Alle disse bøker som kom inn i mit hjem, lite visste jeg at de skulle forbli uleste... Men i år, dere. I år skal jeg komme meg igjennom en liten brøkdel!
Ingen umulighet, langt i fra, samtlige bøker ØNSKER jeg å lese. Det er et bra utgangspunkt!
Vel. Utenom Silmarillion. Den gir meg akutt angst.
En ganske spesiell bok, det her. Var på nippet til å legge den bort etter de første hundre sidene ca., da jeg ikke har noen som helst tro på bokas historie. Skulle det liksom finnes et slags liv etter døden? Tøv! Men lite troverdig krim og historier finnes det masser av i litteraturen. Så også i min liste over bøker jeg har lest. Og en fortelling kan jo være "god", spennende eller interessant selv om man ikke tror på den...
Det kommer nok an på hvordan det skrives, og om forfatteren greier å få deg til å glemme "virkeligheten" slik at du tidvis henføres til fortellingens fantasi-verden.
Så jeg leste videre.
- Og det var vel nettopp det som skjedde, etter noe hundre sider. Irritasjonen over det uvirkelige vek plassen for nysgjerrigheten for hva som nå kom til å skje. Og for min del ble det ganske spennende faktisk. Scenariet er som nevnt, helt utopisk, men likevel utrolig detaljert og...ja, troverdig beskrevet. (Høres ut som en skikkelig motsetning).
Tempoet i boka er høyt, hele veien, helt fram til siste side.
En uvirkelig historie, men utrolig godt jugi!
Hun kikker bort på en bøtte med en oppvaskklut i blodig vann, og tenker at det eneste tortur avslører, er torturistens egne hemmeligheter.
Bare det å begynne å få det ned på papiret uten hemninger og begrensinger og uten å få henge seg opp i det litterære om hva man ikke skal gjøre og å være redd for grammatikken.
Det finnest mange bøker der tittelen berre er eit fornamn. Dette er dei eg har lest, eller har uleste i bokhylla, og der tittelnamnet er ein person i boka.
Det blei forresten vanskelegare enn eg trudde å trekke opp grensene for kva bøker som skal vere med. Candide og Iracema er t.d. ikkje spesielt vanlege namn, men det finnest folk som heiter det. Derfor tok eg med desse. Fvonk, derimot, er det truleg ingen som heiter, og boka fell utanfor lista.
Så har vi bøker som Max og Ulysses, begge er brukbart vanlege fornamn, men i dei respektive bøkene er titlane namna på eit rockeband og ein båt. Utanfor.
An-Magritt og Johannes var eg veldig i tvil om. Tittelen er vel strengt tatt Nattens Brød, og med namna som undertittel. Men på bokomslaga så er det namna som er dominerande. Tatt med under tvil.
Always be reading something, he said. Even when we're not physically reading. How else will we read the world? Think of it as a constant.
Lest de tre foregående på nytt før jeg begynte på denne. Da var jeg langt inne i historien om familien, og har strikosa meg!
Jeg sa ifra til de ansvarlige, jeg sa at jeg ikke var noen pedagog, men det var prekært, det trengtes folk til å undervise voksne utlendinger i norsk. Fysaken på NAV og ledelsen på skolen mente erfaringen min var verdifull, mer verdifull enn all verdens pedagogikk, mente de. Var jeg motivert? Det fungerte i hvert fall, en stund fungerte det, men det er klart, når man den ene dagen driller ei gruppe utlendinger i arbeidsmiljøloven og den neste dagen fisker etter svart arbeidskraft i den samme gruppa, det tar seg dårlig ut.
En mann kommenterer at han innbiller seg at heroin føles som når saksa begynner å gli når du forsøker å klippe gavepapir.
En kvinne kommenterer at å være voksen innebærer å maile "beklager sen respons" fram og tilbake til en av dere dør.
Elly bur saman med ei ustrukturert mor, ein noko fråverande far og storebror Joe. Elly opplever noko ekkelt, noko ho nesten ikkje skjønar. Stor vert derfor gleda når ho på julekvelden får kaninen gud av Joe. Med gud kan ho snakke om alt, og han er så snill og trufast, kan endåtil svare henne.
