Bokelskere.no

Alternativ liste

1.De nakne og de døde 2.To play the piano, drunk, like a percussion instrument, until your fingers begin to bleed a bit 3.Reisen til nattens ende 4.Livet. Bruksanvisning 5.Trær som faller 6.Mannen som elsket Yngve 7.Syg kierlighed 8.Dalen Portland 9.Tatt av kvinnen 10.American Psycho

Petterson er en forbasket god prosaist. Språket hans flyter som tidens elv. Men Jeg forbanner tidens elv flyter ut i deltaet, ut av syne, ut av all mening. Den oppslukes av intethetens hav. Og av de islandske sagaforfattere kunne Petterson lært ett og hint om landskapsskildringer. Å, jeg blei så oppgitt av denne boka. Jeg hadde egentlig bare tenkt å ta med de beste og verste bøkene jeg har lest i hylla mi. Men denne er så suverent både det ene og det andre. Alt i ett. Petterson i et bananskall.

Tankevekkende, interessant og skremmende bok om det somaliske miljøet i Oslo. Eller forhåpentligvis en del av det somaliske miljøet. Forfatteren var anonym inntil for en tid siden, da sto hun fram. Hun står for det hun skrev i boken, og dersom dette er sant- og det må vi tro- så må faktisk våre poiltikere våkne og gjøre noe drastisk.

Som en mangeårig Murakamifan var jeg både avmålt før og etter lesningen av denne, tja, hva skal man kalle det, treningsdagbok? For det er nettopp det boken er. Haruki Murakami, forfatteren, gjør rede for sin store lidenskap; løping, og da spesielt maratonsjangeren. Han sammenligner idretten med romanskriving og har en og annen interessant betraktning rundt nettopp dette. En likefrem bok, men ikke noe must hvis man tidligere har latt seg begeistre av Murakamis tidvise mesterlige penn.

En alldeles praktfull bok om gleden av bevegelse, gleden av å gå, gleden av å reise til fremmede steder og gleden over å filosofere over livets videverdigheter som det å eie, det å bo og det å forplikte seg. Dette er boken jeg selv skulle skrive, men aldri fikk til.

Sjelden har jeg lest noe svartere enn fra Leopolds tid i Belgisk Kongo. Her portretterer Conrad imperialismen på sitt mest brutale. Gjennom jeg-personen får vi historien om reisen innover i Afrikas hjerte for å finne den kjente elfenbensjegeren Kurtz. Denne mannen nyter høy aktelse i Belgia, men det Marlow finner er en korrumpert Kurtz, et maktsykt og brutal hersker. Boka kom i 1902, men er fremdeles aktuell litteratur.

Oh, deilige, makabre univers!

Kjempebok av Harstad. Jeg fikk til slutt lyst til å flytte til Færøyene og bo på et asyl hvor det ikke skjer noenting i det hele tatt. Og det skal litt til

Klassiker som kan gi inntrykk av å være overfladisk, men som når man leser viser seg å være både vittig og klok. Den har jo fått bra drahjelp av diverse filmatiseringer, og av disse er det ingen som slår BBC TVserie fra 1995! Uovertruffen, uforglemmelig. Jeg elsker den!

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.

Jeg jobber i bokhandel og merker tydelig når en bok har vært (positivt) omtalt i media. Og jeg ser også at det ikke er så lett å selge en bok dersom den ikke er kjent fra media. Virker som mange gjerne vil ha en krok å henge den på, enten "fikk bra terningkast i VG" eller "forfatteren var på Skavlan" for å kjøpe. 10 på topp listene gjenspeiler jo gjerne de bøkene som har vært mye omtalt.. Men er heldigvis noen som tør å prøve noe ukjent også! Jeg er sikker på at det er mange uoppdagede skatter der ute! :)

Humor med denne fylkeskaken, jeg får en fin Geir Helliesen-følelse av det. Jeg har også en følelse av at Hordaland puster både Rogaland og Oslo i nakken; de er i hvertfall aktive! Og det er bra :)

Denne boken inspirerte Netscape til å bli det første Fortune 500-selskapet som satset på åpen kildekode. De ble til Mozilla foundation og har blant annet gitt oss Firefox og Thunderbird.

Det er en interessant historiebok om utviklingen til hacker- og åpen kildekode-kulturen og Linux. Den ble utgitt i 1999, som i internettår jo er kjempegammelt. Den forteller også med håp i stemmen om hvordan åpen kildekode i fremtiden skal ta nesten fullstendig over, men vi har jo som kjent ikke kommet der helt enda.

Jeg får lyst til å lese mer om hvordan det har gått siden den ble skrevet, om hvordan design, brukervenlighet og minimalisme ikke alltid ser ut til å være åpen kildekode sine sterkeste sider (Design by committee), hvorfor ikke åpne kodekser for lyd og video har tatt over, hvordan Apple sitt lukkede system på iPhone kommer til å klare seg mot det åpne på Android, og hvorfor Linux fremdeles bare har et par prosent av markedet.

Denne boken er en must for alle småbarnsforeldre! Og førskolelærere som meg...

Så flott! Dere må forvente et rush av folk som vil komme på vafler nå da ;)

Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.

Synes denne boka var veldig artig, og med en god del velrettede spark til amerikansk media. Puslespillbitene faller på plass etterhvert, samtidig som man som voksen har vondt av Vernon når man forstår ting han ikke forstår selv. Finalen er fantastisk!