Språket er nydelig!
En vakker bok, med mystiske og uforutsigbare karakterer, men alt for mange uinteressante politiske diskusjoner.
Så rar, snodig og annerledes. Veldig Erlend Loe. Anbefaler at man hører den på lydbok når Erlend leser selv, utrolig behagelig og koselig, selvom det kanskje ikke er sånn man beskriver boken ellers.
Jeg kjøpte den på bokkilden.no. Ja det er mange små historier. Den skal liksom forestille den boka Hermina har med seg rundt til hjelp i bok nr.7, og inneholde de samme historiene.
føler meg som en skikkelig grinete gubbe når jeg sitter på trikken / maks to holdeplasser / jeg løper resten av strekningen / kaster meg ned på senga og skriker inn i puta så fort jeg er kommet hjem / seinere på kvelden drikker jeg grønn te / og hører på en lydbok av hanne ørstavik / iblant kjøper jeg melk og brød på bensinstasjonen / ingenting hindrer meg i å leve livet
It is the unknown we fear when we look upon death and darkness, nothing more.
Jeg tenker at jeg tror på sjelens frelse gjennom lek og moro.
It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities
Jeg legger meg på sofaen igjen. Noe må skje. Ikke nødvendigvis noe stort. Bare et eller annet. Jeg beslutter meg for å gå ut og kjøpe noe som kan få meg til å tenke noe fint, eller helst smile
Og jeg ble så glad for alt det unyttige som finnes. Som roser. Og babyer. Og smil.
Og første setning sitter som spikret, etter 40 år: "Last night I dreamt I went to Manderley again"! (Nå får jeg jo bare håpe at jeg husker riktig! :-))
Hvorvidt en borger lever eller dør, angår ikke staten. Det som betyr noe for staten og dens registre, er hvorvidt en borger er levende eller død.
Denne likte jeg godt. Enkel og rørende bok. Kristopher Schau virker ærlig og sympatisk. Enkelte avsnitt er sterk lesing, vi får innblikk i både hans eget liv og livet til de som han har bestemt seg for å følge den siste biten, fordi ingen skal måtte være alene da. Prester bør absolutt lese denne boka også!
Jeg vil så gjerne tenke en tanke som var så vanskelig at jeg ikke klarte å tenke den, men jeg får det ikke til!
jeg forteller meg selv. Skriver ned Kristian Lundbergs ord i dagboken min: Når jeg lengter etter deg, Gud, lengter jeg etter det mest kompliserte språk. Et språk og uttrykk så komplekst at jeg bare så vidt kan skjønne. Jeg vil bli i den kåtheten. Det er å finne døden i meg. La den fylle meg. La den bli meg. Da kan den virkelige skrivingen begynne.
"Ah, musikk" sa han og tørret øynene. " en magi hinsides alt vi driver med her!(...)"
den e bare bæst, æ e tolkinist shø:)
Ofte hadde han tenkt at ordene lå tett i tett på en enorm, slettelignende flate i bevisstheten. Når man snakket var det derifra ordene ble hentet. De som var veltalende, visste nøyaktig hvor de enkelte ordene befant seg, hvilke som gikk godt sammen og hvilke som ikke gikk godt sammen. Så godt kjente de ordene sine at de ikke behøvde å tenke når de valgte dem ut og satte dem sammen.[...] Når han selv skulle si noe, gikk det saktere. Han visste ikke helt hvor ordene lå, og av og til, når et svar ble avkrevd, hendte det at han måtte ta et annet ord enn det han hadde tenkt seg[...]
Men alt er forteljingar, Charles ... Absolutt alt, og det er det for alle ... Berre at ein aldri finn nokon å fortelja dei til ...
Også var det nettopp det hun gjorde her :-)
Er enig innledningsvis, men syntes den tapte seg etterhvert, ble mye reising og syntes den endte litt kaotisk, men går fint inn i sjangeren om vampyrlitteratur.