Bokelskere.no

Det blir aldri for mye om Hamsun og hans forfatterskap.

Det du skriver om "vandringen i en slags "psykisk" (kognitiv) forstand hos heltene fra de verkene jeg er så glad i.", høres veldig interessant ut.
Får tenke litt på det i løpet av helga og så komme tilbake med synspunkter senere.

"Sult"-heltens opplevelse av mørket på politicella, synes jeg er noe av det som er mest intenst beskrevet av psykiske fenomener og "vandringer" i norsk litteratur.

Jeg ser frem til å hente denne fram fra hylla. Takk for god anmeldelse og fine sitater.

Ja, det er fascinerende å lese Karen Blixens historie fra de årene (1914-1931) hun drev sin kaffefarm i Kenya. Hun skriver med en tydelig kjærlighet til landet, farmen, folkene og dyrelivet. Humoren er ganske barsk, men aldri ondskapsfull. Hun synes å ha en raushet og empati overfor de som er litt annerledes, enten det er folk eller dyr. Hun skriver et sted om gjestene på farmen:

"Det var enkelte europeiske gjester som kom drivende inn på farmen som vrakgods i en bakevje. Her kantret de og dreide seg langsomt, før de endelig ble skylt avgårde igjen eller løste seg opp og sank til bunns." Og så fortsetter hun med å fortelle om Gamle Knudsen, en danske som "kom syk og blind til farmen og ble der i så lang tid som det tok ham å dø."

Og denne dama var nok ikke helt A4 selv heller, der hun jaktet både løver og småvilt!

Det er bare ett sted i boka hvor hun nevner sin mann, og da nærmest i forbifarten. Ektemannen smittet henne med syfilis kort tid etter de var blitt gift, og hun ble aldri helt frisk. I boka skriver hun imidlertid ikke noe om dette.

Karen Blixen er en fantastisk historieforteller, og hun må ha vært en sann eventyrer. Hun skriver et sted i boka: "En gammel dame satt i et selskap og fortalte om sitt svunne liv. Hun uttalte at hun gjerne ville leve alt sammen om igjen, og dette tok hun som et bevis på at hun hadde levd klokt og godt. Jeg tenkte: Ja, hennes liv har nok vært av den sorten som man egentlig må oppleve to ganger før man kan si at man har levd." (OK - den var kanskje litt ondskapsfull...)

Mitt inntrykk er at KB nok levde slik at det ikke var nødvendig med noen reprise for å si at hun hadde levd.!

God bok - terningkast fem fra meg.

Akkurat hva slags vandrere er vanskelig å si.
Den "ekteste" er nok Knut Pedersen i vandrer-triliogien.

Et kjennetegn på Hamsuns vandrere - etter min mening - er at de ikke har noen "historie" bak seg, de bare dukker opp (det gjelder nok andre av Hamsun-karakterene også), og noen av dem forsvinner like fort, jfr. første avsnitt i "Mysterier".

Når det gjelder kunstnere i snever forstand, er det først og fremst noen av personene i tendensromanen "Ny jord" (1893), som faller meg inn.

Leste den ut for tre minutter sia, og finner det nå veldig fasinerende at denne diskusjonen har Dyrets tall i URL-en.

Hah, jeg sitter her og gråter av noe Kristopher Schau har skrevet. Merkelig. Språket og skrivestilen er enkel og jordnær, og formidler stemninga godt. Det er ikke en bok om de store emosjonene, til tross for temaet, men mer en beskrivelse av indre konflikter som jeg tror alle i mer eller mindre grad har. Jeg kjenner meg igjen i hans tankegang om hva man burde eller ikke burde gjøre, om flauheten, og kampen mot å la bagateller bli irritasjonsmomenter som ødelegger for "øyeblikket." Å ta den ekstra runden rundt bygget for at ikke andre mennesker skal gjennomskue en, å irritere seg over dialekta til presten når man egentlig burde fokusere på mennesket som blir begravd. Det er jo veldig menneskelig, ikke sant?

Det er veldig betryggende at andre også går rundt og har slike tanker om alt og ingenting. Det er en veldig menneskelig bok. Og det er, på en snikende måte (vel, kanskje ikke så veldig snikende?), ei bok å om å nyte de små ting. Og nå har jeg akkurat slikket vispene etter ei skuffkakerøre og skal nå ut og nyte styggværet. Siden jeg ikke har boller og sol. Anbefales.

Joda, jeg er forsåvidt enig i at det er "nok andre mysterier å ta av...", så Hamsun har i alle fall funnet en meget dekkende tittel på romanen.

