Bokelskere.no

Det er nesten utrolig hvor godt man synes man kjenner Edevart og August
(og Polden) etter å ha lest bare ett kapittel av "Landstrykere".

Eg har nå sett ferdig dei 12 episodane av Oliver Twist i BBcs The Charles Dickens Collection. ein dvd i ein "Charles Dickens Box" eller noko slikt som eg kjøpte i julegåve åt meg sjølv i fjor. Eg har sett frå éin til tre episodar ein kveld i veka, anten fredag, laurdag eller sundag. Helst ville eg ha hatt eit heilt fast tidspunkt, med neter, sukkerfri sjokolade og raudvin eller portvin, men ettersom eg er einig med Bibelen i at det ikkje er godt for mennesket å leve aleine, jenkar eg meg etter den andre her i huset. Men i kveld er eg ferdig med dei 12 episodane, og reaksjonen min er todelt:

For det fyrste: Dickens karikerer; det er noko av poenget, noko av heile prosjektet hans (det er så moderne å snakke om "prosjekt"). Men han gjer det lunt, med hint, og med humor. Ingen gjer han dette etter.INGEN. Men enkelte av skodespelarane overspeler, og da blir resultatet overdriving, og alt det lune, det som vi humrar til, forsvinn.

For det andre: Ja, det er så, men som heilskap er desse 12 episodane store. Å, så godt å sjå på det frodige folkelivet i London i fyrste halvdelen av 1800-talet! Her er fleire store scener, som eg humrar til og bøyer meg i støvet for: Ikkje minst tenkjer eg på jakta på Bill Sikes der oppe på taka, og - særleg - på scenene med Nancy. Dette er gripande, dette er livet, dette er Dickens på sitt beste, fordi han skildrar livet slik det er, med alle fasettane som tenkjast kan. Og her har også Bill Sikes sin plass. Og Fagin: han blir spelt av Eric Porter, som spelte Soames i The Forsyte Saga, frå slutten av 1960-åra. Gledeleg gjensyn! Neste fredag skal eg sjå på ein spelefilm. Å, så godt å ha starta feiringa av Dickens-året!

Ja, det er veldig kloke ord. Allikevel tror jeg det er ganske så menneskelig å dømme, og det er menneskelig å glemme. Det er kanskje derfor vi trenger å bli påminnet slike visdomsord igjen og igjen og igjen.

Jeg hadde leste en del om denne boken før jeg begynte å lese den, så forhåpningene var ganske høye. Spennende story, og solgt i mange eks. Men jeg må si at den skuffet, deler av boken er veldig bra og jeg liker spesielt de delene som er selve historien, altså når Mundus er i Portugal og vi følger han på hans spennende ferd og møter med de interessante menneskene. Jeg føler at man blir godt kjent med karakterene, og man merker at det ligger en dybde bak hver karakter, forfatteren har gjort en veldig god jobb når han 'skapte' dem. Nesten så bra at hver karakter kunne fått sin egen bok som forteller deres historie! Det jeg likte minst med boken var gjenfortellingen av Prados bok, det ble for mye snikksnakk og feile filosofiske tenkninger, satt litt med følelsen av at forfatteren tvinger seg selv til å komme opp med noen store tanker, som ikke helt funker alltid. En del gullkorn var det spredt gjennom boken, men det er langt mellom de.

Både denne og Stormfulle Høyder er blant mine favoritter som både bøker og film. Men den som tar prisen, er musikalen Jane Heights, som forbinder begge bøkene og parodierer dem slik at Bronte søstrene spinner i sine graver. Jane Heights kommer til Thornfield Hall og blir tilbudt "some brisket? - Yes, please, 5 or 6 slices with lots of mayonnaise. - Mayonnaise?? - Yes, we were denied mayonnaise in the orphanage!" Alt gikk nedoverbakke derfra. Kate kommer tilbake fra hinsides graven, og Jane vil vite hvordan det er å være død: "Death is just as deadly as you wish it, death can be the nicest thing of all. Death can be enthralling, not at all appalling...." Det er lenge siden jeg har ledd så mye i teateret. Litt vanskeligere å ta Merle Oberon og Laurence Olivier helt alvorlig etter denne.

