Bokelskere.no

Mange går i fellen og leser alt de elsket når de var små. Jeg tror at for å fenge barn til å ønske å lese mer, å oppdage litteraturens magi så trenger du bøker som møter barna der de er i dag. Som er skrevet i vår tid og til våre barn, med de verdiene som preger vår tid. Da kan de nemlig kjenne seg igjen og tar alle de gode "poengene".( selv om mange av de gamle er utrolig gode også ) Jeg tenker også at det er viktig å finne gode billedbøker. Gjerne litt tekst men flotte og utrykksfulle bilder også, som gjør at en får lyst til å lese mer, se mer og høre mer. Disse bøkene elsker de hjemmme og i barnehagen ; Tambar. Fiat bøkene. Tigli , tegningene er morsomme og teksten er lett å lese. Pulverheksa og ertekroken; Den pleier de å le høyt og lenge av ;) Kattekidnapperen syntes jeg også er fin og har uttrykksfulle illustrasjoner. Så kan jeg jo nevne at selv om jeg brenner for at nyere barnelitteratur så er det jo utrolig mye bra som alltid har vært også. F.eks. I morgentåkedalen og Gruffalo. Ellers så er de jo midt i målgruppen for min debut bok; Truls og Mias elleville flytur. Hvis du vil vite mer om den så kan du titte på den her inne. Blir litt feil om jeg skal skrive masse om den her ;) Ønsker deg uannsett masse lykke til og håper at dine nieser sammen med deg oppdager bøkenes fantastiske univers ;).

Da jeg var på den alderen leste jeg veldig mye tegneserier. Begynte med bøker noen år senere, som en naturlig fortsettelse.

Alt av Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren. Disse bøkene er de aller beste barndomsminnene jeg har :)

Anbefaler bøkene om "Lillesøster".Var i hver fall en innertier hos barnebarnet mitt da hun var i den alderen.Bøkene er morsomt skrevet,har morsomme illustrasjoner og tar opp hverdagssituasjoner som både ungene og de voksne kjenner seg veldig igjen i.Jobber selv i barnehage,og jeg tror vi har samtlige av "Lillesøsterbøkene"-og de er utrolig populære også her.

Denne bok, skrevet i 1866 i Russland , er et verk som ruver i min bevissthet's bibliotek. Jeg leste den første gang som ung student. Likevel fant jeg den vel så bra og ikke minst spennende ved nok en lesning som godt voksen nå. For det første er dette en helstøpt, velstrukturert roman i 5 deler, hvorav den siste er døpt Epilog. Mange har ment at dette er en kriminalroman (noen sier til og med den første sådan.) Jeg kan forstå dem fordi lesten den er bygget over er spenningen, mystikken, som holder leseren i age , helt til slutt, selv om verket er på bortimot 700 sider,( heldigvis i fleste utgivelser delt i to bind.) og vi vet hvem morderen er helt fra begynnelsen, nesten før han har begått drapet, som ved tilfeldighetenes spill blir til et dobbeltmord fordi han blir så å si tatt på "fersken" av offerets søster som man i dag ville si var på rett sted, men til feil tid. Noen sier det er spørsmål om skyld, men ut fra min "diagnose" er det nettopp ikke det, all den stund hovedpersonen, morderen Rodion Raskolinikov aldri finner noen skyld overfor ugjerningen. tvert i mot; han ser på seg selv som en som rettferdiggjør den menneskehet han selv er en del av overfor denne pantlånersken som godgjør seg på medmenneskers nød og fattigdom. Med andre ord R har gjort menneskeheten en tjeneste ved å utrydde dette forbryteriske mennesket; offeret er forbryteren. At hennes søster fulgte med "på lasset" var ikke ment så, men betyr likev lite for denne unge, fattige og sultne student i fattigdommens St.Petersburg : en hovedstad der borgerne bor så tett at til og med deler av et rom leies ut, med eller uten et laken som skillevegg. Man prostituerer seg gjerne bare for å holde faren med den høyst tiltrengte daglige dose brennevin. Nettopp et eksempel på dette er bokenns andre hovedperson, Sonja " som innehar det "gule pass" (jfr. John Lennon "She has a ticket to Ride", men dette er en digresjon), ordet prostuert eller hore brukes ikke om Sonja. For oss-og ikke minst Raskolinokov- opphøyes hun nærmest til helgen. Motivet for mordet er i utgangspunktet-angivelig-penger. Ikke uvanlig. Hans ledemotiv for bruk av disse penger og andre verdigjenstander han får rasket med seg fra pantlånersken er å redde søsteren fra den vanære det må bli at hun- for å bli sikret-mot fattigdom ved å inngå ekteskap med en mann som har de nødvendige midler, men ikke det minste snev av kjærlighet. Dette har iallefall R gjort seg en mening om. I nærmest febervillelse gjemmer han verdigjenstandene under en høvelig sten, og der blir de liggende. Vel, søsterens forlovelse blir brutt , ikke pga de tilrøvede rikdommene, men pga en en sjofel og blamerende handling fra hennes forlovedes side. Som i de fleste av Dostojevskij's verker spenneer persongalleriet og intrigene over et mangfold som bare en virituos komponist kan holde en fast struktur over. Ved å spinne på en kriminell handling , holdes hele tiden spenningen ved like, gjennom en rekke snuskete handlinger , forgripelser samt vill-ledning av leseren holdes denne i et fast grep like til slutt. Handlingen fører oss gjennom ikke bare en kaotisk by, men i høyeste grad gjennom et kaotisk menneskesinn, og selv om han ikke lenger greier å holde seg fra å tilstå selve gjerningen, forblir han i sitt indre fastholdende på fraværet av skyld. Dog, den ulmende kjærligheten som hele tiden har ligget på lur mellom ham og Sonja, blusser fullt ut da han er dømt og føres i fangenskap. Hun følger geografisk med ham på reisen og lover å vente på ham, men hun vil at han skal se sin skyld. Og dette synes hun å oppnå, selv skylden overfor menneskeheten og tilogmed Gud. Hun leser fra bibelen fortellingen om Lasarus og derigjennom syner hun Raskolnikov at bare ved å ta lidelsens byrde på seg, bare gjennom tro vil han gjennoppstå. Forfatteren avslutter med å si: "Dette kunne være begynnelsen på en ny fortelling, men denne er til ende." Likeledes er undertegnedes mening om denne glimrende boken. I Russlands-som i verdenslitteraturen, uten tvil et mesterverk!

