Bokelskere.no

Ja - det syns jeg du skal. Hun har skrevet bra bøker som ikke er krim også - "Natt til fjerde november" og "De gales hus" f.eks.

Dette kan ikke bli bomkjøp Rose-Marie :)
Vel, for å si det sånn har jeg bestilt boksen jeg også, jeg er så lett påvirkelig hehe ;)
En ting er sikkert døgnet har for få timer.....det er så mye jeg skulle ha fått sett og lest, har ikke snart tid til å jobbe engang.

Jeg ble veldig inspirert av diskusjonstråden din og fløy sporenstreks til Platekompaniet og sikret meg en Hamsun samleboks med filmene "Sult", "Pan, "Telegrafisten", Markens grøde, "Landstrykere" og "Hamsun"! ;-)

Jeg har først nå forstått hva mange mener med at språk er viktigere enn handling. Jeg har altså sett lyset,hehe. Jeg er snart ferdig med min første Hamsun og har virkelig klødd meg i hodet, for makan til lange utredninger skal en lete lenge etter, men det som skrives/ sies er jo kunst. Hadde jeg orket, kunne jeg lagt inn gode sitater for hver side som leses. Det er vakkert og meget spesielt.

For meg har dette vært en modningsprosess. Jeg har strevd meg gjennom kapittel for kapittel og ventet utålmodig på at noe snart skulle skje, men det skjer ikke så mye;) Men det er altså dette språket, som så mange lar seg fascinere av, og nå også jeg:)

Kommer nok til å ta en pause før jeg leser Victoria, men jeg kommer nok til å lese minst den og Markens grøde, som jeg har i bokhylla, før jeg gir meg, og da er jeg muligens blitt hekta på Hamsun og hiver meg over resten, hvem vet.

Leser nå Mysterier, som jeg ser er en av dine favoritter. Denne Nagel er jo en spesiell type, men det kommer vel en oppklaring på hva han egentlig er ute etter snart.

Diskusjonstråd for alt som har med Knut Hamsuns liv og verker å gjøre.

Velkommen med kommentarer, analyser, omtaler, kritikk o.a.

Se også: Ibsen-forum

Enig Hanan, filmen sa akkurat det samme som boka. men heldigvis leste jeg andre bøker av samme forfatter, og det gjorde susen. Elskede Poona, Den som elsker noe annet og spesielt Varsleren var veldig bra.

Sei vel litt om boka når den har så mange sitat og så få sider

En god latter forlenger livet - og Dankert-Anna levde opp til dette. Selv de barskeste episodene blir fortalt med glimt i øyet. Men "søringen" forstod neppe hvor mye hun la til og pynta på i sine fantastiske historier. Hun var en forteller av rang! Bestefaren min spilte mye kort borte hos a Dankert-Anna, så dette blir en nærhistoriebok for min del. Selv husker jeg henne som en raus og romslig dame med tæl. Best husker jeg vel historiefortellingene hennes, kaffekoppen, røyken og den "forfinede" lillefingeren - noe skulle en jo flotte seg med.

Jeg tror det tok av sånn fordi du startet med å virke temmmelig arrogant, men jeg går ut fra at endel av teoriene dine var humoristisk ment? Jeg lo godt av kommentarene til hat-lista di, men har vel bare lest Siderhusreglene selv. Og Kampen, som jeg forøvrig syns var riktig bra.

Jeg er enig med deg. Det går litt over hode på meg den faglige biten for jeg har rett og slett ingen forutsetninger for å si om det er korrekt eller ikke. Jeg må også innrømme at jeg fikk latterkikk av den idioten som ikke kan vise sin svakhet/mangel på kunnskap da han skal ut på snøscootertur. Noen helt herlige sider der. Jeg er ikke kommet mer enn halvveis - men gleder meg til å krype til køys med enda noen sider lesning i kveld. Og skal ut og fly i morgen med mulighet for å komme noen lenger. Jippi!

Hadde ikke lest lyrikk før jeg leste Ulven for første gang.

Skrekken når du kjenner ujevnhetene i hodebunnen og det kulete fremspringet bak øret og du innser at dette er deg selv at du er stengt inne der fluktsikkert og på livstid

Jeg er veldig enig med deg, Stine! Og også jeg innser at jeg bare er nødt til å få tak i filmen!

