Bokelskere.no

Enig i alt du sier! En motbydelig, skrekkelig grotesk bok, som jeg nesten måtte forsvare for megselv at jeg leste. Men, fasinerende hvor godt den er skrevet, hva språket får en til å føle.

Dette er en god roman og anbefales på det varmeste. Gjennom hele boka sitter man og venter på den store katastrofen. Hvem er det som er skurken? Hva er forbrytelsen? Hvem blir avslørt, og når? Langeland klarer å opprettholde spenninga helt til det siste. Hvis man har ligget ved universitetet en stund er det umulig å ikke kjenne seg igjen, og de ulike personene er slike man har møtt mange ganger; fra bunadsnasjonalisten og Garborgentusiasten Truls Gløsbertøra, den ufleksible instituttbestyreren Gerd Hellmann, den poserende dansken Søren Heller og den overivrige fagidioten på første benk i auditoriet til det tekniske utstyret som ikke fungerer slik man er blitt lovet. Men mest av alt er det Francis Meyers lidenskap som er ypperlig skildret, både på kjærlighetsfronten og på det faglige plan.

Helt uenig. Boka fortjener all den rosen den har fått. Særlig fordi den ble valgt til "folkets favoritt", altså ingen forståsegpåere som belærer oss lesere med at boka er bra, men den er valgt ut av leserne selv.

For meg er boka unik fordi den setter søkelyset på et globalt problem samtidig som den forsvarer internasjonal terrorisme. Det er som å banne i kjerka i disse dager. Ære være Nygårdshaug som tør. I tillegg synes jeg boka er velskrevet og har en god historie som er lett å følge. Oppfølgingsbøkene Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er også gode bøker, synes jeg. De tre danner en helhet som setter søkelys på hva slags samfunn vi ønsker oss. Det skrives det lite om i Norge.

Forsteinet engelsk overklasse, skakkjørte, snobbete, undergangsdømte, overpriveligierte unge menn på snørra. Trist og morsom. Denne historien har jeg et spesielt forhold til etter den fantastisk gode BBC-serien som gikk på NRK på 80-tallet. Men boka kom først og den er kanonbra den også.

Nei, du er ikke alene om å dele opp bøker i tunge og lette. Og jeg kunne sagt noe om hvordan jeg gjør det ... MEN ... jeg vil heller påpeke urimeligheten i vennegjengens kritikk av deg.

For hvis det er opp til "enhver" å bedømme om en bok er lett eller tung, ja så må det da også kunne gjøres av deg ... siden du definitivt er blant alle og enhver ;-)

Det er videre ytringsfrihet i landet her så du må også kunne få lov til å si hvilke bøker du mener er lette i forhold til tunge.

Så det så :)

Har stort sett likt de bøkene jeg har lest av Wilson, særlig "The company of strangers". Men i denne synes jeg han går på tomgang, både språklig og innholdsmessig.

Oxford på 1660-tallet: En professor finnes død, en ung kvinne anklages for mord, og gjennom fire forskjellige beretninger veves et bilde av hva som har skjedd. Fortellerne er italieneren Marco da Cola (som hevder å ha funnet opp blodoverføring), Jack Prescott (sønn av en påstått forræder, ute etter å gjenreise farens ære); John Wallis (matematiker, luring og krypotgraf for både Cromwell og Charles II!) , og sjefsbibliotekaren Anthony Wood. Bare én av dem forteller sannheten.

Tiden er fantastisk og revolusjonerende på alle områder. Religionsstridigheter, kongemord, parlamentarisme og medisinsk forskning oppfinnes og utøves av de samme menneskene. Det medisinske gjør et spesielt sterkt inntrykk; dette er fra disseksjonenes første dager, man begynner å forstå den menneskelige anatomi og blodomløpet. Men smittefare vet man lite om ... det er f.eks en scene der den ene professoren forsøker å kurere eksemen han har rundt øyet ved å smøre den inn med hundemøkk ... En annen professor blir regnet for å være ekstremt renslig: Han bader fire ganger i året.

En knallbra og utrolig spennende bok.