Gode forslag under her, men Gubben og katten har mye tekst. Da jeg leste dem for datteren min i fireårsalderen, kuttet jeg veldig mye og leste nok et sammendrag.

Enkle bøker med relativt lite tekst og mye bilder tror jeg er viktigst i den alderen. Hvis du bruker for lang tid på en side - for mye ord uten at de får et nytt bilde - er det fort gjort å bli utålmodig.

Et par enkle storslagere hos oss var "Når to skal..."-bøkene av bl a Tor Åge Bringsværd, Emma-bøkene /Thomas-bøkene (slagere fra syttitallet), Karsten og Petra-bøkene. Emma/Thomas finnes i ulike varianter, tror Emma er litt "større" enn Thomas. Mest populære var bøkene om Emma som måtte på sykehus fordi hun slo seg i hodet, og Emma som fikk vannkopper. Drama! :) Karsten og Petra-bøkene finnes også i litt ulik "vanskelighetsgrad". Men dette er enkle historier som ungene kjenner seg igjen i, og de fanget i alle fall interessen hos oss.

"Jo visst kan Lotta sykle" og "Jo visst kan Lotta nesten allting!" av Astrid Lindgren. De er begge billedbøker, det er nok best i den alderen:) Ellers støtter jeg veldig forslaget om "Gubben og Katten"-bøkene!

Gubben og katten bøkene. Ludde bøkene. Albert Åberg. Gjett hvor glad jeg er i deg ( ei nydelig bok, med flotte bilder).

Karsten og Petra er en flott serie i den alderene, likeledes bøkene om Pulverheksa, og Gruffalo-bøkene.

Har du forsøkt bøkene om mummitrollet? Den yngste er kanskje litt liten ennå, men fra fem-års alderen var jeg gal etter dem - pappa måtte lese om og om igjen, i hvert fall de første bøkene.

Jeg hører på Storeulvsyndromet av Thomas Hylland Eriksen for tiden. Elsker denne boken og planlegger å lese/høre den flere ganger. Dette må vel være unntaket som bekrefter regelen, har som regel aldri lest en bok om igjen. Storeulvsyndromet setter ord på mange ting som jeg har følt, men ikke selv klart å sette ord på så elegant som Hylland Eriksen.

For det første er det klart at det finnes masser av boksnobber her inne. Kulturkjerringer også, for den saks skyld. Hvor skulle man ellers finne dem, egentlig.

Men det er vel ingen grunn til å være så redd for disse begrepene. Ingen av dem er begreper med klare definisjoner, men uttrykk som gjerne brukes om noen som er en anelse mer kulturell eller snobbete enn en selv.

For min egen del syns jeg at et snobbete trekk er å på død og liv skulle lese utenlandske bøker på originalspråket. Spesielt når dette er noe annet enn engelsk. Og så i neste omgang strø om seg med meninger om kvaliteten på oversettelsen.

Men det er altså bare min mening, ikke det objektive svaret.

Per Fugelli er en iherdig motstander av dansen rundt gullkalven og den økende tendensen til å sykeliggjøre all motgang vi måtte støte på i livet. I denne boka finner vi herlig samfunnsrefs og friske spark, for eksempel til legemiddelindustrien, som tjener grovt på våre skrøpeligheter. Politikerne har gjennom helsekampanjer lagt ansvaret på oss enkeltmennesker: Stå opp om morran, spis sunt, hold deg frisk, ta deg sammen .... Sånt blir vi sykere av, sier Fugelli. De som ikke lever opp til idealet, mister sin verdighet.

Godt vi har mennesker som gir oss påminnelser om ting som egentlig burde være selvfølgeligheter!

Nå er vel dette mest et provoserende trolleinnlegg, men jeg biter på og må kommentere!

At nynorsk er komplisert og vanskelig å lese er feil, det er bare viljen det er noe i veien med.

For meg er det komplett uforståelig at bokelskere velger bort bøker ut fra varianten av norsk de er skrevet på. Bokelskere burde være nysgjerrig på gode bøker, uavhengig av målform.