Bokelskere.no

Hvor fortvilet er ikke en mann når han begynner å ta armhevinger for å løse sine problemer?

Typen var ikke fremmed for meg, jeg hadde møtt flere som minnet om ham, men bare de siste årene, aldri da jeg vokste opp. Det kunne ha med klasse, geografi eller generasjon å gjøre, sannsynligvis alt på en gang. Østerlandsk middelklasse, gjettet jeg på, muligens akademikerforeldre. God oppdragelse, selvsikker opptreden, skarpt hode, sosialt begavet. Et menneske som så langt ikke hadde støtt på noen motstand av betydning, det var inntrykket han ga de første minuttene.

Ikke mange mennesker møter verden med samme kraft.

Å holde henne i hånden var nesten ikke til å bære, jeg kjente hele tiden en trang til å trekke hånden til meg for å få slutt på denne uutholdelige lykken.

Mellom de to perspektivene fantes det ingenting. Det var bare det der lille, selvutslettende, og det store, avstandsskapende. Og det imellom, der var det jo dagliglivet utspilte seg. Kanskje var det derfor jeg hadde så vanskelig for å leve i det. Dagliglivet, med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handlet ikke om mangelen på lyst til å vaske gulv eller skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde, var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt det jeg gjorde.

Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.

Det finnes ikke en eneste barndomsskildring hos Hamsun, bortsett fra i 'Ringen sluttet', da. Og nesten ingen foreldre. Folk kommer ut fra ingenting i bøkene hans. Helt uten fortid. Fordi de faktisk ikke hadde noen betydning, eller fordi betydningen deres var trengt unna? På den måten blir jo de figurene de første massemenneskene, på en måte, det vil si, uten et eget, bestemmende opphav. De er bestemt av nåtiden.

Nei, for faen, så langt fra det lukkede og tvungne som mulig var det jeg ville. Kom ut i det åpne, min venn, som Hölderlin hadde skrevet sted. Men hvordan, hvordan ?

Her var det ingenting annet å gjøre enn å drikke.

Det siste jeg gjorde før jeg gikk den kvelden, var å se i fotoalbum sammen med en hestehomeopat med dyp utringning.

Så vi en bra film, virvlet den opp noe i oss og satte ting i bevegelse, for slik er det jo, verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg

Måten jeg hevnet meg på, var å gi henne alt hun forlangte, det vil si, jeg tok meg av barna, jeg vasket gulvene, jeg vasket klærne, jeg handlet maten, jeg laget middagen, og jeg tjente alle pengene, slik at hun ikke hadde noe konkret å klage på når det gjaldt meg og min rolle i familien. Det eneste jeg ikke ga henne, og som var det eneste hun ville ha, var min kjærlighet.

En kveld ble jeg så forbannet på henne at jeg kastet et glass i peisen av all kraft. Merkelig nok knuste det ikke. Typisk, tenkte jeg etterpå, selv ikke den klassiske øvelsen kast av glass under krangel fikk jeg til.

Jeg skulle gitt uendelig mye for å få vite hva de tenkte på der de satt. Hvordan denne verdenen så ut for dem. Tenk om det var radikalt annerledes enn det jeg så? Full av glede over skinnsofaens mørke lær, kaffens svarte flate og beske smak, for ikke å snakke om den gule øya av vaniljekrem midt i butterdeigens buktende og oppsprukkete terreng. Tenk om hele denne verden sang i dem. Tenk om de var fylt til bristepunktet av denne dagens mange gaver.