Bokelskere.no

Ja, jeg er fan av Jarle Klepp. Charlotte Isabel Hansen var en deilig bok om en far som oppdager datteren sin og derigjennom sin egen barndom og sin egen utilstrekkelighet. Nå møter Jarle seg selv i døra igjen. Pixley Mapogo står for alt det han ikke ønsker å forholde seg til: datterens seksualitet, en påtrengende tilstedeværelse av fremmede kulturer, venner som skeier ut, vold, mangel på kjærlighet.

Det er lett å være politisk korrekt. Det er lett å være norsk og forfekte samhørighet og kulturelt fellesskap. Men hva skjer når det fremmede kommer for nært? Er vi fortsatt politisk korrekte?

Men boka handler ikke bare om vår innerste angst for det som er fremmed. Den handler om å føle seg eldre, om en tapt ungdom, om å se seg selv i speilet og ikke kjenne seg selv igjen.

Språklig er etter min mening Pixley Mapogo noe av det sterkeste Renberg har levert:

"Kirkegården lå foran ham i sømmermørket, og Jarle følte seg lettere mytologisk, nesten bibelsk, der han sto på fortauet og så store bartrær reise seg mot himmelen. Det klare sensommerregnet droplet fra de usynlige skyene, så ulikt som det er fra høststormenes splinter eller februars stål; lett, nesten leende. Holdt det på lenge nok ville bygatene få et skimrende preg av sølv og glass."

Jeg lurer på hvem som egentlig har hørt om denne boken. Det er en bok full av bilder av nydelige Jotunheimen samt tekster til bildene skrevet av Erlend Loe. Boken er skrevet som et svar på en kontaktanonse i "Fjell og Vidde" og inneholder mange fine småtekster som:

"Alle snakker om å være ett med fjellet. Det har jeg vært lenge nok. Nå vil jeg være to."

"Når snøen laver ned, tenker jeg alltid på fjellvettreglene. Jeg kan dem alle. Hvis, eller kanskje helst når, du drar på fjelltur med meg kan du føle deg helt trygg. Du slipper å notere reglene på innsiden av håndleddet ditt. Selv liker jeg best den om å grave seg ned i tide. Noen ganger graver jeg meg også ned i utide. Det er nesten det beste. "

"Når jeg har vært lenge på fjellet, hender det at jeg tenker: Hva skal vi med all denne tomheten? Kan den brukes til noe?

Når jeg er i byen, tenker jeg nesten alltid: Hva skal vi med alle disse menneskene? Kan de brukes til noe fornuftig?"

Og min personlige favoritt: " Dette er på mange måter et bilde av meg. Blå, men ikke helt blå. Ikke helt noe som helst. Og hele tiden underkastet små og store endringer. Du vet ikke hvor du har meg, men jeg er der alltid. Alltid. Dette har jeg tenkt mye på".

Jeg kunne fortsatt å dele alle tekstene fra boken her, men da forsvinner nesten gleden ved den. Den bør jo selvsagt leses i bokform, ettersom det tross alt er en kombinasjon av naturbilder og tekst. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er fin å hente fra bokhyllen hvis man ikke er i humør til å lese en stor, tung roman eller hvis man bare vil drømme seg bort i Jotunheimens vakre natur. Det er definitivt en inspirerende bok som får deg til å ville pakke sekken, smøre matpakken og komme deg ut i friluften. Den er også sår, romantisk og morsom, slik Loe pleier å være. En kjempefin bok!

Jeg tror det kommer an på om du sammenligner med den populære verdenslitteraturen (den som får mediadekning) eller den samla verdenslitteraturen generelt. Og på om du inkluderer eller utelukker forfattere som ikke lever lengre.

Vi har forfattere som er aktuelle for vår norske virkelighet. Noen av dem er tydeligvis også aktuelle for andre deler av verden - siden de oversettes mener jeg. Jeg føler at norske forfattere av i dag kan måle seg med resten av verdenslitteraturen av i dag. "Dessverre" er nok ikke litteratur like innflytelsesrikt på verdensbasis som film, tv, spill eller kanskje til og med tegneserier, men jeg tror vi er med der - til forskjell fra de andre mediene jeg lista - hvor vi kun er med i veldig små drypp.

Personlig er jeg lite opptatt av hvor forfattere kommer fra. Jeg føler et press, men ingen plikt til å klappe for norske forfattere og norske filmer. Vet ikke om det burde være en plikt...

Jeg har hatt stor glede av å lese disse bøkene selv og for mine barn. Særlig Roald Dahl gjør lesestunden på sengekanten ekstra spennende og morsom. Vanskelig å velge en av hans bøker, men jeg husker spesielt "Georgs magiske medisin" som usedvanlig oppløftende. Ikke alle bøkene passer til alle aldersgrupper. Les boka selv først. Da leser du også med mer innlevelse for dine barn!

Hus og hjem av Helle Helle er en av mine yndlingsbøker, og jammen finnes det mange gode bøker om hus og hjem. I tillegg driver jeg med totaloppussing om dagen...