Dine svar er en glede og språket ditt en nytelse. Det er som å lese en litterær tekst. Har lest innleggene dine flere ganger for å være sikker på å få med meg alle detaljer og nyanser i teksten.

Kanskje mener noen her på bokelskere at tråden "forbrytelse og straff" nå har tatt nye og overraskende vendinger. Mitt forsvar i så måte er å vise til din litterære tilnærming i svarene dine - samt at såpass takhøyde bør det være her på nettsiden. Dessuten siterer du flere forfattere som Christie, Isaksen og Hammarskjøld. Jeg formoder at din legevenn mente det var trist at du ikke var blitt forfatter.

Jeg stoppet litt opp ved Karsten Isaksens ord. Tenk så trist å ende sine dager uten egentlig å ha levd. Viktige ord til ettertanke.

Vi har tiden vår nå, Rolf. Tilstrekkelig tid til å leve. Og det som er best er å trives med livet slik det er akkurat nå.

Jeg synes denne boka kledde Merciers noe pompøse språk langt bedre enn «Nattog til Lisboa» gjorde det, faktisk. Likevel er språket såpass gammelmodig at jeg blir veldig overrasket hver gang noen tar opp en mobiltelefon eller logger seg inn på nettbanken!

Ja da er mye av min hensikt oppnådd. Det er fullstendig riktig, dette med navnene i russiske bøker. Hvert land sin skikk og den som gjelder i Russland den gang som nå er at et navn består av fornavn + farsnavn + slektsnavn. Ta dikterens eget navn feks.: Fjodor Mikailovisj Dostojevskij. Altså het faren Mikail. Det understrekes også akkurat i dette tilfellet ved at Fjodor's eldste sønn heter Mikail. Høflig/vennlig tiltale av forfatteren ville være Fjodor Mikailovisj. Slektsnavnet brukes bare av fremmede. Det ser man ofte i russiisk litteratur: Etter å blitt dus (i det minste) spør man om navn og farsnavn. Det kan være litt mer innviklet i noen tilfelle feks. da Nikita Krutsjov skulle besøke Norge i 1964, var man i tvil om hvordan vår statsminister Einar Gerhardesen skulle titulere den sovjetiske Førstesekretæren (eller diktatoren om man vil) Man tok en råsjans: Gerhardsen tok imot sovjeteren (fra Ukraina, men der er skikken lik) ved å titulere ham Nikita Sergejevitsj. Det viste seg å gjøre stor lykke! Man hadde snust opp at Krutsjovs far het Sergej, et svært vanlig guttenavn der borte: Så er man på god fot med en russer titulerer man ham med fornavn og farsnavn. Kanskje dette kan være med på å lette noe på lesing av russiske bøker? Uansett: Tusen takk for din tilbakemelding. Den gleder en gammel mann (67 ) og jeg blir ydmyk. Videre god lesing. Av andre russiske forfattere i dette tidsbildet vil jeg vise til Turgenjev ("Fedre og Sønner"), Gogol,Solugub, Tolstoj (selvfølgelig, helst Anna Karinina (som er gift med en mann som må da hete Karin til slektsnavn) I "Krig og Fred" blir persongaliriet for stort for meg), senere i tidsbildet kommer så Maxim Gorkij. Ja, der er mer enn nok. Om Dostojevskij, la meg legge til at han er inntatt som filosof i storverket om" Verdens store tenkere" som den eneste russer. Der er vi representert ved vårt eget geni Henrik Ibsen. Og er du tetaterintressert skal en ty til Russland' største produsent av skuespill fra den tiden, nemlig Anton Tsekov. Igjen, tusen takk for respons gitt med vennlighet.