert bilder fra 1890-årenes Kristiania. Språket kan også være litt rart, og her snakker vi ikke om at Fauskanger prøver å gjøre stilen gammelmodig. På side 199 opptrer uttrykket "den hatede", men på norsk sier vi "den forhatte".

Helt sært er forfatterens uttrykk "lite nok", som jeg etter hvert forstod at han bruker i stedet for "knapt". (Side 179: "Hvis frk Vestbys beskyttere lite nok kunne hjelpe henne" skal leses "Hvis frk Vestbys beskyttere knapt kunne beskytte henne".) Dette er ikke gangbar norsk, og det burde forlaget gjort oppmerksom på, så ofte som han bruker uttrykket.

Jon Michelet har fått kritikk for karakterer som har encyclopediske egenskaper og oppstyltede dialoger. Sannheten er at romanen er en sann svir å lese. Ja, det er kanskje lettbeint underholdning, men med en alvorlig klangbunn. Her er krigsseilernes "glemte" historie og geografisk kunnskap en masse. Det er jo en litterær krysning av historiebok og reiseskildring.

Halvor og kameratene blir man glad i, og latteren sitter løst i de fantastisk "over-the-top" samtalene om obskure øyer og skjær på de syv hav. Er man glad i geografi og reiseskildringer så er det en fest å lese Skogsmatrosen - om man leter etter dyptloddende karakterskildringer så sett seil annensteds.

Takk Jon for en fin seilas - jeg gleder meg til fortsettelsen!

Har du et dikt om nyttår eller andre merkedager/veiskiller? Jeg fant dette diktet av Kolbein Falkeid i dag:

ÅRSSKIFTE

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
- Et sandkorn faller.
- Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket -
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier.

Nei, den kjøper jeg ikke; at det skal være en "hjerne" bak. Det viser bare at vi tenker på en gud som noe "kjent", noe som vi klarer å inkorporere i vår egen tankegang; en "menneskelignende" figur.. Hvis Gud er så unik og er den som "vet alt og kan alt", så kan vel løsningen like gjerne være noe vi aldri kan forestille oss?

Grusomt spennende! Jeg trodde Hanssen ville få problemer med å følge opp de to første bøkene om Elli, og forventningene mine var ekstremt høye til denne boka. Men Hanssen innfridde til fulle, og vel så det! Dette er bare helt utrolig bra! Spenning på høyt nivå, ingen dødpunkter, herlige hovedpersoner og troverdig plott. Sidehistorien om Ellis søster Anne, som ble drept for 16 år siden, er også spennende.

Elli er bare en helt herlig etterforsker. Forholdet mellom hun og Nereng er en fornøyelse å følge videre. Beskrivelsen av stemningene, personene, er veldig bra synes jeg. Jeg leste 250 sider den første dagen, og neste dag de siste 200. Klarte ikke å legge i fra meg boka, det ble for kort natt, kom for sent på jobb, måtte kutte ut andre lavere prioriterte oppgaver, bare fordi boka var så innmari bra!

Det er ingen tvil om at det kommer flere bøker om Elli, de siste sidene tyder på det. Og Elli som er en fantastisk etterforsker, må jo bare få flere mysterier å løse. Hun er bare herlig!

Jeg gleder meg vilt til neste bok, håper bare ikke det tar for lang tid!

Jeg anbefaler at du leser Et skilt ved korsveien, av Iain Pears. Dette er en historisk roman fra sent 1600-tallet med noe av Murakamis mystikk i tillegg til å være en spenningsroman. En fantastisk leseropplevelse og absolutt en klassiker, synes jeg ;)

Francis Meyer er en 53 år gammel litteraturprofessor ved universitetet i Oslo. Francis har bevilget seg en friperiode for å skrive en bok om den franske filosofen og forfatteren Michel de Montaigne, men blir mot sin vilje satt opp til å forelese studenter i nordisk lyrikk.

Francis er en sindig og stødig mann. Han lever godt med sin jobb på universitet og bruker sin fritid på hagearbeid, hytten i Kragerø og sammen med sin venneklubb som bytter på å invitere til middag.

