Bokelskere.no

Hun pleide visstnok å kokettere overfor sine venner med alderen sin og si at hun var "heksen på tre tusen år".

Hehe. Noen ville kanskje også kalt Valerie Solanas' ekstremfeministiske pamflett The SCUM Manifesto for macho, men det er ikke dèt jeg legger i uttrykket. De grunnleggende emosjonene er vi i besittelse av alle sammen, og de bøkene jeg tenker på som machobøker ignorerer simpelthen flere av disse (og "kosebøker" er i så måte ikke noe bedre. Ut og stjæle hester er for øvrig litt kosete). Råttenskap på trykk gir meg en pustepause i hverdagen, fra løgner og hykleri. Kos er noe man forhåpentligvis får av mora si i noen år, deretter er det på med rustningen!

Når man på en sjelden og lynrask Oslo-tur prioriterer å gå i bokhandel før noe som helst annet.

Når man greier seg et år ekstra med de gamle vinterskoa fordi det er så mange bøker man heller vil bruke penger på.

Når man pakker ut bokesker man pakket ned for et år siden pga flytting, og bruker mange, mange, mange kvelder på det fordi det innebærer å møte gamle venner igjen.

Når man hyrer en snekker for å spesialbygge bokhyller for å få plass til flest mulig bøker.

Når man har en lydbok i bilen, en på Iphonen, mange bøker på nattbordet, en på kjøkkenet og en i lesekroken slik at man kan benytte enhver mulighet.

Når man tar med seg boka når man skal pusse tenner.

Når man tar seg i å av og til kaste kjærlige blikk over ryggene til bøkene i hylla og ikke kan la være å gå bort å bla litt her og der eller bare stryke litt.

Når man er venn med alt som har den fjerneste forbindelse med bøker på Facebook, opptil flere antikvariater for eksempel.

Når man tilbringer alt for mye tid på bokelskere.no fordi det er så morsomt å diskutere bøker.

Når man stadig tar seg i å tenke (fritt etter Jul i Blåfjell): Det er en bok for alt.

Lidenskap? Nei, dette er kjærlighet!

Det er helt riktig.

Dette er ikke glemt, men har havnet i den vanskelige kategorien av ting som er mulige å gjøre, men som kanskje ville styre nettstedet i en uforutsett retning.

Som du kanskje ser, så har vi begynt å få lister over "Bøker til salgs", tråder om "Er det noen som har denne boka til salgs" og lignende.

Dette er det forsåvidt ingenting i veien for, men jeg har med tiden blitt litt bekymret over om dette nettstedet skulle få mer fokus på kjøp/salg/bytte enn det med lesing og deling av leseopplevelser.

Kanskje bekymringen er grunnløs, men jeg har ikke klart å riste den av meg.

Det er vi enige om! Og den fantastiske kontrasten mellom den magre, heksete baronessen og den unge og frodige Marilyn! Wow!

Eirik la ut lista over redaktørenes valg - her er tilsvarende liste over lesernes preferanser. Noe er likt, men ulikhetene er spektakulære. Rimeligvis er det engelskspråklige lesere som har gitt sine stemmer her - noen av de mest populære forfatterne har jeg aldri hørt om! Jeg har lest 37 av disse og har ingen ambisjoner om å lese hele lista!

Hva er den historiske romans svøpe? Jo, det er når forfatteren blir blendet av sitt eget bakgrunnsarbeid og glemmer at det er et litterært verk som skal skrives og ikke en biografi.

Nå skal det sies at jeg begynte på Drømmen om Amerika mellom bind 2 og 3 i Falkbergets Christianus Sextus-trilogi, og det var kanskje ikke så rettferdig mot Brekke. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, er jeg veldig glad i historiske romaner - men det er en farlig genre. Det blir fort for mye historie og for lite karakterdybde. Denne boken lider under noe av det samme som jeg kritiserte Noen kjenner mitt navn for - karakterene blir for endimensjonale. Det blir så altfor tydelig i denne boken at karakterene bare består av forfatterens ord og tegn. En dyktig forfatter klarer å gi karakterene kjøtt og blod, og jeg vet jeg leser en god bok da jeg tar meg selv i å tenke på karakterene med både empati og omsorg, selv om de har både sine fromme og lytefulle sider. Problemet til Brekke er at hun (iallfall i denne boken) bare bruker karakterene til å fortelle sin historie - hun forteller ikke karakterenes egen historie.

