Bokelskere.no

"Jeg hadde vert død i fem dager of følte meg i fin form." er og flott!

Hehe... "min villeste Ringenes Herre-feber". Been there, ja.

Men det kan jo være nyttig å bemerke at Silmarillion er et ganske annet dyr enn Ringenes Herre bøkene. Det er på en måte legendeverket til Midgard, og dette er historier primært fra første tideverv. Krigen om Ringen foregår i tredje tideverv, omlag 3000 år senere. Og det er mange forskjellige historier og legender som spenner over et langt tidsrom vi får lese i Silmarillion, ikke et sammenhengende narrativ med de samme hovedpersonene. (Var jeg litt nerd nå kanskje?)

Jeg har en stor interesse for filosofi, og jeg kan sette meg inn i de filosofiske aspektene ved denne boken. Jeg synes tanken om at man griper sjanser i større grad dersom man er inneforstått med at man skal dø snart, er interessant. Det jeg derimot ikke synes fungerer så godt med denne boken, er at forfatteren selv tar del i boken på enkelte punkter. Jeg ville helt klart sett annerledes på boken dersom forfatteren holdt seg i bakgrunnen som fortelleren av en historie uten å ta del i den selv.

Kristine! Så flott å "møte" deg her" Ja, denne boka gjorde sterkt inntrykk...ikke minst hans respekt overfor avdøde. Og også hans vilje til å stoppe sitt eget prosjekt tidligere enn tenkt da han opplevde at han selv ble mer sentral enn avdøde. Som prest har jeg jo forrettet ved noen slike begravelser. Uhyre tankevekkende også for den rollen!!

Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann. Khaled Hosseini er en av mine favoritter.

Enig, her er sorgen så ufattelig stor og vond at det gjorde fysisk vondt å lese den... - så mange triste menneskeskjebner... - og så mange ensomme mennesker det finnes... - og det triste med denne boka er jo at slike lignende ting skjer rundt i verden hver eneste dag... - den er vart og følsomt skrevet, og all honnør til Karin Fossum for det. Det tok tid før jeg klarte å slippe denne boka fra meg i tankene.

Når snobbete fru Van Hopp blir syk må selskapsdamen hennes steppe inn på en middag med den fornemme Maxim de Winter. Det utrolige skjer og Maxim frir og tar henne med til "slottet" sitt. Maxim er ikke av den romantiske typen og slottet Manderley begynner å bli ganske guffent..

Haha! :D Han er en virkelig genistrek. Jeg har både ledd og irritert meg grønn over ham så mange ganger at jeg ikke kan telle; like intenst hver eneste gang jeg har lest boken, som jeg, i likhet med deg har gjort en hel del ganger. Har også veldig lyst til å begynne på nytt igjen, men føler meg nødt til å jobbe meg gjennom bokhyllen først... Men snart... Snart... Om du har interesse av det så kan jeg anbefale Melissa Anellis Harry a History. Den er for alle som ikke helt har klart så slippe taket i gutten. Anbefales å lese på engelsk. Om du vil vite mer om den så har en bokelsker her inne skrevet en veldig bra oppsummering av boken. Bare let opp Historien om Harry Potter.

Jeg har bare lest de tre første, og tror nok ikke at jeg i noen nærliggende fremtid kommer til å orke og fortsette. De to første bøkene likte jeg veldig godt, men Prins Caspian var like kjedelig da jeg leste den for andre gang (for å skjekke om den faktisk var så kjedelig som jeg husket) som første gang. Men det fine med bøkene, ihvertfall etter mine erfaringer, er at de egner seg godt for høytlesning og dermed er ypperlig for familiens minste som enda ikke kan lese selv.

Jeg måtte høre ganske mange lydbøker, før jeg følte at jeg fikk dreisen på det. Lett å miste konsentrasjonen og finne tid til lytting. Nå hører jeg lydbøker på trening, til frokost, på sykkelen, påbussen, i dusjen, til tannpussen, tja stort sett når som helst. Ikke så farlig om en mister ei setning her og der heller.

Har nå hørt 728. Planlegger å høre alle. :)

Edit: Har hørt alle nå.

Her er albumene jeg ikke kjente til fra før som jeg likte spesielt godt: https://sites.google.com/site/axelerbarsk/

Bemerket ellers på Facebook følgende da jeg jeg var ferdig 17.10.2010:

"Det er bare ett album jeg ikke likte, og det var Phil Spector's julealbum! (http://en.wikipedia.org/wiki/A_Christmas_Gift_for_You_from_Phil_Spector.) Hans 'wall of sound' var kanskje innovativ i 1963, men i dag låter det bare ekkelt, spør du meg... Yuk!"

"Og jo! En morsom ting jeg oppdaget, er at omgivelsene man er i har sykt mye å si for hvor godt man liker et album. Omtrent hver gang jeg var ute på tur, fikk jeg mye lettere nye favorittalbum. Det gjelder selvfølgelig også når man har en sterk følelse.

Det er vel rett og slett fordi man kobler den nye musikken man hører til fine eller mindre fine opplevelser, snarere enn det statiske i å sitte på et nøytralt soverom. For eksempel da jeg var med jentekoret [ved Toneheim folkehøgskole, red.anm.] på turné til vestlandet og vi kjørte over fine fjell, begynte jeg å like et ganske atonalt album ved navn Tank Battles av Dagmar Krause (fra bl.a. Henry Cow)."

Veldig morsom. Men tar også opp viktige ting som f.eks. far-sønn-forhold og ananas på pizza. Og herlig slentrende fortellerstil.

Det er et sitat det er lett å kjenne seg igjen i. Hvem har vel ikke en gang i livet ønsket at en bare kunne tråkke ut sitt eget skinn og la det ligge igjen på fortauet sammen med alle plagene, bekymringene og grubleriene?