Bokelskere.no

Anbefaler å bruke søkefunksjonen i antikvariat.net

Der kan du finne boka du leter etter.

Har funnet endel bøker via denne sida som kan være vanskelige å finne, ellers.

1. Tolstoj: Krig og fred. To store slitne bind fra Deichman, lest i en bitteliten Oslohybel, seksten år gammel og nettopp flytta hjemmefra. Mye høstvær og nudler.

2. Gabriel García Marquez: Love in the time of cholera. Mottatt uventet i postkassa med et lite kort med fine ord på, lest sittende på en ryggsekk på Roskilde-festivalområdet fra stekende formiddag til kjølig kveld.

3. Michael Ende: Den uendelige historien. Stjålet fra barneskolebiblioteket siden sjuåringer ikke fikk lov til å låne annet enn bildebøker. Kriminelt og fullstendig verd det. ;)

Absolutt noen som skiller seg ut i så måte:

1. Gabriel Garcia Marquez: Hundre års ensomhet. Lest på soloreise i Costa Rica og Nicaragua. Følelsen av å ferdes i landskapet.

2. J.D. Salinger: Catcher in the Rye. På Fana Folkehøyskole høsten 1993. Gråvær, regn, et arboret i farger. Følelsen av å oppdage noe ekstremt viktig.

3. Jack Kerouac: On the Road. Kjøpt av den eldgamle mannen som drev Shakespeare & co i Paris. Ankom byen med tog tidlig en morgen. Det eneste planlagte stoppet var en legendarisk bokhandel. Tror jeg ble i butikken i 4 timer i strekk - for en opplevelse! For en atmosfære! Boken ble lest på tog og billige hostels i Spania. Den er fortsatt på toppen av gode reiseskildringer for meg.

Det er vel slik at konteksten og ens eget humør spiller inn på opplevelsen av bøker, og for min del har min sinnstemning mye å si for valget av ny bok en skal starte på. 1) East for the sun av Julia Gregson lest på en badestrand i syd England sommeren 2008. 2) Snømannen av Jo Nesbø en sur november natt i 2008 liggende i senga med influensa. 3) Et lite drap i Lisboa av Robert Wilson på en campignferie sommeren 2003 mens regnet sildret på hytta.

1) Leste Saabye Christensens Beatles da jeg var 15, seint på kvelden mens jeg hørte Paul McCartneys Unplugged-plate på kassett om og om igjen. Blir fortsatt utrolig sentimental av å høre instrumentalversjonen av "Junk".

2) Roy Jacobsens Seierherrene på interrail i 1995, 19 år gammel gjennom mellom-Europa. Og Gudfaren av Puzo på samme togtur. Intenst begge deler.

3) Thomas Pynchons V på bryllupsreise i Provence i 2004, 27 år gammel. Som en lang skitur; slitsomt, men likevel veldig tilfredsstillende.

Leste i en avis for noen år siden, muligens Stavanger Aftenblad, om den beste leseropplevelsen, altså ikke nødvendigvis den beste boken i Bloomsk forstand, men en bok som ga deg en fin opplevelse, om det så var på en strand på Kreta, i sofaen eller mens lynet slo ned over alt i Budapest. Jeg velger å nevne tre slike øyeblikk som jeg av en eller annen grunn husker godt og som gjerne gjenspeiler selve leseropplevelsen mer enn kvaliteten på boken, selv om det ikke forkleiner boken som sådan. 1) Bruene av Tarjei Vesaas på terrassen i Stavanger, mens solen skinte lett mellom bjørketrærne en sen ettermiddag. 2) Første bind av Marcel Proust På sporet av den tapte tid på hytta i Sirdalen mens Brahms spilte på øret. 3) Og andre bind av Ringenes Herre mens lynet slo ned som som et lite helvete en natt i Budapest.

Noen ganger er hevn det beste middel

Dere må ikke bare prøve, dere må fullføre. Novellekunst på høyt nivå!

Likevel, synes det var overraskende her at det var såpass mange hankjønn. Det tas ofte som en kjensgjerning at jenter/kvinner leser mer enn menn, men jeg tror det utjevner seg bra.

Enkla men fina och fängande illustrationer i lagom pedagogisk och finstämd bok där pappan och sonen bygger lådbil tillsammans.

Yup, det er klippet fra et Mari-sitat. Mulig jeg bør redigere og legge inn lenke til deg, hmm?

Jeg har flyttet inn i denne boka. Den beste boken om å skrive. Punktum.

