Bokelskere.no

Biblioteker er samfunnets hjerter, og biblioteker har også spilt en stor og viktig rolle i livet mitt. Det er et sted for alle, fattig som rik, hvor kunnskap og litteratur er tilgjengelig. Bibliotekene bryr seg ikke om du har god råd, om du er god på skolen, eller om du er populær. Bibliotekene aksepterer deg uansett hvem du er, og lar deg ta del i noe som er større og visere enn du selv er. Litteraturen.

Jeg sier til deg ass, Nova-mann, ting er ikke samma mere ass.
Hør a, dem maler blokkene her på T.U.V. hvit nå. Liksom, hvorfor gjør dem sånn?
Du veit jeg sa til deg sånn, når jeg går på moskeen, jeg liker når imamen snakker fra Koranen, for det er sånn pent og alt blir chill? På en måte sånn er det når jeg kommer på T.U.V. også. Liksom, samma om dagen har vært den mest fucka dagen, når jeg kommer her, hele kroppen min blir sånn, slapp av, mann, du er hjemme på steden din nå. Men nå, nei ass. Nå jeg kommer her og bare, hva faen, har jeg gått på feil sted elle? Liksom, det ser ikke ut som T.U.V. mere.
Også det er litt sånn. Dem blokkene pleide å være så ghetto, skjønner du hva jeg mener? Det var sånn, du kommer på T-banen her, og stasjonen er skikkelig ghetto, ok, den var enda mere ghetto back in the days da, svære graffitier overalt og sånn, men fortsatt den er ganske ghetto, og du går ut fra den, og da du ser T.U.V.-blokkene som er skikkelig ghetto, dem også, og egentlig det var fett, skjønner du, fordi liksom, å være ghetto er greia vår, og da jeg kan si sånn, vi er en av dem heftigste ghettostedene i Oslo, men nå, det går ikke like mye å si det. Nå, blokkene er helt hvit og ser helt ny ut og sånn, nesten som andre steder på byen.
Digger ikke det her.
Liksom, dem bare kommer og tegner på hele livet mitt og gir faen, skjønner du?

Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen blodråpe på noen kart. Blokkene var boliger. Tagging på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også. Jeg kan finne frem årbøker fra barneskolen og peke på flere blant gutta i klassen. Christian. Stian. André, Thomas A. og Thomas N. På skolen skulle barn av regnbuen sammen leve. Det var kulturdager med mat fra alle verdenshjørner. Vi dro og besøkte moskeer, kirker og templer. På Rommensletta spilte vi fotball, alle sammen, og når vi var ferdig drakk vi det beste vannet i verden fra kranene på klubbhuset til Rommen SK og spiste bringebær i skrenten mot Fossumklubben. Hadde vi penger, kjøpte vi tjue Bugg på Vivo for en tier. Jeg husker det. Bursdager med langbord dekka av girlandere, Turtles-pappkrus og sjokoladekaker med kokosstrø. Snøballer og frosne fingertupper på vinteren, kongen på haugen på store brøytekanter og Nintendo hjemme hos André helt til han skulle spise middag og alle måtte gå.

Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.

Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.

Det er ikke sånn det skal være. Jeg mener, det kan ikke være det? Det gjør noe med folk, jeg er helt sikker på det. Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Nei, det var faktisk slik fatt med meg, at jeg i alle år hadde styre fantasiene mine i retning modne kvinner. Slike som Gro Harlem Brundtland og Tina Turner.

"Vet du hva jeg har funnet ut? At folk flest ikke legger merke til noe som helst, og om de gjør det, så bryr de seg ikke."

A god cannot create gods so he thought to create man so that man could create them.

[...] at en kommentar om en skjorte egentlig er en kommentar om hele min personlighet og alle mine valg.

Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstanterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning.

Liars make the best promises.

Friendships take minutes to make, moments to break, years to repair.

Home isn't where you're from, it's where you find light when all grows dark.

(...) Han tettet sprekkene i døra, malte treverket med furutjære og skrapte rust av hengslene. Så fjernet han to steiner i veggen og satte inn et vindu og et rør til den sotsvarte ovnen, som han hadde funnet på en skraphaug bak dalstasjonen til stolheisen opp til Bubenkogel. Han trivdes i sitt nye hjem. Det kunne nok bli litt ensomt her oppe, men han så ikke på ensomheten som noen ulempe. Han hadde ingen, men han hadde alt han trengte, og det var nok. Utsikten fra vinduet var vidstrakt, ovnen var varm, og når han først hadde fyrt en hel vinter igjennom, ville nok også den påtrengende lukten av ku og geit forsvinne for godt. Framfor alt satte han pris på roen. Støyen fylte nå hele dalen og skylte som frådende bølger over bakkene i helgene, men den nådde bare så vidt inn til ham. Enkelte sommernetter, når skyene klynget seg tungt til fjellsidene og lufta luktet av regn, lå han på madrassen og lyttet til dyrene som gravde i jorda rett over hodet hans, og om vinterkveldene hørte han den mørke duren fra brøytebilene som preparerte bakkene til dagen etter. Han hadde begynt å tenke oftere på Marie igjen. På det som hadde vært, og det som kunne blitt. Men det var bare korte, flyktige tanker, som dro forbi like raskt som de forrevne stormskyene utenfor vinduet hans.