Elly får ei venninne, Jenny Penny. Ho vert den einaste og beste venninna hennar. Så når far får mange pengar, og dei reiser til Cornwall for å starte eit pensjonat, er Elly alt anna enn glad. Ho gjer alt ho kan for å halde kontakten med Jenny...
I del to er Elly vaksen, og møter både menneske og hendingar som skal prege henne i ulik grad.
Twin Towers 9/11 i New York får store konsekvensar for både henne og dei andre i familien. Kjærleik og omtanke vert viktigare enn alt!
Eg veit ikkje kor boka har hamna i mine hyller, og forventningane var så som så, men dette var ei bok som gav meg mykje!
Ein oppvekstroman som eg ville skulle vare lenge, lenge - og ei katastrofe som sette spor.
Fortener mange lesarar!
Herren ga, og Herren tok, han tok heile religiøsiteten min, han skal vera lovprist for det, som sagt.
Ho stirde han i andletet og leita. Ho hadde vel merka eitkvart på han etter påskehelga her heime, for slike småenglar er varare i kjensla enn både barometer og seismograf.
"En nyhetsartikkel informerer om et ektepar som avslører en innbruddstyv når mannen forteller kona en vits og de hører noen le i overetasjen".
Slik skulle alle bøker være; at man føler behov for å ha gultusjen i hånda mens man leser, klar til å merke av alle de vakre ordene og bringebærdropsene.
"Jeg hadde møtt folk som kjedet livet av meg fordi de virket tømt for enhver indre konflikt og overveielse (de selvtilfredse, stupide) og andre som -til tross for eventuell indre evne til kompliserte erkjennelser -levde i en ugjennomtrengelig eske, uimottakelig for dialog (de intelligente med døde)). Siri Hustvedt bruker lyrikk og begreper innen nevrologi, genetikk, evolusjon og filosofi for å belyse hendelsene Mia opplever.
Å køyre ned til hytta var som å ta smertestillande.
Siden i sommer en gang har undertegnede tålmodig ventet på denne godbiten fra biblioteket. Og nå sitter jeg her, et par dager senere, ganske omtumlet, litt ør og spørrende etter å ha nærmest slukt boka i et par jafs.
Det er helt klart at oppbygningen er forfriskende annerledes. Her starter Fossum rett og slett med slutten, - noe alvorlig har skjedd, og vår alles kjære Konrad Sejer, med hunden Frank som godmodig støttespiller, skal i løpet av drøye 300 sider løsne flokene så alt blir forståelig.
Hovedpersonen som sitter til avhør, Ragna Riegel er en litt annerledes kvinne. Hun er en av disse unnselige som holder seg mest mulig for seg selv i sine egne rutiner, men som innerst inne ønsker å bli verdsatt, sett og elsket. Hun jobber på Europris og har en sønn som har slått seg opp som bestyrer av et luksushotell i Berlin.
Hennes opplevelser og tilbakeblikk maler historien levende med nerve og spenning.
Dette er ingen klassisk pageturner, men forfatteren holder kortene tett til brystet på en slik måte at man bare blir tvunget til å lese videre. Hva er disse mystiske lappene som Ragna får, og er det noen som overvåker henne? Personskildringene tør jeg påstå er uten sidestykke, - Ragna er så godt beskrevet at jeg har ikke ord! Og det er dette som gjør at terningen tar en imponert runddans og lander på fem, Karin Fossum. Du imponerer med din menneskekunnskap og lar Ragna komme inn under huden min. Det er så bra at jeg mistenker deg for å ha en psykolog i magen!
Når det gjelder plottet er det både gjennomtenkt og har snedige vendinger, spesielt mot slutten av boka. Men dessverre gjettet jeg hvordan det hang sammen en god stund før de siste sidene var fortært, og det er litt synd.
Diskusjonen og ettertanken, derimot, er fremdeles levende, og bør skape debatt omkring menneskers troverdighet. Denne siste setningen framstår nok som uforståelig for dem som ikke har lest boken, men jeg kan bare ytre meg ytterst vagt her, ellers ville jeg røpe for mye og ødelegge lesegleden for så mange, - og det vil jeg selvfølgelig ikke!
Historien er ytterst lesverdig, og anbefales varmt på en ellers vindfull og regntung onsdagsettermiddag!