Bokelskere.no

Antologi som har med flere av mine favorittforfattere, noen som først ble det når jeg hadde lest denne boka. Elsker alt med Harry Dresden, og sluker alt jeg finner av han, inkludert denne. Anbefales for alle som liker Urban Fantasy og som leter etter noe lett å lese på toget. EN fantastisk godtepose av lett underholdning.

Første tredjedelen synes jeg var utrolig spennende! Nå har jeg kommet litt over halvveis, og er ganske skuffet..Håper den tar seg opp igjen på slutten!

Eg synast Øverås skriv godt og eg får lyst å lese alle bøkene han har skrive om (rett på Haugen bok for å bestille), men eg hadde håpa det var litt meir livet og litteraturen og ikkje fullt så mykje ei samling av litteraturkritikkar, som det faktisk var. Men ei veldig lesverdig og inspirerande samling er det.

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse. Vel var jeg stille og beskjeden i barndommen, men vi var liksom ikke så gærne vi ungene i min vesle hjembygd. De fleste barna bodde på gårder spredt omkring, med såpass stor avstand at det ikke var naturlig å henge sammen uten at foreldre kjørte og hentet. Unntatt barna i boligfeltet, da. De var liksom litt større og kulere enn oss andre. Jeg ser ikke bort ifra at de ble mer erfarne enn oss som hang i skjørtene til mor. Eller som i mitt tilfelle: hjemmesydde, fornuftige bukser. Jeg er da tross alt barn av min tid. I alle fall hørte jeg troverdige rykter om en brennende trehytte i skogen mellom oss og boligfeltet. Større skandaler var det trolig ikke.

Handlingen i Skyskraperengler skjer nesten 20 år før min tid, og er hentet fra forfatterens egen oppvekst i en av Norges aller første drabantbyer: Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Skyskraperengler er en klassisk oppvekstroman, og bokens jeg-person heter Tove Nilsen. Med andre ord, boken er mer eller mindre selvbiografisk. Et virkemiddel som stort sett bestandig er vellykket, siden man bevisst eller ubevisst undres over hva som er fakta og hva som er fiktivt. Denne boken er intet unntak. Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse. Selv om jeg var langt fra påtenkt på den tiden, er gjenkjennelsesfaktoren likevel stor, takket være rikholdig nostalgiske detaljer.

Boken er ført i en humoristisk penn, selv om det er nok av hendelser som får deg til å rynke på nesa. Boken er kanskje litt for ærlig for voksne, ingen foreldre liker vel å tenke tilbake og huske alle detaljer fra tidlig pubertet. Jeg tenkte i alle fall ”uff” opptil flere ganger underveis… Heldigvis smilte jeg desto flere ganger. Boken er til forskjell fra andre oppvekstromaner relativt tynn, rundt 180 sider, altså absolutt overkommelig.

Hvordan jeg greide å gå glipp av denne boken da jeg selv var på denne alderen er uforståelig, og den har i mange år ligget på dårlig samvittighetslisten min. Det fungerer heldigvis bra i voksen alder også, selv om jeg nok ville vært mer begeistret for 20 år siden. Har den så tålt tidens tann? Slang-uttrykkene er utdaterte og det meste er sjarmerende grunnet det nostalgiske, men tankene og opplevelsene til bokens personer kan alle 12-åringer uansett årstall relatere seg til. Formodentlig vil det også være spennende for dagens pubertale å få et innblikk i foreldregenerasjonens oppvekst. Dessuten, som vi sier i min lille hjembygd: Kua gjemmer ofte at den selv har vært kalv. Boka funker for både voksne og barn.

OBS! Anbefales ikke for foreldre med barn i alderen 9-14 grunnet overhengende fare for overbeskytting og panikkanfall.

Denne hadde jeg kjempeforventinger til! Jeg hadde fått den anbefalt av en som var helt hekta og hadde levd i en slags Stendhalsk virkelighet i flere måneder, men jeg skjønte ingenting da jeg begynte. Det var en herlig, varm høst i en hengekøye langs en elv på sørsiden av Kreta. Alt lå til rette for den perfekte leseropplevelse, men det gikk rett og slett ikke. Siden har jeg falt for Balzac og Baudelaire og andre rare 1880-tallsfranskmen så jeg er kanskje moden for å ta den opp igjen.

Jeg synest boka var veldig bra og likte den godt. Synest Wilde beskriver Engelsk overklassen på en god måte. Han krydrer språket på en spesiell måte. Jeg tygde og tygde og las seint, og las flere setninger om igjen for å få alt med meg. Det er nok ei bok jeg tror jeg vil gjenlese seinere.

Det er en annen tråd her fra før, der er det flere kommentarer.

jeg kjøpte denne mursteinen da jeg var 13 år på en flyplass i london, den dagen vi skulle reise hjem. jeg leste den første boka. siden tok det meg fire år før jeg klarte å fortsette. det er mange nydelige historier, og halvparten av dem er ukjente for de som kun kjenner filmversjonene.

Jeg synes ikke boka var kjedelig. Og jeg synes den norske tittelen passer ganske bra. Bedre enn "på veien". Har du noen andre forslag? Disse gutta er jo absolutt "på kjøret" hele boka gjennom.

Jeg hadde stor glede av å høre boka på lydbok. Jeg synes særlig Mads Ousdals tolkning av Dean Moriarty var glimrende og troverdig. Synes også forfatterens skildring av det formålsløse, at gleden over natur og mennesker, står i fin kontrast til "the american dream".