Bokelskere.no

Denne romanen er en av mine favoritter og fikk en 6´er av meg, ikke fordi Alf Veber er en viktig person, men fordi det bor en Alf Veber i alle. Det er ikke norsk å tenke stort. Derfor blir store menn som Alf Veber, Knut Hamsun og kanskje også Jan Kjærstad som regel offer for nettopp dette: "Hvorfor må han alltid vise at han kan så mye?"

For meg er dette språklig stor og innholdsmessig viktig litteratur. Spørsmålet er: Kan den bli for stor?

Denne romanen har upåklagelig ortografi og sikker språkføring. Kjærstad skriver godt og er røkken som forteller. Men er det stor kunst? eller er det fortellingen om enda en av Kjærstads übermensch-liknende figurer, denne gangen med navnet Alf Veber? Alt hva han kan denne Alf Veber! Jeg tar meg i å ønske at Kjærstad kunne skape en litt mer sårbar, litt mindre prektig "helt". Men bevares, det er i høyeste grad en lesbar roman. Og slutten! slutten er helt klart av de bedre.

Jeg deler ikke din oppfatning, Hekkan. For meg var Markens grøde en fantastisk studie i en manns kamp for å temme kreftene i naturen og seg selv. Min far var en slags Isak som kastet seg over et småbruk med store never og svett rygg. Kanskje jeg liker boka fordi bonden fra Sellanrå minner meg om ham.

Men jeg tror ikke bare det er det. Hamsun har en evne til å beskrive på en nesten magisk måte menneskers forhold til natur, arbeid, sitt eget sjelsliv og sin egen selvoppholdelsesdrift. Dessuten: Boka skaffet i 1920 den ene av 3 norske forfattere gjennom tidene hans Nobelpris. Og: Den ble kåret til Gyldendal forlags beste bok noensinne av bokhandler-Norge i år 2000. Snakk om at én bok blir hyllet av mange generasjoner.

Derfor ble jeg nysgjerrig: Hvorfor synes du boka var fæl? (spørsmålet går ikke bare til Hekkan, men også til hans meningsfeller ...)

Liers spenningsroman "Haukene" har et bra plott. Dessverre klarer ikke Stein Morten Lier å følge sine egne idéer og tankesprang fort nok. Boken er lite sammenehengende og en mister lett tråden. Lurer litt på hvor vedkommende som har lest korrektur på denne har vært, her skulle nok noen fortalt Lier hvor han går for fort frem, hvor han skulle dvelt ved plottet og hvor han skulle utdypet situasjoner og hendelser. Her har tankene gått fortere enn fingrene på tastaturet.

En ordentlig skitten, destruktiv, morsom, livsbejaende, depressiv og optimistisk bok!

Jeg synes boka er et mesterverk. For meg er Forføreren det orientalske teppet på forsiden av boka som det tar et helt liv å veve ferdig, men som likevel Kjærstad klarer å samle mellom to permer.

Svenskenes svar på Hvite niggere, eller det var vel egentlig omvendt...