Bokelskere.no

Presumpsjoner bor ikke mellom anførselstegn, og stilt overfor en tekst man føler virkelig sterkt for, vil nok et møte med forfatteren bak ofte være en effektiv måte å sprekke illusjonsballongen, rett og slett fordi gode forfattere skriver bøker som med letthet overskygger dem selv. Man skal ikke ha møtt mange halvfulle forfattere i baren for å innse det.

Maken til kvasi-filosofisk feel-good-oppspinn skal du lete lenge etter. Jeg er ingen bitter gammel krok som sitter på rommet mitt og leter etter knuste hjerter og tørre fakta i litteraturen - men dette er et verk som tar det naive til det ekstreme, uten at det blir noe pent resultat. Den gir meg absolutt INGENTING, annet enn blodtrykksstigning når jeg leser alle de sukkersøte klisjéene og "sannhetene" som serveres innpakket i overdådige adjektiv, overforenklet språk og hyggelige eventyr-metaforer. Sjelden jeg er så lite imponert over en bok som her. Jeg vet at noen får mye ut av dette - men...

Arghhhh!!! Det er så kjipt når man ikke får helt foten på en bok.... Sånn er det med meg og Korrigeringer. Jeg tror jeg må forlate dere her, kjære familien Lambert...Midt i deres triville og triste tilværelse, så fullt av undertrykt liv. Og så lite glede og utfoldelse. Jeg er nok ikke veldig lei meg. Selv om det eldre ekteparet akkurat nå er på cruise med Nordic Pleasurelines. Følte meg aldri hjemme i denne romanen og trekker meg stille og rolig ut bakveien. Han kan skrive så mesterlig han vil for meg, jeg orka ikke mer.

"Kartet og terrenget" er for meg en liten uløst gåte.

Houllebecq står for meg som en skarpsindig observatør, som melder seg ut av menneskeheten for å skildre denne med kynisk følsomhet. (Han melder seg vel strengt tatt ut av den franske borgerlige intellektuelle del av menneskeheten, men likevel...) Jeg ler av gjennkjennelse når han er på sitt mest gemene og spydige. (Mitt kjennskap til fransk borgerlighet er kun litterær, men likefullt skildrer han deler av moderne vestlig kultur uten nåde.) Og i sitt arbeide med å plukke vår moderne verden i småbiter, finner han lite håndfast, annet enn hvor smått og ubetydelig det meste viser seg å være, hvis man ikke selv tror.

Av det jeg har lest så synes han å legge an en likegyldig og nochalant holdning til det som ofte trekkes frem som "viktig" i religion, politikk og kulturlivet.

I "Kartet og terrenget" synes kunsteren Jed å være av samme støpning. Hans kunst har ingen overordnet ide. Hans skifter mellom medier og uttrykksmåter er ikke valgt etter grundige vurderinger. Han følger sløvt etter sine innfall, og får godt betalt for det. Og kansje det er bakgrunnen for skiftene i selve romanen? Fra kunsterrroman, til krim til utopi. Fordi Houllebecq hadde lyst til det?

Med bakgrunn i det du skriver, Karen, tror jeg vi er en drøss med boksnobber her inne. Det kan f.eks ikke bare være lett å være "nyvervede" medlemmer her på bokelskere. Jeg er temmelig sikker på at noen av dem synes at mange av "de etablerte" her inne er noen skikkelige snobber.

Det er uten tvil Donna Tartts "Den hemmelige historien"! I boka beskrives en snikende uhygge, som krøp inn under huden på meg. Et mesterverk!

Det er et definisjonsspørsmål hva man kaller krim. Jeg har hatt mine kanskje kanskje mest spennede leseropplevelser i bøker som ikke entydig tilhører sjangeren. Ja kanskje man ikke engang primært vil tenke på den som en krimbok, men den har likevel alle de gode egenskapene man søker som krimleser.

Victor Hugos "De elendige" er det ultimate eksempelet på en slik bok. Stef Penneys "I ulvenes skygge" er en nyere bok som etter min oppfatning har lykkes med mye av det samme.

En lettbent og underholdende "whodunit" i en akademisk ramme alle med bakgrunn fra universitetet kan nikke gjenkjennende til, selv med bakgrunn fra helt andre fagfelt.

Det største problemet med populærvitenskap er at graden av tilgjengelighet ofte går på bekostning av emnets kompleksitet. Fremstillingene har en tendens til å bli så forenklede at de fremstår som upresise, og det er med dette tilnærmet umulig å tilfredsstille både fagmiljøet og det generelle publikum. Barrow klarer bemerkelsesverdig nok begge deler ved å ikke undervurdere leseren. Utlært blir man på ingen måte av å lese denne beskjedne boken om materiell og absolutt uendelighet, men hvis nysgjerrigheten først er vekket innbyr referanselisten til dypere dykk og flere frydefulle leseropplevelser.

Noe annet som forbløffet meg var at forfattern lykkes med å presentere både filosofiske og naturvitenskapelige tilnærminger på en like overbevisende måte. Da Stephen Hawking nylig erklærte at filosofien er død var jeg faktisk tilbøyelig til å være enig med ham, men jeg er slett ikke så sikker lenger. Barrow viser at metafysikken er minst like viktig som fysikken for en helhetlig forståelse av universets eksistens.

Denne boken må oppleves.

ok, nå ser jeg at det jeg skrev kan missforstås litt, jeg var uklar. Når jeg her skriver faglitteratur da mener jeg egentlig forskningsdokumenter, som master- og doktoravhandlinger og artikkler og lignende. Jeg er også for at vi både kan diskutere og legge inn faglitteratur av typen bøker som er greit tilgjengelig for de som er intressert, sånt har jeg noe av i min boksamling også her inne.. Jeg tenkte nok først og fremst på de virkelig tunge faglige diskusjonene, men de holder seg vel uansett mest innenfor de miljøene der det forskes på disse.. Måtte bare klargjøre at jeg ikke er anti faglitteratur her inne, for det er jeg ikke. Jeg er bare for at alle som vil skal kunne være med i samtalen.. Her skal det være mulig å diskutere alt man vil..