Det er synd at Brekke skal gjøre så mye godt bakgrunnsarbeid for så å kaste det bort på dårlige karakterskildringer. Jeg ser at andre her sier hun har skrevet bedre bøker - jeg er redd for at jeg ikke kommer til å gi henne sjansen til å bevise det for meg igjen.

Ja, jeg velger å se på fortellingen som et tidsbilde fra en annen tid og sett med andre kulturelle briller enn vi har på.
Enkelte ting som hun tillegger dem som egenskaper, vil mange i dag f.eks. se som ettervirkninger av slavetida og kolonialisme. Når vi så leser om de tingene hun gjør og måten hun tar seg av folk på, synes jeg det i stor grad vitner om respekt. Hun har bl.a. en liten historie om hvordan hun tilkalte en nabo som tidligere hadde praktisert som lege i England. Hun ba om hjelp til å redde en av sine folk som holdt på å dø i barselseng. Etter at naboen reddet mor og barn i siste liten, gjorde han det klart at selv om han på hennes oppfordring hadde behandlet en innfødt, kunne ikke denslags gjenta seg. Han hadde jo tross alt tidligere praktisert blant eliten i Bournemouth!
KB forteller dette i en veldig nøktern tone, men forakten hun har for denne mannen er ikke til å ta feil av!

"Babettes gjestebud" ligger nå høyt oppe i bunken av uleste bøker, og jeg ser fram til den.

Jeg er enig i at Karen Blixen's boeker speiler den tiden hun levde i og at boekene hennes boer leses med de brillene hennes samtid hadde paa seg.

For noen aar siden var jeg i Karen, en forstad i Nairobi oppkalt etter Karen Blixen. Der besoekte jeg farmen hennes, jeg spaserte rundt i hagen, gikk rundt i huset og drakk te paa terrassen hennes mens jeg kikket paa flere meter hoeye blomstrende kaktuser - og for noen minutter befant jeg meg i "Out of Africa".

En snakkesalig etterkommer av Kamante (Blixen's kokk) var ogsaa tilstede. Han fortalte med stolthet at en av hans slektninger var den foerste med hoeyere utdannelse (advokat)i omraadet. Mye av dette takket vaere Karen Blixen som laerte hans forfedre/moedre lese/skrivekunsten. Han nevnte at mennesker fra Nord-Europa hadde en tendens til aa se paa Karen Blixen som en person med patroniserende holdninger overfor innfoedte. Karen Blixen respekterte mitt folk, hevdet han. "De som mener det motsatte er nedlatende, for vi har opplevd og vet hva respekt er".

For meg er og blir Karen Blixen en eminent forteller - enten hun skriver under eget navn, Isak Dinesen eller Pierre Andrezel.

Ifølge meg: Sult var ikke noen særlig bra bok og en helt elendig film. Mysterier var bedre enn Sult, men ikke noe jeg kan anbefale. I Redaktør Lynge kan jeg begynne å ane at Hamsun er en stor forfatter. Lenger har jeg ikke kommet i hans samlede verker, men jeg håper at det fortsetter å bli bedre å bedre.

Ja, jeg kan også godt forstå det, men den må naturligvis leses ut fra samtiden da den ble skrevet.

Jeg leser stort sett norsk, men litt engelsk innimellom når det er originalspråket. Har aldri lest på svensk eller dansk, det er jeg for lat til.

Jeg driver og lærer meg finsk da, så om en evighet eller to er jeg kanskje flink nok til å prøve meg på finske romaner. Tolkien lærte seg visstnok finsk for å kunne lese Kalevala på originalspråket, det synes jeg er kult. :)

Jeg skjønner godt hva han sikter til, og boka må nok forstås med bakgrunn i den tiden den ble skrevet. Både holdninger og ordbruk er ganske mye endret siden den gang. (Jfr. også en annen debatt her inne om Jostein Gaarders Julemysteriet, hvor ordet "neger" brukes i ei ganske ny bok.) Hun har også flere omtaler som viser at hun ser flere nyanser enn det jeg tror var vanlig i hennes kretser. Tonen hun bruker generelt er også ganske røff, enten det gjelder de hvite eller innfødte.

Jeg leste denne boken som 15-16 årig og elsket den. Men det gjorde dypt inntrykk på meg da en venn som har bodd i Afrika, fortalte at han hadde slengt den i veggen og at han syntes hun skriver dypt patronizing om afrikanere. Kjenner dere det igjen?

Den er spennende og litt skummel. Den handler om ei ung jødisk jentes liv under krigen. Denne boka anbefaler jeg andre å lese.