Sjølv oppdaga eg at eg kan utnytte plassen oppunder taket. Det blir akkurat plass til å åpne dørene.

Enig med deg, Ellen – en nydelig bok!
«En tilleggsbonus er at man her finner forbildene til noen av hennes figurer i Mummi-verdenen, - ikke bare til figurene forresten, men til hele Mummi-dalen. Jeg vil anbefale boken for alle Mummi-elskere, her ser man hvordan den verdenen oppsto!»

Ja visst er det mye fra Mummi-universet å finne her! Men når kom egentlig «Billedhuggerens datter» ut? Før Mummie-bøkene? Jeg spør fordi det i min utgave står utgivelsesår 1968, og da var da Mummiene i full sving.

Hei,

ønsker boktips. Er på jakt etter gripende fortellinger, om det er fra virkeligheten eller det er fiksjon spiller ingen rolle. Ønsker å lese noe som gir inntrykk.

Har lest det meste av Tore Renberg, Jo Nesbø og Åsne Seierstad. Altså liker jeg det meste av sjangere.

Takk!

Man har en anselig mengde bøker plassert i hyller rundt om i huset. En relativ brukbar orden råder. Men etter hvert kommer flere bøker til – helt uunngåelig siden det stadig utgis nye, og noen av dem MÅ man absolutt ha (i hvert fall lese). Og så oppstår rotet. Mer og mer for hvert år. Bøker presses inn over dem som allerede er der. På toppen av hyllene rager høye stabler. Flere bokhyller er det simpelthen ikke plass til. (Snart er det kanskje ikke plass til meg heller.) Hva gjør man da? ”Kast!” sier mannen min. ”Helligbrøde”, sier jeg, ”Bøker er ikke vanlige gjenstander.” Å gi bort er heller ikke noen løsning, siden alle jeg kjenner har mer eller mindre samme problem.

Ah. Du er heldig som er i startgropa. . . Nå ble jeg så trøtt at jeg bare får ønske deg en fin leseropplevelse. Disse bøkene vil på et eller annet tidspunkt finne veien hjem til meg også.

Sånn omtrent 00.15 i dag kom jeg i gang med "Nei og atter nei" av Nina Lykke. Den tror jeg blir en fornøyelse å lese. Savner ennå persongalleriet i Jane Gardams trilogi. Så god var den, og takk til Rose og denne nettsiden for anbefalingen. Kanskje det britiske livet, og imperiet, har vært et ynglested for skjønnlitteratur. Eksil og ensomhet, tilknytningsvansker i bøtter og spann. Ja, jeg leste akkurat en anmeldelse av Michael Ondaatje' bok "Warlight". Ok, mer av dette. Ja takk, det blir en annen gang.

Du er strålende, annelingua!
Da blei en uttale som i utgangspunktet var en distraksjon og en irritasjon, omgjort til interessant kunnskap.
Jeg sier som kongen sa til Therese Johaug: Du klarte det du!

Heltinna Masie Dobbs køyrer rundt i ein Alvis Drophead Coupe. Slik kan den ha sett ut:

Og undervegs i handlinga dukkar det opp skumle personar i ein svart Rover 10. Noko slikt, kanskje?

Jeg hørte boka i bilen, lest av Svein Tindberg. Gjennom hele boka omtaler han Alaska som "Aliaska". Noen som veit hvorfor?

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Nok en fantastisk bok fra ungareren László Krasznahorkai, denne gangen en samling med tjueen noveller. Han vant Man Booker International Prize 2015 for sitt forfatterskap, og han er nominert igjen nå i 2018, denne gangen for The World Goes On. Vinneren kåres i morgen, 22. mai, og blant de nominerte forfatterne jeg har lest, er Krasznahorkai min absolutte favoritt. Jeg krysser fingre!

Det blir en sterk femmer på terningen og en plass i favoritt-bokylla dette.

Hei Harald.
Jeg ser du har fire bøker av Joseph Roth i biblioteket ditt, to seksere og to femmere. Denne Roth, i motsetning til Philip, er ukjent for meg. Kan du si noe om forfatterskapet, og hva som fascinerer deg?

Eg las den førre Bandini-boka, Vent til våren, Bandini, for eit par-tre år sidan og blei begeistra for forfattaren. Gleder meg til dei tre neste bøkene i kvartetten, som stend rimeleg høgt på lista over bøker eg ser etter på bruktbutikkar etc.

Drittsekk, ungdomsopprører eller bare simpelthen helsprø? Den 18-årige helten i denne romanen opptrer som en selvopptatt pest og en plage for sine omgivelser. Arturo Bandini har forlest seg på Nietzsche og andre tyske filosofer, er oppdratt som katolikk, og dessuten selverklært kommunist. Med ambisjoner om å bli forfatter, må han i virkelighetens verden ta til takke med tungt, ufaglært arbeid. Arbeidsforholdene ved fiskerifabrikken skildres med avskrekkende realisme. Handlingen er lagt til California, kort vei fra tittelens Los Angeles. Tidspunkt: Midt i depresjonsåret 1935.