Her er min bokomtale:

Bokas jeg-person er en navnløs ung kvinne som befinner seg i Monte Carlo - eller Monte som byen omtales i disse kretsene - sammen med en skrekkelig amerikanerinne, fru van Hopper, som har leid henne inn som sin selskapsdame. Fru van Hopper er svært opptatt av å omgås de fine, og hun bruker alle midler hun har i sin besittelse for å klenge seg på stedets kjendiser, i håp om at de skal kaste litt glans over henne også. På denne måten kommer de bort i Maxim de Winter, en mann som er i Monte Carlo for å komme seg til hektene etter at han mistet sin kone Rebecca i en tragisk ulykke noen måneder tidligere.

Til alt hell blir fru van Hopper syk, og dette gir den unge kvinnen frihet til å ta i mot de Winters invitasjoner til diverse utflukter. Etter en tid frir han til henne, og hun som allerede er hodestups forelsket i ham, takker gledestrålende ja til frieriet. Dermed er hun også fri fra den nærmest slavelignende kontrakten med fru van Hopper!

Etter at bokas jeg-person og Maxim har giftet seg og har vært på bryllupsreise i Italia, reiser de hjem til hans elskede familiegods Manderley i England. Den første som møter den nygifte fru de Winter, er fru Danvers, sjefen over tjenerstaben. Hun har åpenbart bestemt seg for ikke å like den nye fru de Winter fra første stund. Hun minner henne om Rebecca i ett og alt hun gjør, ofte på en subtilt ondskapsfull måte. En atmosfære av uhygge ligger over godset, og etter hvert er det også betimelig å stille spørsmål ved herr de Winters følelser overfor henne. Han virker så kald og formell i disse omgivelsene. Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var det et ulykkestilfelle at hun døde, eller er det noe annet som ligger bak? Og hva vet fru Danvers? Og sist men ikke minst: var det en tabbe av henne å kaste seg hodestups inn i dette ekteskapet uten å vite mer om Maxim?

Denne romanen leste jeg mens jeg var i tenårene, men det eneste jeg i grunnen husket var at boka var utrolig bra. Og slutten på boka ... Jeg ble ikke skuffet da jeg valgte å gjenlese den. Spenningen var til å ta og føle på, og jeg klarte nesten ikke å skru av lydboka på slutten. Men en ting er spenningen, som foregår både på et ytre og et indre plan. En annen ting er skildringen av et klassesamfunn på godt og vondt. Ja, her er det til og med snudd på hodet ved at tjenerskapet på Manderley føler seg høyt hevet over den nye fru de Winter, som har giftet seg over sin stand. Etter hvert som fru Danvers setter opp feller som fru de Winter grunnet manglende kjennskap til forhistorien, er "nødt til" å gå i, stiger uhyggen og følelsen av at noe er virkelig galt på godset Manderley.

Boka ble filmatisert av Hitchcock i 1939, og den føyer seg visstnok inn i rekken av filmene han etter hvert ble så kjent for. Jeg siterer fra Bokklubbens introduksjon av boka og indirekte filmen: "Beskrivelsene av menneskenes innerste redsler og de truende stemningene som kan redusere den mest herdede til et paranoid vrak." Og nettopp dette er det som kjennetegner boka!

Denne boka mener jeg fortjener terningkast fem - en sterk sådan! Kirsti Grundvigs oppleserstemme passet for øvrig veldig godt til jeg-personens temperament.

Det mest interessante ved denne boka synes jeg er at mange av de karakterene man kommer under huden på, er uglesett i "det gode selskap". De forsøker desperat å klatre i samfunnet og tror løsningen er penger. Dario er vel den fremste eksponenten for denne filosofien; hans motiv for sjarlataneriet er først og fremst å sørge for at han og hans nærmeste aldri skal sulte mer, og at de skal bli akseptert som likeverdige i det franske samfunnet (les: overklassen). Venner får han imidlertid ikke, selv når han lykkes som best med legekunstene sine. Han intrigerer og bedrar andre, men først og fremst bedrar han seg selv.