Bokelskere.no

Jeg har vært bortreist en stund. Først hadde vi noen solrike og fine dager i hovedstaden, og siden har vi vært i Polen på familieferie. På sånne turer reiser jeg alltid uten pc, og er lite på nett. Dermed også totalt fraværende fra bokelskerne...

Det betyr derimot ikke at jeg ikke har lest :-) Jeg har hatt med meg bøker alle steder, og med mye fritid og lite plikter har jeg fått lest mye bra. Blant annet har jeg fått lest hele Barrøy-trilogien av Roy Jacobsen. Dette var utrolig bra lesning, og jeg var totalt oppslukt. Har Ingrid i kroppen enda, kjenner jeg.

En annen bok som har gjort inntrykk er Tore Renbergs Du er så lys. Også utrolig bra. Først spennende og nesten litt skummel. Så bare trist og sår. Renberg altså!

Og så har jeg fått en ny favorittforfatter! Tommi Kinnunen har jeg lenge hatt lyst til å lese, og nå har jeg fått anledning til å ta fatt på han. Der fire veier møtes bergtok meg helt! Likte veldig godt fortellergrepet med å fortelle denne familiehistoren fra de fire ulike personenes perspektiv. Samtidig var det en veldig sår historie, men fint formidlet. Denne helga leser jeg fortsettelsen: Lyset bak øynene, og den tegner også bra.

Tar med meg tipset til Annelingua om feelgood-bok, og tar gjerne imot flere tips. Nå kjenner jeg at jeg har lest mye alvor og hardt liv - og trenger etter denne boka noe lettere.. :-)

Ønsker dere alle en herlig sommerhelg :-)

Herlig Annelingua :-)

Har nettopp funnet og lånt den her på biblioteket. Ut fra beskrivelsen, er det gode sjanser for at jeg kommer til å like den. Takk for tipset :)

Mye av helgen går med til å forberede avreise til ferietur til Nordvestlandet på mandag, men lesing blir det garantert innimellom. Tenkte i utgangspunktet å fortsette i Snorres kongesagaer, men siden jeg nylig fullførte en bok med alvorlig/trist innhold (" Før jeg dør" .. om en alvorlig kreftsyk jente med kun 1 måned igjen å leve), kjenner jeg behovet for å lese en "feelgood" - bok nå. Håper å finne en slik bok på biblioteket nå i kveld.
Med i bagasjen til ferie tar jeg blant annet en eller to bøker fra egen bokhylle.
God helg til alle :)

Som tidligere friidrettstrener og aktivitør, er kveldens Diamond League et selvsagt skue! I uka som tikker rolig mot en ende, bl.a slutten på ferien min, har jeg lest mye og interessant stoff. Siste halvdel av Jahn Otto Johansen sin Også Dette Er Amerika står kke tilbake for første del som jeg var kommet til sist fredag. Boka fra 1988 er nesten for oppslagsverk å regne, uten å være det. Men du blir klokere på fakta, som denne tidligere NRK-reporteren bringer til torgs, henta fra Reagan-epoken derover. Folket stemte inn skuespilleren og personen Reagan og så bort fra politikken han proklamerte han ville føre. Noe kjent nå...?

Tidlig mandag morgen, før avreise Vestby hjemover til Odda, starta jeg på ei ny bok som jeg mener er et mesterverk, nemlig Johan Mjønes sin Fortellinger Om Sju Bål. Jeg kaller det en indianerroman fordi handlingene foregår i indianermiljø både i dag og i "svunnen" tid. Dagens og gårsdagens romaninnhold henger nøye sammen, og det er atter tid for tårer og vemmelse over de hvites råskap gjennom historien, samt beskrivelser av hvordan dagens indianere har det i sine reservat. Jeg kalte nylig Philipp Meyer sin En Amerikansk Sønn for et mesterverk, Mjønes står overhode ikke tilbake for den!

