Bokelskere.no

Ja, jeg er fan av Jarle Klepp. Charlotte Isabel Hansen var en deilig bok om en far som oppdager datteren sin og derigjennom sin egen barndom og sin egen utilstrekkelighet. Nå møter Jarle seg selv i døra igjen. Pixley Mapogo står for alt det han ikke ønsker å forholde seg til: datterens seksualitet, en påtrengende tilstedeværelse av fremmede kulturer, venner som skeier ut, vold, mangel på kjærlighet.

Det er lett å være politisk korrekt. Det er lett å være norsk og forfekte samhørighet og kulturelt fellesskap. Men hva skjer når det fremmede kommer for nært? Er vi fortsatt politisk korrekte?

Men boka handler ikke bare om vår innerste angst for det som er fremmed. Den handler om å føle seg eldre, om en tapt ungdom, om å se seg selv i speilet og ikke kjenne seg selv igjen.

Språklig er etter min mening Pixley Mapogo noe av det sterkeste Renberg har levert:

"Kirkegården lå foran ham i sømmermørket, og Jarle følte seg lettere mytologisk, nesten bibelsk, der han sto på fortauet og så store bartrær reise seg mot himmelen. Det klare sensommerregnet droplet fra de usynlige skyene, så ulikt som det er fra høststormenes splinter eller februars stål; lett, nesten leende. Holdt det på lenge nok ville bygatene få et skimrende preg av sølv og glass."

Jeg er enig i det meste du skriver om denne boka Jan, og jeg synes boka var stort sett underholdene, MEN hva skjer på den siste siden? Renberg kutter av historien med et barberblad! Leserne sitter igjen som spørsmålstegn.

Fikk Renberg en telefon fra forlaget om at nå må manuskriptet leveres i morgen, ellers vil penger gå tapt, eller planlegger han å skrive en oppfølger fra bokas siste hendelser?

Ikke vet jeg, men en ting vet jeg helt sikkert; Pixley Mapogo og Charlotte Isabel Hansen er ikke i nærheten av å være samme kvalitet som Mannen som elsket Yngve var.

Jeg synes det er vanskelig å rangere de fire bøkene om Jarle Klepp. Jeg opplever dem som totalt ulike, slik Jarles liv utvikler seg. Min favoritt er kanskje Kompani Orheim.

Jeg kan være enig i at Pixley Mapogo slutter brått, mest fordi det er en ganske liten bok, men jeg synes ikke det er noen løse ender. Jarle kan vente et oppgjør med sin arbeidsgiver. Vi trenger ikke å vite så mye om det. (Han har jo også et lite balletak på redaktøren, siden han har avslørt at han går og gjør sine egne forandringer på desken ... kanskje de kommer til en minnerlig ordning.) Dette er ikke så viktig for meg.

Det viktigste er Jarles forhold til sin datter og til det fremmede, det han ikke forstår. Her likte jeg slutten godt. Det hadde vært altfor ukleppsk å komme til en glad forsoning med datterne i hollywood-stil. Fjerning av teppet er etter min mening eminent. Snakk om å stirre seg selv i speilet til speilet slår sprekker!

Verdens dårligste band? Hm.