Livet til Francis blir ganske kaotisk når han forelsker seg i 26 år gamle Nadia som er en av han studenter. Nadia skal skrive en masteroppgave og Francis skal være hennes veileder.

Denne romanen har det meste, spenning, forelskelse, sjalusi, humor, intriger og lidenskap.
Litteratur er et bakteppe gjennom hele romanen og har mange litterære referanser. Jeg elsket alle disse referansene og møtte en av mine poesifavoritter Stein Mehren og ikke minst ble det et gjennsyn med Don Quijote.

Langeland skriver godt og underholdende. Jeg lot meg rive med og syntes karakterene hans fra universitetmiljøet var troverdige. Det merkes at forfatteren har stor kjennskap til dette miljøet og det beriker boken.

Hvis jeg ser bort fra en litt for brå slutt så var dette en fantastisk bok :)
Jeg skal helt klart lese mer fra Henrik Langeland og har notert boken Wonderboy på min ønskeliste.

Synes ikke boka er voldsforherligende, men heller en spennende reiseskildring med fengslene poeng. En øyeåpner for kapitalismens skyggeside og miljøvern.

Jeg har bare lest Livet bruksanvising. Han har nok en spesiell skrivestil, og boka krevde høy konsentrasjon, men var veldig god, syntes jeg.

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."

Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte orden igjen. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ...

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ...

Ein fin og uformel biografi av Ragnar Hovland. Velformulert og vittig presentert i kjend Tokvam og Folgerø-stil og med kaféen Zur Rose i Aust-Berlin som stemningsfult bakteppe for intervjuet av 60-års jubilanten. Her blir vi betre kjende med Hovland, oppveksten hans, korleis han utvikla seg og slo i gjennom som skribent på slutten av 70-talet, kva tekstar og bøker han har skrive, og litt om kreftsjukdomen han hadde. Bøkene hans blir presentert i løpet av biografien, med Hovland sine eigne kommentarar til. Han er klar på kva andre forfattarar som har vore og er ideala hans, og trekk fram særleg Einar Økland. Men Jon Fosse og kona, omsetjaren Tove Bakke, har óg hatt mykje og seie for skrivekunnskapen hans. Hovland vaks opp og har budd på mange ulike kantar av landet og litt utanlands óg. Men den prosentvise utrekninga som Tokvam og Folgerø har laga av kvar han har budd, viser at Hovland likevel har levd mest i Oslo, trass i at han blir rekna for å vera vestlending og ein typisk Vestlandsforfattar. Trass i at Hovland berre budde eit halvt år i Sogndal der han gjekk på Gymnaset, var det der, på Sognatun kafé og via TVen der, han "såg lyset", den britiske humoren og den moderne lyrikken til Jan Erik Vold! Hovland og litteraturen hans er prega av underfundig humor og ironi ispedd alvor og vemod. Og Ragnar Hovland er ein dyktig barnebokforfattar óg! På diktet Kveldssong for deg og meg, tente han eit par hundre tusen på versjonen og melodien til Odd Nordstoga, og kr 15 000 berre på tittelen til ringetonen!

Rett og slett dei beste bøkene eg har lest hittil, i mitt 20 år gamle liv.

Nei, jeg syns ikke salgstall skal styre hva vi skal ha. Det blir som å godta at Dagsrevyredaksjonen i NRK har avgjort hvilke tre nyheter som er hovedsaker i dag, og totalt er det kanskje 12 saker de velger å presentere i nyhetene. Det er dermed ikke sagt at det ikke skjer andre ting i verden.

Hva med den andelen av befolkningen som fortsatt ikke har internett? Har ikke de krav på å få samme informasjon som de som har internett?

Eller for å ta et annet eksempel en anelse mer abstrakt. Bestemor pleide alltid å lage gjerrige middager, så når det var tomt i kjelene og fatene og folk bare satt halvmette rundt bordet og ikke visste helt hvordan de skulle fått formidlet det (beklemthet), sa bestemor: "Ja. Da ble det akkurat nok, da...". Slik er det rundt forlagsbordene nå.