Tror jeg skal begi meg Mona Høvring i vold nå, med dikt og skjebnehistorier i boka Jente Med Dødninghode. Bruker ellers disse dagene før jobben kaller igjen på å klatre i fjellsidene og dalene i omegn. Muggen i leggene i dag, i morra er det på`an igjen :-)

Var på biblioteket i går og hentet bøker om to veldig forskjellige damer - Madame Bovary og Nemi. Blir en fin helg med blanda drops. Innimellom litt Dickensk Pickwickpapers på øret.

Den hvite dame hørtes ut som en trivelig bok. Håper du koser deg med denne. Hørtes ut som du har trivelig helg foran deg. Denne formiddagen startet jeg å lese On Beauty av Zadie Smith som virker veldig lovende. Forfatteren har en tendens virker det som å gå dypt i detaljer for å beskrive mennesker, hendelser og miljøet til figurene i roman. Jeg liker det veldig godt. Håper den holder seg så god som den er nå.

Ønsker alle en flott lesehelg og litt fint vær også :)

Denne uka har jeg lest Karin Bangs trilogi Arv og gjeld. Veldig bra bøker. Nå har jeg startet på Harry Bernstein og hans selvbiografiske Den usynlige muren, fantastisk å tenke på at han var 96 år da han skrev denne boka. Han skriver om en tøff oppvekst i England rundt første verdenskrig. Ellers er det bare å kose seg i sommerværet med gode bøker, god helg til alle.

Det er helg, og dertil har eg verkeleg flaks
Eg får selskap av damer, eg møter dei straks
For på tur har eg Emma, så ung og så ven
Og ved godstolen min ventar trufast Irène.

Denne helgen er det Diamond League friidrett hele helgen, fra Monaco i kveld og London Lørdag & Søndag ca 12-16, så da blir det ikke så mye lesing. Men jeg har startet på Den hvite dame av Tom Thowsen for punktet 'En lokal forfatter' på både HA bib sommer-bokbingo og Popsugar reading challenge. Siden den er trykt på tykt papir er den på kun 174 s selv om ved første øyenkast ser ut som om den har 300. Ble interessert i denne forfatteren etter at jeg så deby boka hans, Steinens gåte - en spenningsroman om Kensington-steinen blant innkomne fjernlånsbøker her på Sarpsborg bibliotek. Var og hentet begge to på Halden bib for 3 uker siden.

Regner med å starte på en til denne helgen, har egentlig startet på den allerede ved å lese forordet mens jeg ventet på bussen når jeg hentet den tidligere i uka, Kvinnen i Isdalen - nytt lys over norgeshistoriens største kriminalgåte for punktet 'Krim/spenning' på HA bib's SBB. Så den i en mail fra en bokhandel. (De to jeg lånte på Strömstad bib igår så jeg også i en mail fra et forlag/nettbokhandel - Kvinnor i strid & De små folkens historia), og boka jeg hentet i dag, Bålet var nevnt i det forordet.

Pengar er fra 1885, og en av de viktige klassikerne i Sverige. Forfatteren Victoria Benedictsson gikk ofte under pseudonymet Ernst Ahlgren.

Denne utgaven er en fin utgave å lese, fordi den har med litt analyse av romanen i etterkant og også forklarer litt bakgrunnsstoff for kvinnerollens stilling i det svenske samfunnet i denne tidsepoken. Det er det som kan sies å være det sentrale temaet i boken, som handler om sekstenårige Selma Berg som giftes bort til en mye eldre mann. På denne tiden var giftealder for kvinner 16, myndighetsalder 25, mens for menn er både giftealder og myndighetsalder 21 år. Det sier seg selv at Selma i sitt ekteskap med denne mannen kanskje har tilgang på mer rikdom, men samtidig blir hun låst fast i dette og det blir vanskelig for henne selv å oppnå et lykkelig liv.

