Bokelskere.no

Når du står for den du er, skaper du den best mulige plattformen for å få det livet du ønsker deg, slik at du kan gi noe tilbake til verden med overbevisning og stille autoritet. Det er så mye støy i verden, den trenger din ettertenksomhet og ro.

Da Charles Dickens leste høyt fra Oliver Tvist for fullt hus i St. James's Hall, økte pulsen hans fra 71 til 124, og det er ikke så merkelig. Først var han Fagin. Hans venn, Charles Kent, som så det hele fra kulissene, sa at Dickens i flere minutter så ut som "djevelen selv - trekkene hans var fordreid, øyenbrynene hevet ... febrilsk som følehornene på et livsfarlig krypdyr, hele fremtoningen hans - halvt ulv, halvt gribb - i sulten ondskap." (Det kan jo øke pulsen på hvem som helst å ligne et krypdyr, et pattedyr og en fugl samtidig.) Og så, etter å ha kastet et blikk på sceneanvisningene han hadde skrevet i margen ("Skjelv ... se skremt rundt ... Vil noen myrde meg?"), ble Dickens til Bill Sikes som veivet med en usynlig klubbe. Til slutt ble han Nancy - gispende: "Bill, å kjære Bill!" - mens hun sank sammen på gulvet, blindet av sitt eget blod. Etter å ha klubbet ned Nancy og hengt Sikes, kastet Dickens seg ned på en sofa bak scenen ute av stand til å snakke sammenhengende på ti minutter.

Jeg kan ikke tenke meg så mange bedre måter å presentere et barn for bøkenes verden på enn å la henne stable dem, velte dem, stokke om på dem og sette fingeravtrykkene sine overalt på dem.

«Du er penere enn på profilbildet, Elise», sa Geir.

«Du sa det, men takk igjen.»

Mehmet pusset et glass og lot som han ikke hørte etter.

«Så fortell meg, Elise, hva ønsker du deg her i livet?»

Hun smilte litt oppgitt. «En mann som ikke bare går etter utseendet.»

«Jeg kunne ikke vært mer enig, Elise, det er det indre som teller.»

«Det var en spøk. Jeg er finere på profilbildet, og det er vel strengt tatt du også, Geir.»

«Hø-hø», sa Geir og stirret litt overrumplet ned i vinglasset. «De fleste velger vel et heldig bilde. Så du ønsker deg en mann. Hva slags mann?»

«En som vil være hjemmeværende med tre barn.» Hun kikket på klokka.

«Hø-hø.» Svetten var sprunget frem ikke bare i pannen, men på hele Geirs store, glattbarberte hode. Og snart ville det danne seg svetteringer under armene på den svarte skjorta av typen slimfit, et underlig valg ettersom Geir verken var slim eller fit.

Det hadde vore en frostrik vinter og stadig meir snø, nå var det òg vakkert. Det var første gongen han syntes at sundet og strendene sov. Dei sov fagert der dei låg. Synd at verda skal gå under ein gong. Om det er aldri så lenge til.

Menneskeskikkelser krøket seg sammen som stykkgods, og det var jo nettopp det vi var. Smuglede mennesker smugler med seg sine drømmer, og disse drømmene hvisket til hverandre, uten at et ord kunne høres. Hviskingen var alltid lavere enn bruset fra bølgene. Ofre for krig lærer seg taushetens kunst.

Det virket ubebodd, det var det første som slo ham. Kanskje var det mangelen på moderne bekvemmeligheter som fikk ham til å tenke på boliger til berømtheter som var gjort om til museer.Som den gangen da han var fjorten år og foreldrene hadde tatt med ham og Søs til Moskva hvor de hadde besøkt huset der Fjodor Dostojskij hadde bodd. Det hadde vært det mest sjelløse huset Harry noensinne hadde vært i, det var kanskje derfor Forbrytelse og straff, som han hadde begynt å lese tre år senere, hadde kommet som et lite sjokk.

Journalister, advokater og politikere har et yrke som krever at de nesten aldri forteller hele sannheten. Hvis de hadde gjort det, hvis de hadde vært åpne om alle hemmelighetene de kjenner til, ville sivilisasjonen bryte sammen i løpet av en måned. Det er løgnen, ikke sannheten, som holder oss i gang, dag etter dag, drink etter drink, opplegg etter opplegg.