Jeg leste den på halvannet døgn, kom ut i ørska på den andre siden, tenkte bare russisk og trodde jeg hadde begått et mord

Det gir et ekstra piff å lese disse på T-banen eller bussen.

Ja, jeg er fan av Jarle Klepp. Charlotte Isabel Hansen var en deilig bok om en far som oppdager datteren sin og derigjennom sin egen barndom og sin egen utilstrekkelighet. Nå møter Jarle seg selv i døra igjen. Pixley Mapogo står for alt det han ikke ønsker å forholde seg til: datterens seksualitet, en påtrengende tilstedeværelse av fremmede kulturer, venner som skeier ut, vold, mangel på kjærlighet.

Det er lett å være politisk korrekt. Det er lett å være norsk og forfekte samhørighet og kulturelt fellesskap. Men hva skjer når det fremmede kommer for nært? Er vi fortsatt politisk korrekte?

Men boka handler ikke bare om vår innerste angst for det som er fremmed. Den handler om å føle seg eldre, om en tapt ungdom, om å se seg selv i speilet og ikke kjenne seg selv igjen.

Språklig er etter min mening Pixley Mapogo noe av det sterkeste Renberg har levert:

"Kirkegården lå foran ham i sømmermørket, og Jarle følte seg lettere mytologisk, nesten bibelsk, der han sto på fortauet og så store bartrær reise seg mot himmelen. Det klare sensommerregnet droplet fra de usynlige skyene, så ulikt som det er fra høststormenes splinter eller februars stål; lett, nesten leende. Holdt det på lenge nok ville bygatene få et skimrende preg av sølv og glass."

Jeg lurer på hvem som egentlig har hørt om denne boken. Det er en bok full av bilder av nydelige Jotunheimen samt tekster til bildene skrevet av Erlend Loe. Boken er skrevet som et svar på en kontaktanonse i "Fjell og Vidde" og inneholder mange fine småtekster som:

"Alle snakker om å være ett med fjellet. Det har jeg vært lenge nok. Nå vil jeg være to."

"Når snøen laver ned, tenker jeg alltid på fjellvettreglene. Jeg kan dem alle. Hvis, eller kanskje helst når, du drar på fjelltur med meg kan du føle deg helt trygg. Du slipper å notere reglene på innsiden av håndleddet ditt. Selv liker jeg best den om å grave seg ned i tide. Noen ganger graver jeg meg også ned i utide. Det er nesten det beste. "

"Når jeg har vært lenge på fjellet, hender det at jeg tenker: Hva skal vi med all denne tomheten? Kan den brukes til noe?

Når jeg er i byen, tenker jeg nesten alltid: Hva skal vi med alle disse menneskene? Kan de brukes til noe fornuftig?"

Og min personlige favoritt: " Dette er på mange måter et bilde av meg. Blå, men ikke helt blå. Ikke helt noe som helst. Og hele tiden underkastet små og store endringer. Du vet ikke hvor du har meg, men jeg er der alltid. Alltid. Dette har jeg tenkt mye på".

Jeg kunne fortsatt å dele alle tekstene fra boken her, men da forsvinner nesten gleden ved den. Den bør jo selvsagt leses i bokform, ettersom det tross alt er en kombinasjon av naturbilder og tekst. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er fin å hente fra bokhyllen hvis man ikke er i humør til å lese en stor, tung roman eller hvis man bare vil drømme seg bort i Jotunheimens vakre natur. Det er definitivt en inspirerende bok som får deg til å ville pakke sekken, smøre matpakken og komme deg ut i friluften. Den er også sår, romantisk og morsom, slik Loe pleier å være. En kjempefin bok!

Jeg tror det kommer an på om du sammenligner med den populære verdenslitteraturen (den som får mediadekning) eller den samla verdenslitteraturen generelt. Og på om du inkluderer eller utelukker forfattere som ikke lever lengre.

Vi har forfattere som er aktuelle for vår norske virkelighet. Noen av dem er tydeligvis også aktuelle for andre deler av verden - siden de oversettes mener jeg. Jeg føler at norske forfattere av i dag kan måle seg med resten av verdenslitteraturen av i dag. "Dessverre" er nok ikke litteratur like innflytelsesrikt på verdensbasis som film, tv, spill eller kanskje til og med tegneserier, men jeg tror vi er med der - til forskjell fra de andre mediene jeg lista - hvor vi kun er med i veldig små drypp.

Personlig er jeg lite opptatt av hvor forfattere kommer fra. Jeg føler et press, men ingen plikt til å klappe for norske forfattere og norske filmer. Vet ikke om det burde være en plikt...