Tror faktisk en av de beste debutantbøkene jeg har lest i den siste tida var Tårer i champagnen av Skråmestø. Enkel og uvanlig lite ambisiøs, med glimt i øyet og driv i språket. En god leseropplevelse for meg. Og med debut-bok så ser jeg bort fra Håndboka hans. Jeg tenker skjønnlitterært.

Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.

"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"

The horror. The horror.

En av de beste bøkene jeg har lest og kommer til å lese

Denne boka er bare helt herlig :) Bøkene om Lillesøster er en stor favoritt her i huset - tror nok ungene kjenner seg igjen i mange situasjoner.

Morsom liste! Jeg har tillatt meg å bruke idéen til å lage en utstilling i biblioteket. Gode tips her :-)

Dette har blitt en av mine favoritter. Jeg hadde ingen anelse om hva dette var da den plutselig havnet på skranken min som en del av en pakke med ungdomsbøker fra Gyldendal. Jeg ble helt oppslukt og både lærere og elever på skolen jeg jobber har sagt det samme. Selv om dette er en ungdomsbok vil jeg påstå at den også passer for voksne lesere.

Min første Murakami. En stor opplevelse og begynnelsen på en kjærlighetsforhold!

Kunne det latt seg gjøre i systemet? Det er en god del bøker jeg ikke finner ved å søke.

Ingen bok i hele verden har noen sinne gitt meg så mye som "I begynnelsen var tegnet". Den fikk meg både til å le og gråte, og den var fullstappet med vennskap, hat, fordommer og tilgivelse. Bokas budskap er å formiddle kraften i det å tilgi, og at kraften i ord og bokstaver kan forandre en hel verden

Dette var mitt første møte med Renberg, og det ga mersmak. Kompani Orheim var en trist, men rørende fortelling. Det var også litt rart å ha kommet i den alderen at man leser oppvekstromaner fra egen ungdom. Ikke det at jeg var eller en stor Smiths-fan, men dog.

som bokhandler har jeg sett hvor stor makt f.eks aftenposten har for oslo vest.

Ellers er det riktig det med Mannen som elsket Yngve. Før den boka så var det for det meste de svært litteraturkresne leserne som leste noe av Tore Renberg. Yngveboka ble en snakkis men det over en tid. Den ble på en måte nittallsungdommens svar på Beatles. Det var rett og slett en bok vi fra søttitallet trengte for å ha noe se tilbake på nittitallet på. Yngveboka tror jeg har hjulpet Renberg med salget av de tidligere bøkene. Selv mener jeg at Renselse burde filmes, så var det sagt.

Men tenk på en annen storselger: Saman er ein mindre aleine. På Frogner sleit vi med å selge den fordi den var på nynorsk selv om den hadde fått knallgod omtale i media. Med det tok det veldig lang tid i bokbransjeverdenen før den ble en snakkis og som alle kvinner og noen menn måtte lese på tross av det "rare" språket.

Bok i P2 og Bokprogrammet er to nye medier som hjelper på boksalget, men de er samtidig opplysende.

Er det en bokklubb i dag som er spiselig, så er det bokkubben Epp. Der kan man bli opplyst uten å føle seg prakket på av bokselgere.

skråninga er god, den holder nerven lenger enn de to andre hans, de faller litt på slutten.

mine debutfavoritter er:

Sigmund Løvåsen med sin Nyryddinga; med sitt enkle og fine språk.

Eit vintereventyr av Jan Roar Leikvoll er perle når det gjelder språk og historie. burde fått tarjeiprisen.

Jeg har også sansen Mette Karlsvik sin Vindauga i matsalen vender mot fjorden. Sårt og veldig billedlig språk.

Karl Ove Knausgård er det bare å ta av seg hatten for, han blir bare bedre og bedre, En tid for alt er større en Ute av verden. Og dermed har han levert med sin andrevanskeligebok.

Av lyrikk så slår jeg et slag for: Og du dør så langsomt at du tror du lever av Bertrand Besygie. Herlige lange setninger som mange steder sitter som et skudd. Thomas Marco Blatt med sin Slik vil jeg måle opp verden er moden tekst av en ung forfatter. Jan Erik Vold sin Mellom speil og speil er vel heller ikke dårlig.

Men hvis jeg må velge en så velger jeg meg: Nyryddinga av Sigmund Løvåsen, han får vi høre mer av. Stødig i språket og har en god fortellerstemme.

Lars Saabye Christensen debuterte vel med Historien om Gly.

Dette er en helt utrolig bok som lager er bra fortsettelse på Harry Potter-serien. Likevell når den ikke opp til de utrolig høye standardene til de andre bøkene i serien, men dette betyr ikke at den ikke er bra.

En ekstremt viktig bok - en rasende, tryglende og desperat bønn, en krystallklar visjon om alt vi har å miste. Jeg gråt som et barn etter å ha lest den.