Og det er jo helt klart at Nagel og Minutten er rake motsetninger, og det er kanskje en av grunnene til at Minutten er en av de tre viktigste bipersonene i "Mysterier". Jeg tror Hamsun har skapt Minutten for på en mer "litterær" måte å kunne beskrive Nagels motsetningsfylte sinn.

Det er Minutten som redder Nagel fra å begå selvmord ved å bytte ut blåsyren med vann, og som også vil stoppe Nagel fra å hoppe på sjøen:

"Nagel vender seg rasende om og sier godnatt en gang til; dermed vil han springe ut fra kaien.
Og mannen griper ham påny.
Det får de ikke til sier han tett ved Nagels øre. De svømmer for godt. De flyter opp igjen.
Nagel stusser og tenker etter. Ja han svømmer for godt, han ville kanskje flyte opp igjen og berge seg. Han ser på mannen, stirrer ham inn i ansiktet; det hesligste fjes skuer ham imøte, - det er Minutten.
Minutten igjen, atter Minutten.
Til helvede, din usle krypende snok! skriker Nagel og legger avsted i løp."

Jeg tolker de to episodene som at Nagel er svært i tvil om han skal begå selvmord, dessuten sier han selv tidligere at det ikke er så farlig at han har blåsyre i flasken: han vil likevel aldri få mot til å tømme den. I den siste episoden greier ikke Minutten å avverge Nagels selvmord, dvs. Nagel er ikke i tvil lenger, men tar beslutningen om selvmord etter å ha avvist motforestillingene (Minuttens invendinger). En annen sak er at hovedpersonen er temmelig sinnsforvirret og "gal" på slutten av romanen. Det ser forresten ut til at Nagels eksentrisitet, drømmer og fantasier (+ forelskelse) blir bare mer og mer framtredende gjennom hele romanen.

For meg blir "Mysterier" dobbelt interessant når jeg forestiller meg Minutten BÅDE som Nagels annet jeg OG som en "virkelig" person med sine egne tanker og sin egen adferd.

Når det gjelder det aller siste korte kapittelet med Dagny og Martha, tror jeg aldri jeg kommer til å forstå hva som menes med det som kommer fram i samtalen, eller om Martha er blitt voldtatt av Minutten (Nagel?) ...

Jeg vil sitere litt fra Ingar Sletten Kolloens etterord til Bokklubbens utgave av "Mysterier" (1985):

"Romanen om Johan Nilsen Nagels forunderlige månedslange opphold i en norsk kystsmåby og hans innvirkning på de mennesker han der treffer, er blitt et lysende eksempel på hvordan dette ["belyse og forhøre en Sjel"] kan gjøres. Generasjon etter generasjon med lesere og forskere har forsøkt å smi tankenøkler for å løse opp gåten Johan Nilsen Nagel og Minutten, som Hamsun selv kalte "Nagels annet Jeg".
Om de har lykkes? Spør likegodt om noen har maktet å henge en kjetting og en lås på en sjel. Er ikke dette betryggende - på menneskehetens vegne?"

Har lest Mysterier svært mange ganger, og sliter litt med å vende meg til denne tanken. For meg brister det hele med overgripelsen på Martha Gude. Dersom Minutten er Nagels alter ego, er det da Nagel som er den skyldige? Nagel presser seg jo riktignok inn på Gude når han forsøker å kjøpe den ødelagte "liksom antikke" stol, når hun er for stolt til å ta imot pengehjelp. Kanskje represtenterer dette overgrepet? Likevel er det mange ting som ikke går helt opp; Minutten er f.eks invalid. Han er i motsetning til Nagel svært fattig. Og måten Nagel redder Minutten fra fuldmægtigen, gir heller inntrykk av at de to er motsetninger. Nagel har sympati for Minutten, og forsøker gjennom hele boken å nedverdige seg selv til det uanselige, for så å overraske (eks. med å spille fiolin). Nagel ønsker den samme sympati som Minutten nyter i byen. Sånn sett har de likheter. Føler allikevel personlig at "alter ego-tanken" forringer deler av boken, og at det er nok andre mysterier å ta av...

Husker ikke hvor jeg leste det, men Hamsun har iallefall antydet at Minutten er Nagels alter ego.

Hvis man ser på "samtalene" Nagel har med Minutten, ser man at det nesten er bare Nagel som snakker, slik at det nærmest blir en monolog. Og det kan kanskje tolkes slik at Nagel "snakker med seg selv" eller at det er en form for indre dialog.

Både Nagel og Minutten "eksisterer" nok, men Hamsun har trolig brukt Minutten for å kunne si enda mer om Nagels sammensatte sinn og tankeverden - og merkelige adferd.

Jeg var "dum" nok til å begynne å lese den på en flytur, og måtte bare utsette det, for det er grenser for hvor mye man bør grine offentlig...