Selv om hovedpersonen irriterer ved sin arroganse, skriver Fante friskt, troverdig og engasjerende. Den norske oversettelsen flyter bra.

Fante hører til blant forfattere, som Joseph Roth, som stadig blir gjenoppdaget. Sant å si ble han første gang oversatt til norsk av Johan Borgen så tidlig som i Gyldendals gule serie 1940.

No er Dreiser sin store tragedie slutt
Mister Pip gjeng for fort, der blir mellombels kutt
Så no har eg på helga sitt repertoar
Den humørfylte sjangerleik-boka Noir

Ja, langhelgene står jo i kø her nå - og med denne helgen kom jammen sommeren også :-) Jeg leser ikke så mye om dagen, det er en del å holde på med, med hus og hage blant annet, men også flere andre aktiviteter.

Men jeg har såvidt kommet igang med Det vokser et tre i Brooklyn, og denne tror jeg blir bra. Jeg elsker språket, på de få sidene jeg har rukket å lese, og jeg liker miljøskildringene. Forfatteren skriver slik at jeg ser alt i Brooklyn anno 1912 så levende for meg - og jeg digger det. Jeg ser at noen har mislikt boken på grunn av for detaljerte beskrivelser, men jeg synes altså motsatt, at der er herlig. Så her er det bare å glede seg til fortsettelsen :-)

I morgen skal vi vel få noe regn, da blir det husvask. Men så skal vi få godvær igjen, da blir det planting i hagen, og forhåpentlig noe lesetid.
God helg alle :-)

Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:

«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.

En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.

Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»

Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»

Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.

Morsomt om ulike personlighetstyper

Det utgis i dag enorme mengder med litteratur som handler om selvutvikling, ledelse, kommunikasjon, relasjoner til andre, ulike kroppslige funksjoner etc. Selv om mange av disse helt sikkert er spennende nok, sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Man må velge.

Rett etter nyttår ble jeg oppmerksom på Thomas Eriksons bok "Omgitt av idioter". Det var noe med tittelen som gjorde at jeg ikke ble nysgjerrig. "Omgitt av idioter? For en tittel," tenkte jeg ...

I løpet av våren begynte jeg å legge merke til at den ene dresskledde mannen etter den andre satt med nesen ned i denne boka på mine ukentlige reiser mellom Oslo og Bergen. Det var da nysgjerrigheten min våknet for alvor. Når så mange åpenbart meget oppegående mennesker fant denne boka interessant, så måtte det jo være noe med den ... Etter en nærmere titt på boka skjønte jeg at det egentlig handlet om den gode, gamle DISC-analysen i ny innpakning.

I DISC-analysen representerer fargen rød, som Thomas Erikson opererer med, dominans. Videre representerer gul inspirasjon, grønn stabilitet og blå analyse (eller conscientiousness - dvs. bevissthet). Hver av disse representerer ulike adferdsstiler. Poenget er at når Erikson presenterer sitt verktøy, så er det egentlig ikke noe nytt. Hans tilnærming er imidlertid svært morsom, og det gjør at verktøyet sitter som et skudd etter en gangs lesning av hans bok. Fargene gjør det enklere å huske - rett og slett.

Jeg kommer ikke til å redegjøre i detalj for de ulike fargene og deres betydning i denne bokomtalen. Det jeg ønsker å trekke frem er at rød er en typisk toppleder-profil, gul er en typisk kreativ profil, grønn er en typisk "saksbehandler"-profil og blå er en typisk revisor-profil.

Erikson presenterer de ulike profilene på en svært humoristisk og herlig måte, men også slik at jeg etterpå ble sittende og tenke: "Du godeste, er det i det hele tatt noen av disse det er ålreit å jobbe sammen med?" I sine svært outrerte former får nemlig de i utgangspunktet positive egenskapene svært negative overslag. Men så er også dette hele poenget, for uten en tilstrekkelig grad av selvinnsikt går det jo som regel galt. Selvinnsikt og evnen til å ta kritikk og tilbakemeldinger fra omgivelsene står helt sentralt, og vil medvirke til å slipe av de spisseste kantene på oss. Dersom man derimot blir sint, såret og/eller avvisende når man får kritikk, og tenker at dette mennesket vil jeg aldri mer ha noe å gjøre med, så har man i grunnen ikke lært noe som helst. For øvrig er det verdt å merke seg at kun 5 % av befolkningen har en adferd som passer til en ren farge. 80 % har en adferd som er forenelig med to farger, mens de resterende 15 % passer innenfor tre farger i modellen. Vi er forskjellige alt etter hvilke situasjoner vi står oppe i. F.eks. kan en leder i avslappet form være svært rød, mens han/hun under stress kan tendere til å bli veldig blå.