Jeg mener etterspørselen skulle styre mer hvilke forfattere som velges for markedet, og de som allerede har som jobb å analysere markedet, burde se på hva som selger også under topp 100.

Jeg "bejaer" ikke nødvendigvis temperament, som du påstår, men ser du ikke humoren midt i det hele?? Jeg har heller aldri vært tilhenger av janteloven, og selv går jeg aldri og tror jeg er bedre enn andre. Tvert imot er jeg stort sett ganske ydmyk og selvkritisk. For øvrig nekter jeg å settes i bås, nekter å tvinges til å ta standpunkt til noe jeg overhodet ikke syns er nødvendig å ta et standpunkt til, og har alltid mislikt slike som Jon Fosse som skal prakke på andre hans nokså intetsigende mening. Jo mer noen prøver å misjonere meg, jo mer hedning blir jeg... Ok? Men hvem skal egentlig avgjøre hva som er høyverdig litteratur og ikke? Har du lyst til at det skal være de forfatterne som bare tenker på pengene de skal tjene?

Smaken er som baken, den er delt!

Min absolutte favorittbok! Leste denne før jeg leste Mengele Zoo og var helt fanget. Leste den på tur i Sydney; leste på vei til banen, leste på banen og måtte sette meg på en benk og lese litt til når jeg gikk av banen...

Jeg liker å lese krim der forfatteren

• levendegjør persongalleriet for meg gjennom tydelige karakterskildringer gjerne ved bruk av uvante og nyskapende språklige grep
  
• bruker spennende metaforer og bilder som ikke har vært brukt tidligere
  
• velger et miljø for sin fortelling som fascinerer meg, enten fordi det er kjent, eller fordi det på en eller annen måte vekker en historisk eller geografisk interesse
  
• følger kjente kriminalfortellings-mønstre, men uten forutsigbarhet
• skaper sympati for "helten" ved å appellere til min rettferdighetssans
  
• skaper spenning gjennom gradvis å avsløre plottet, gjerne ved en kombinasjon av villedning og veiledning
  
• legger igjen spor i teksten som gjør det mulig for meg å gjette meg til hva som egentlig har skjedd
  
• gir fortellingen liv gjennom et fargerikt språk mest mulig fritt for klisjeer og velbrukte sammenlikninger
  

Forfattere som får til dette, synes jeg er Michael Connelly, Robert Wilson, Ian Rankin, Henning Mankell, Arnaldur Indridason og Gert Nygårdshaug. Men det finnes selvsagt mange flere.

Jeg har stor interesse for kunsthistorie og utgangspunktet i denne historien er en mulig konspirasjons teori knyttet til Boticellis maleri 'Primavera'. Spennende historie i seg selv men blir for klisjefylt etter min smak med en vakker, ung kvinne og en høy, sterk mann i hovedrollen.

Historien var absolutt spennende og aktuell, jeg syns Nygårdshaug sin bekymring for klima, fattigdom og befolkningsvekst er bra. Allikevel følte jeg meg utsatt for en "pedagogisk vitenskaplig manipulering" som jeg ikke likte. Boka fikk mer preg av forelesning i miljøproblematikk, med historien som bakteppe. Jeg hadde foretrukket det motsatte.

Flere hendelser i boka ble beskrevet med et merkelig, høytidelig, språk, som et eksempel; "Igjen var han blitt taus, plaget av det faktum at postkoitale kvinner fortsatte den prekoitale intimiteten på det personlig plan; hvor ofte hadde han ikke opplevd dette?" Dette var da en utrolig vanskelig beskrivelse av at mannen også tidligere hadde opplevd at kvinner ønsker nærhet etter et samleie, ikke bare før?

Nei, Chimera ble ingen favoritt hos meg.

Uansett, historien var fasinerende og jeg er fortsatt en stor fan av Nygårdshaug sine bøker. Også i denne boka ble jeg på en utrolig måte enig i de løsningene som ble valgt, selv om jeg også ble nysgjerrig på om Karli faktisk valgte den løsningen til slutt? Blir det også her en oppfølger, alt ligger vel til rette for det?