Bokelskere.no

Jeg er helt enig! Den slukte meg, og jeg likte den kjempegodt. Tror egentlig det var selve bakteppet - hele konseptet med sirkuset på det slitne 30-tallet - som traff meg mest, heller enn selve historien.

Jeg var faktisk på biblioteket i går, og da så jeg bokhyllen med Knut Hamsuns romaner. Jeg bestemte meg for, endelig, å låne ett par bøker av ham. Jeg endte opp med den klassiske "Sult", som han debuterte med, og "Victoria", som er en kjærlighetsroman. Jeg har lest rundt 70 sider av Sult til nå, og jeg må si at det er en veldig, veldig fin roman. Man føler virkelig med hovedpersonen!

Akkurat hvilken filmatisering av Sult er det snakk om? Den fra 1960-årene, med Per Oscarsson i hovedrollen? Den svarthvite Sult-filmen? Den har i hvert fall jeg sett, og den er fantastisk. Spesielt scenen der hovedpersonen står og tygger på sine notater.. Dette fins ikke med i Hamsuns Sult, men jeg syns at det er en slags quintessense og nøkkelen til å forstå boken. Det var kjempefint og viktig for meg å se denne scenen i filmen, fordi der ligger svaret på Sult som helhet, mener jeg..

Perfekt til påske! En bok bestående av ni historier, alle spesielle og nervepirrende. Vanskelig å legge fra seg når man først har begynt på en av historene. Skremmende bra!

Dette var min første bok av Némirovsky, jeg fant den på salg og tenkte det var på tide å forsøke å lese henne siden jeg har hørt mye bra om bøkene hennes, både her inne og andre steder.

Og jeg ble ikke skuffet, jeg tok den med meg på reise og var redd den kanskje skulle være for tung, men den var jo umulig å legge fra seg. Både historien og personene sitter i lenge etterpå.

Morsomt også at du skriver at hun ligner Dostojevskij, for min første tanke da jeg begynte med boken var at noe av stemningen i historien minnet om ham.

At Némirovsky selv var jøde og ble utsatt for forfølgelsene gjør boken ekstra troverdig, siden hun må ha visst hva hun skrev om.

Jeg behandler mine bøker ganske dårlig. Ikke med vilje, men jeg er nok litt skjødesløs. Jeg lar dem slenge i veska (og hvem vet hva annet som er oppi der), jeg bretter eselører overalt, understreker med penn, skriver små notater i dem, leser når jeg spiser (selv når jeg spiser tacorester) og tenker ikke et sekund på at det er galt å sette kaffekoppen oppå for at bordet skal slippe å bli flekkete. Jeg tror kanskje det er fordi jeg tenker at en bok er en bok fysisk, den har ingenting med det forfatteren har skrevet. Bortsett fra å romme det, altså. Helst vil jeg ikke eie noen bøker i det hele tatt, kjøper jeg bøker er det fordi det er fortere å kjøpe dem selv enn å vente på dem på biblioteket, og når jeg er ferdig med dem gir jeg dem bort til noen fortest mulig. Jeg kan ikke fordra å eie mer enn nødvendig. Flere ganger har jeg fått høre at det er så rart at jeg verken eier særlig mange bøker eller at jeg ikke behandler dem bedre, jeg som er så glad i bøker! Og det er jeg jo, jeg elsker bøker, men ikke på den måten.

Tror du må kontakte læreren din....

Det fikk jammen jeg lyst til også :)

Synes heller ikke Sletten Kolloens biografi er så veldig bra. Da er faktisk Robert Ferguson "Gåten Knut Hamsun" (Dreyers Forlag A/S, 1988) hakket bedre.

Jeg er ellers imponert over at Ferguson begynte å studere norsk (ved University College of London) i 1976 for å kunne lese Hamsun på originalspråket.

Ja, noe skal en ha til gode.. jeg forsøkte å lese Mysterier når jeg var 25, og klarte ikke å fullføre. Kanskje er det noe med å lese ting i rett rekkefølge? Som når en leser Bibelen? Iallefall kom jeg over Landstrykere når jeg var 32, og da hadde jeg det ganske morro.

Men så ble jeg tvunget til å gå inn i Sult og Pan noen år etter, pga studier, og da var det gjort. Jeg jobbet i et lite verksted og hørte på alt biblioteket ville låne meg av lydbøker av Hamsun, og jeg lo så jeg skrek noen ganger.

Nå synes jeg Markens Grøde er noe av det morsomste som finns, mest på grunn av infame i Hamsuns språk, i enkelte setninger, enkelte uttrykk..

Lykke til :-D

Det er sjelden jeg spanderer en 6-er på en bok, men det vil jeg gjøre med "Barnepiken". 500 sider er ganske mye lesning, men det var ikke antydning til kjedelige dødpunkter i hele boka. En godt sammensatt historie som oppleves som sann og ekte - uansett hvor mye diktning det måtte være. Anbefales - den må bare leses!