Det er stort sett i arbeidslivet man driver med kartlegging av ulike adferdsprofiler hos mennesker, men det kan være greit å kjenne til verktøyet også privat. Vi mennesker er svært forskjellige, og vi reagerer ulikt på de samme tingene. Hvordan forstå noen som reagerer helt annerledes enn oss selv? Forklaringen er ikke at de er idioter, bare at de er annerledes. I jobbsammenheng kan det være viktig for en leder å vite hvordan han skal sette sammen et team. Er det f.eks. riktig å la dette teamet bli ledet av en gul person, som prater på inn- og utpust? Som ikke lytter til hva andre sier, men kun venter på å komme til orde selv ... Eller bør man velge en som er mer rød eller blå? Vel, her finnes det ikke noe fasitsvar, for det kommer selvsagt an på konteksten. Det som i alle fall er sikkert er at et team trenger forskjellige typer mennesker; noen kommer med ideene, noen setter arbeidet i gang, noen gjennomfører og noen kontrollerer at alt ble riktig til slutt. Dersom man er oppmerksom på de ulike personlighetstypene kan man bedre forebygge konflikter i gruppen.

"Hva kan vi lære av å studere ulike mennesker i en stress-situasjon? Det er én lærdom som peker seg ut, og det er - i tillegg til at stress er negativt for de fleste - at en persons normale væremåte og adferd forsterkes under press. En rød person blir enda tøffere og mer aggressiv, en gul person blir mer forvirret og ustruktert, en grønn blir enda mer passiv og uengasjert enn han allerede er, og en blå kan gå helt i vranglås og kløve hårstrå så tynne at de ikke kan ses med det blotte øyet.

Det gjelder å unngå å stresse mennesker unødig. Jeg innser at du visste det fra før, men det kan være greit å ha klart for seg hva som stresser hvilken profil. Å presse en rød person er ikke så stressende som det er om du presser en grønn eller blå. Snarere må du presse en rød person for at han skal få opp dampen. Hvis alt går på skinner, blir han bare lei.

Situasjonen avgjør, profilen avgjør, du avgjør, tiden på dagen avgjør, arbeidsbelastningen, kollegaene, været - mange ting virker inn. Bruk øyne og ører, så går det aldeles strålende." (side 242-243)

Jeg anbefaler denne boka sterkt til alle som er interessert i å lære mer om mennesker! På hvilken måte er vi ulike, hva er det som får oss til å fungere godt, hvilke adferdsprofiler har vi til vanlig og under stress etc. Thomas Erikson skriver godt, og eksemplene han serverer i denne boka fikk meg til å humre og le mye under lesningen. Han kunne kanskje tidligere i boka ha forklart at han ikke mener at folk er så ekstreme som fargene i sin reneste form skulle tilsi. Dette var det nemlig litt vanskelig å få øye på, siden eksemplene han dro frem også var svært ekstreme. Dette poenget kom imidlertid et godt stykke ut i boka. Man skal for øvrig være forsiktig med å kategorisere andre mennesker på bakgrunn av en slik bok. Personlighetsanalyser er nemlig en hel vitenskap som man må være autorisert for å kunne benytte.

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger**" av Kamila Shamsie**. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok.

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv!

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt.

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen.

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London.

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med.

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen.

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ...

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger.

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort.

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013.

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser.

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min.

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Ja - plutselig var det helg igjen :-) Fredagen kom så brått på denne uka, jeg ble litt døgnvill jeg, av å ha kortuke.

Men i kveld skal jeg lese ferdig En herregårdssaga av Selma Lagerløf. En liten, men nydelig bok, som jeg har kost meg veldig med.

Tidligere i uka har jeg lest Alt inkludert av Marit Eikemo, den ble jeg helt oppslukt av, og leste den i ett jafs. Hun kan virkelig skrive, godeste Eikemo, og setter ord på mye av det som er karakteristisk i samfunnet vårt på en god måte. Jeg ser det er flere her inne som skriver omtaler om bøkene til Marit Eikemo denne uka, og jeg skal helt bestemt lese mere av henne.

Denne helga er det ikke sikkert jeg rekker å lese så mye. Vi skal bl.a. i en konfirmasjon, og det er en del andre ting på tapetet også. Men hvis jeg starter på noe nytt, så tenker jeg å lese Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith. Denne har fått gode omtaler, og jeg har hatt lyst til å lese den en god stund. Så får vi se om den svarer til forventningene.

Da får dere ha en riktig god helg alle sammen, med og uten bøker, og i inn- og utland :-)