Hovedhistorien er ok og forståelig, men noen deler er litt intrikate. Det preges også av at språket er annerledes enn dagens svensk, selv om det kun er snakk om nyanser og som til dels ligger opp mot norsk.

Eit innhald som gir inntrykk
Bestilte boka på biblioteket, fordi "alle andre" las den. Forventningane mine var berre sånn passe. I starten sleit eg lit med Jamal- delen...kebabnorsk har mange ord som ikkje gav meining til ei som er så totalt utanfor det miljøet. Men, fann så ut at eg likevel fekk med hovudinnhaldet.

Eg sit att med mange varme kjensler for både Mo og Jamal, og ikkje minst innhaldet har gjort større inntrykk på meg enn eg hadde forventa, får det nesten ikkje ut av tankane.

Eg kjenner sjølv menneske frå andre kulturar, og trur kanskje eg skal gi dei eit ekstra godt smil neste gong eg møter dei.
Og - boka skal eg anbefale til fleire...den eignar seg godt til diskusjon!

Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»

Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»

Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.

«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»

Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:

«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»

Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.

Den siste boken i trilogien er Venner til sist.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget - link

God lesing!

Og til:

Alt jeg ikke vet!

som du skriver: Det er jo det som er noe av det fine med Bokelskere, at vi kan inspirere hverandre. Jeg har i hvert fall stiftet mange nye og spennende literlære bekjentskaper, etter tips fra andre bokelskere om bøker og forfattere jeg sikkert ikke ville funnet fram til på egen hånd.

TAKK for det. Alt jeg ikke vet! Mangfoldet er ikke problemet, nei, det er min tendens til å bli søvnig av radioteater, men jeg øver. Jeg skal sjekke ut de titlene, først barneboka.

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

På et lite torp bor 77 år gamle Linnea Ravaska. Hun lever et tilsynelatende rolig liv, men det er egentlig et mareritt. Hver måned når pensjonen kommer, kommer også Linneas fostersønn med sine rebelske kamerater på besøk. De herjer, bråker, stjeler og dreper over en lav sko. Til slutt får Linnea nok av å være redd og bekymret. Når politiet ikke er til hjelp, må hun ta saken i egne hender...

Enkel og lettere «crazy» underholdning.

Strålende sommervær i Trøndelag - varme dager og varme netter. De skal man som kjent ikke sove bort - dermed blir det tid for litt ekstra lesing.
For tiden leser jeg bl.a. «Norsk omelett» av Suzanne Brøgger. «Suzanne Brøgger med lite original norgesanalyse», skrev Ingunn Økland i Aftenposten. Jeg leser ikke boken som en norgesanalyse, men som et Brøggers skjelmsk sideblikk på Norge. Boken får meg i godt humør med sine hopp og sprett og kommentarer.
Og det trengs fordi den andre boken jeg leser er «A Book of American Martyrs» av Joyce Carol Oates. Boka tar for seg to familier på hver sin side i den amerikanske abortdebatten - og deres historier. Skikkelig bra bok - verdt å lese.

Dikt leser jeg hver dag - året rundt. I dag falt valget på Lorca’s «Half Moon»

Half Moon.

Moon goes through the water.
How peaceable the sky is,
Slowly going gathering
old tremors from the river
while a young frog takes her
for a tiny mirror.

God lesehelg!

Au då, det var leit. Vonar sommaren betrar seg litt etter kvart.

Her starta helga med trist dødsfall i familien så sommerferien blir avlyst og vi vender nesa hjem for å dra i begravelse. Lesing blir neppe en prioritet... Men forhåpentligvis en kjærkommen avkopling jeg kan få skrudd av tankene litt med, håper jeg! Har omtrent 100 sider igjen av Jo Nesbøs Marekors... Og etter den skal jeg lese en lett feel good bok (håper jeg?!) for det trenger jeg nå. Har kjøpt med med boka Her, nå, alltid og håper den er passe sukkersøt og klissete.

Ellers, heia Kroatia...!