Spoiler

Jeg mener tvert imot at det er åpenbart at Minutten har overgrepet seg på Martha Gude, og at det nettopp er det mysteriet som har gitt opphav til tittelen. Hamsun skildrer gjennom hele boken det ubevisste i sjelen. Mens alle i romanen bare har godt å si om Minutten, føler Nagel at det er noe som ikke stemmer. Se f.eks et av mine favorittsitater fra boken om stemmebruk. Nagels selvmord er vel forbundet med jernringen og overtro. Altså mysteriet ved en jernring. At Nagel er schizofren, har jeg vanskelig for å se. Mens Minutten er en godt kjent figur i byen, er Nagel utenbysfra og kommer til byen nettopp som et mysterium. Dersom det er rett at Minutten og Nagel er den samme, (noe jeg ikke tror) må det vel være Minutten som "eksisterer", mens Nagel er alter egoet?

Hvis du tåler kraftig kost, vil jeg anbefale "Tokyo" av Mo Hayder. Den handler om en ung engelsk kvinne som har en uvanlig besettelse: Da hun var barn, leste hun en gang om en grusom krigsforbrytelse japanerne utførte i Nanking i Kina i 1937. Hun brukte senere mange år på å lese alt hun kom over om Nanking-massakren og reiser til Tokyo. Der får hun kontakt med en kinesisk professor, som hjelper henne med å nøste opp i historien.

Japan er både zen, haiku, geishaer og de har en høyt utviklet kultur med skjønnhet og ritualer. Men, de har også tradisjon for grusomheter, og det får denne boka fram. Spennende, uhyggelig og prisbelønt roman.

Ellers vil jeg også anbefale "Geisha", som nevnt av andre her. Den er både lettlest og underholdende.

Først; har ikke sagt han var umoden:)

Sammeligningen Sult og F&S er åpenbar. Men min oppfatning er heller motsatt av din:) Tror aldri jeg har lest så mye på så kort tid som da jeg las den boken. Ble dradd inn med en demonisk kraft, og det var som om verden rundt meg ikke eksisterte.

Igjen, merkelig og samtidig gøy hvordan litteratur kan oppleves forskjellig:)

Var overhodet ikke min intensjon å avskrive en halvlest bok. Er selv en nyvunnet fan og beundrer av Hamsun.

Alt jeg sier er at Mysterier har passasjer som ikke ga meg meget. Alt satt i sammenheng kan de gjerne være uunnværlige.

Kommentaren om at det var en dårlig Dostojevskij-kopi var kanskje litt krass, men det er hardt å bli sammenlignet med mesteren. Og når jeg først tillater meg å sammenligne, klarer ikke Hamsuns monologer og helt å nå opp til Fjodors`s. Synes jeg da. Den psykologiske romansjanger i det hele tatt er eid av Dosotojevskij, og alle som prøver seg må tåle sammenligningen.

Derav henvisningen til Markens Grøde, der jeg synes Hamsun briljerer.

Hamsun er vel snarere en viderefører enn en 'wannabe'? Og han gjør det med stor stil. På bakgrunn av det lille jeg har lest av Dostojevskij (ja jeg innrømmer allerede det er lite) er jeg av den oppfatning at Hamsun er mer vellykket i å realisere det som folk peker på er Dostojevskij sitt prosjekt. Heh, en av mine synder mot litteraturen må være at jeg ifjor avbrøt lesningen av Forbrytelse og Straff halvveis inne i romanen. Jeg fikk inntrykk av den som en pratsom og smått melodramatisk utgave av Sult, altså som mindre moden, dårligere skrevet, om enn med et interessant etisk innslag. Jeg må selvsagt gi den en ny sjanse og bedømme den ut ifra dens helhet, og hva mer, lese den utenfor eksamenstiden(!). Men du bør nok gi den unge Hamsun mer velvilje også. Umoden er han ikke, vil jeg si, men deilig frisk.

Jeg prøvde å finne hele "sjæleliv"-teksten på nettet, uten å lykkes. Den kunne kanskje vært opplysende for deg når det gjelder hva Hamsun forsøkte å få til. (Hvis du ikke allerede har lest den, da).

Må bare legge til at selv om jeg er stor fan av Hamsun forventer jeg ikke at alle andre skal underkaste seg ukritisk. :) Kanskje får du aldri sansen for Hamsun, og det må være lov.

Det ser muligens ut som jeg har begynt i feil ende gjeldende Hamsuns litteratur. Regner med at jeg etterhvert vil trives bedre med stil og språk.

Det "ubevisste sjeleliv" er et fantastisk uttrykk. Jeg bøyer meg i støvet og skjønner at jeg har fortått svært lite.