Bokelskere.no

Ei bok eg alltid kan vende tilbake til. Skildringa av det livet Mowgli lever, djupt inne i den indiske regnskogen, er utrulig levande. Jungelen fremstår som eit reint og urørt paradis, der det ikkje eksisterar bekymringar, utover å få dekka sine basisbehov. Eit paradis eg alltid vil lengte etter.

Den siste avskjeden mellom Mowgli og dyrevennene hans er ei utrulig sterk leseoppleving, og rører meg kraftig. Jungelen vil for alltid vere stengt for Mowgli, og eg kan ikkje fatte at han ønsker å forlate paradiset får å tre inn i menneskesamfunnet.

Det er rart med det, Stepahnie Meyers skrive jo ikke gode bøker, men det fenger og interesserer allikevel. En slags romantikk med mer. Her er det også trekantdramaer og det skjer avskyelige ting, og vi får sympati med monstrene.

Det er noen finurlige ting jeg ble sittende og humre over - vi blir invadert av aliens, som tar over jorda fordi vi vannskjøtter den, er slemme og fæle og de kan gjøre alt så mye bedre. Så da lurer jeg på hvorfor de fortsetter "the american way of life". Med bensindrevne biler, fast food og såpeopraer.

hehe...ikkje min vane, men som bibliotekar får eg inn mange bøker - med bokmerke i.Folk har RARE bokmerker! Det særaste eg har funne som har vore brukt som bokmerke, var ei fårepølse! Boka var ødelagt!

Hugo er ti år foreldreløs, og bor hos onkelen sin som passer klokker. Når onkelen forsvinner må Hugo overta jobben som klokkepasser. Hugo prøver å fullføre arbeidet med en robot som faren fant på et museum, men siden han ikke har foreldre så må han stjele deler av en leketøysmaker. Men en dag blir han tatt, klarer han å fullføre roboten? Kjempefin bok på 500 sider, men 280 av de er tegninger.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg tolker forøvrig språket (og setningstrukturen) som et virkemiddel Petterson bruker til å få frem karakterene i boka.

Det er nesten et kjennetegn ved Pettersons bøker at karakterene har enkelte trekk som er svært lite tiltrekkende. Og det, sammen med det uoppgjorte de har med et annet menneske, er med på å skape dynamikk og spenning i historien.

I ut å stjæle hester synes jeg han dessuten har greid å få frem hvor mye usagt det er mellom hovedpersonene og faren, og hovedpersonen og datteren. Det nesten skriker ut mellom setningene synes jeg. Og det tror jeg kan oppleves som irriternde, men det er igjen noe veldig mennesklig, og det som historien kretser rundt og tematiserer.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Man leser film...

det er vel mest sannsynlig et kvalitetsstegn at man IRRITERER SEG GRØNN mens man leser ei bok. som å skulle tre ullgarn gjennom ei synål. argh!

Jeg trives med å lese Gavalda. Språket hennes er så ordrikt, levende og humoristisk. Denne romanen er en kort, og lettlest bok om søskenkjærlighet. Dialogene hennes dominerer, men her ligger også styrken. Avslutningen, der Garance hører på musikken, broren Vincent har satt sammen som en gave til henne, er så flott. Listen formidler livets mange fasetter; her er søskenkjærlighet, motbakker og ikke minst kjærlighet til musikk. Romanen passet ypperlig som lesning i vakker vårsol en søndag formiddag.

Den er veldig lettlest, men ein bør ikkje rase gjennom den nettopp fordi det den tek opp er så viktig. Samstundes tykkjer eg at den ikkje er så truverdig som t.d. "Vitne" som du absolutt bør lese!

Men det beste med boka er at den tek opp ei viktig sak, nemleg at folk kan verta jaga på flukt av andre grunnar enn krig, men rett og slett pga at staden der dei bur er rik på naturressursar. Akkurat slikt som skjer i Brasil i Amazonas og i Equador, også der med tanke på olje.

Kva gjer dette med vårt samvit med tanke på import? Kanskje Bush ikkje var så alt for dum når han sa at feilen med importen var at den kom fra utlandet?

Vi bør i alle fall tenkje oss om to,tre, ja gjerne fem gonger før vi klagar over prisane på maten. Kven av oss bruker opp mot 70% av all inntekt på mat? I alle fall ikkje eg, og eg er student

Kan forstå dette, men likevel vil jeg påstå at fortellerstrukturen utgjør et slags alibi for dette, gjennom den typisk Gaarderske kinesisk eske-utformingen. Altså en fiksjon i fiksjonen - og dermed utgjør åpningen (så vidt jeg husker) en del av et verk av en av karakterene. Kanskje ikke et vanntett alibi, dog.

Forresten anbefaler jeg deg å lese "manifestet" som er oppsamlet i et appendiks; bare noen få sider med søte filosofiske betraktninger i kjent Gaarder-stil, selv om du ikke bryr deg om å lese selve romanen.

Erlend Loe er sannsynligvis en av Norges mest underkjente forfattere. Hans bøker er etter min mening i verdensklasse. Doppler er genial. Åpningsavsnittet er noe av det beste som er prestert i norsk litteratur. Da jeg bodde i Zagreb hadde jeg russiske naboer. Fruen i huset satt på terrassen og leste Doppler på russisk og lo høyt. Da tenkte jeg at det finnes rettferdighet i verden likevel.

Hehe, synes ikke den var så fæl akkurat, har lest værre saker, synes den var mer nervepirrende (den første delen). Vet ikke helt hva jeg skal si om den resten egentlig. Skjønte ikke alt det med at kjæresten til hovedpersonen skulle fortelle "sin versjon" og attpåtil i brevs form til en eller annen doktor man ikke vet hvem er. Synes rett og slett den delen var kjedelig. Men jeg skal innrømme at jeg ikke skjønte hva som egentlig hadde skjedd før helt til slutt! Mulig det går an å skjønne det tidligere, men tror ikke jeg fulgte så nøye med på slutten..Så; første tredjedelen gikk unna, mens resten var så som så.. Har forøvrig lest Fuglemannen, den likte jeg godt, så skal lese resten i den serien! :)