Bokelskere.no

Etter en treg start kom boken seg, men for meg tok den aldri helt av. Men nok til at jeg skal lese neste bok hun skrev i sin tid.

Blir sittende med en klump i halsen, at det er Kristopher Schau som har fått frem dette, ville jeg aldrig trodd.

Jeg skaffet meg et lesebrett. Et Sony PRS-650, for å være helt nøyaktig.

Og jeg liker det. Jeg har touch-skjerm jeg kan bla på og velge på. Eller jeg kan bruke knapper. Jeg har nesten 20.000 sideskift mellom hver oppladning, ifølge bruksanvisningen.

Da jeg skulle bestemme meg for hvilket lesebrett jeg skulle ha, var tanken at det skulle være så nær en bok som mulig. Jeg trengte ikke fargeskjerm, for teksten i mine bøker er ikke i farger. Jeg trengte heller ikke trådløst nettilgang, for i skrivende stund er det ingen av de andre bøkene mine som har dette.

Og jeg er veldig fornøyd med lesebrettet mitt.

For å gjøre forklaringen litt mer komplett, så kan jeg jo si at jeg er mann, jeg er voksen, jeg har noen års jobberfaring, jeg har jobbet hele rekken fra nederst til øverst i ulike firma, og jeg har nok litt nerdete tendenser. Det er nok ikke til å stikke under en stol.

Jeg liker musikk, men enkelte hevder jeg aldri kom ut av 80-tallet. (De tar feil, men det er en annen sak).

Jeg er av den oppfatning at en stasjonær PC ofte er bedre enn en bærbar. I alle fall om du sammenligner pris/ytelse. Jeg foretrekker også den stasjonære pc’en fordi jeg har skjønt at arbeidsstillingen ”på ryggen i sofaen med pc’en på magen” ikke er den beste. Og jeg liker min 25-tommers skjerm som ikke ville fått plass på magen uansett.

Og jeg har altså et SONY PRS-650 lesebrett, og regnet med at jeg nå virkelig skulle få kontroll over biblioteket mitt.

Jeg gledet meg.

Jeg la inn noen hundre bøker på lesebrettet, og fant nesten ingen av dem igjen. Joda, de var der, men ikke i en rekkefølge jeg kunne bruke til noe som helst. Men jeg klarte å finne igjen en bok jeg hadde lyst til å lese, og DER var jeg i gang.

Lesebrettet fungerte som forventet. Vel, det fungerte faktisk BEDRE enn forventet. Jeg kunne lese, jeg kunne merke, jeg kunne søke. Jeg kunne legge fra meg lesebrettet uten å slå det av, og forutsatt at jeg kom tilbake innen 2 dager, så var det fremdeles slått på. Det har aldri vært noe problem å IKKE være borte fra en bok i mer enn 2 dager, så mitt lesebrett har gått kontinuerlig i flere måneder. Det ser ut som det holder å lade opp omtrent en gang i måneden, og knapt nok det.

Systematiseringen av bøkene går bedre, nå som jeg lager mine egne ”tag’er” og ikke bare laster ned fra internett det andre mener er ”rett”. Det ble også bedre da jeg la inn informasjon om hvilken serie boken er i som ett av kriteriene lesebrettet sorterer etter.

Det er ikke helt som å ha et standard windows-filoppsett, men det går an.

Lesingen går greit. Jeg kan enkelt endre skriftstørrelse, noe som er praktisk når det begynner å bli sent. Jeg ser at det er litt færre ord på siden enn jeg er vant til, men det går også greit. Det er ikke akkurat vanskelig å bla videre.

Så, jeg er veldig fornøyd med lesebrettet mitt, og har ikke brukt noe annet de siste 3 månedene.

SÅ var jeg ute i byen og fant en åpen bokhandel på søndag. Jeg tok det som et tegn, og gikk inn. Og endte opp med å kjøpe en bok i papirutgave for første gang på lenge.

Joe R. Lansdales Vanilla Ride, en bok i ”Hap Collins and Leonard Pine”-serien. Boken var bra nok, den. Akkurat som man er vant til fra Lansdale. Litt humor, litt vold, litt humor, litt mer vold, enda mer vold, noen ville dyr, litt mer vold, men med humor osv. En av bifigurene sier det nok best: ”Dere to tror dere er veldig morsomme, men dere er ikke det”. Selv om det er litt feil, for LITT morsomt er det jo. Som vanlig.

Men, tilbake til mitt flotte lesebrett. Eller rettere, mangelen på lesebrett, nå som jeg er over på en innbundet papirbok.

Jeg leser. Jeg smiler eller rister på hodet av handlingen i boken. Jeg blar. Og jeg kjenner varmen fra papiret i hendene.

Og jeg skjønner at jeg kanskje har lurt meg selv i 3 måneder. En kald teknikk-bok kan ikke erstatte en papir-bok.

Jeg legger fra meg boken ferdig utlest, og lurer på om det er 80-tallsnykkene mine som kommer tilbake, eller om det for en gangs skyld stemmer at ting var bedre før.

Før jeg plukker opp lesebrettet mitt for å lese litt til. En ny thriller. Denne boken er heller ikke dum, men det kjennes som det er noe som mangler. Noe varmt…

En stillestående historie på mange vis, men full av små fantastiske detaljer i en musikerhverdag - jeg ble enormt sentimental og lengtet voldsomt tilbake til det rare interne livet man har i en strykekvartett :) Måten han klarer å beskrive hvordan musikken fyller livet, og også hvordan alt man gjør er knyttet til nettopp dette, synes jeg er imponerende. Jeg elsket denne boka. Og jeg elsket også "En passende ung mann". To helt ulike bøker, ja.

Har du lest "La den rette komme inn"? Det er den beste vampyrboka jeg har lest. Den blander på elegant og besnærende vis realisme- og grøssersjangeren. Uhyggelig god bok.

Fuglemannnen av Mo Hayder. Den er virkelig makaber og en av de beste krimbøkene jeg har lest på lenge:)

I en oppfølger som holder mye av det samme spenningsnivået som sin forgjenger blir vi vitne til handlinger som vil få enkelte lesere til å gråte, andre til å knyte seg sammen, samtidig som noen vil føle kamplysten blusse opp. Denne gangen handler det om så mye mer og en liten gnist er alt som skal til for at resten skal gå opp i flammer.

Utrolig søt historie. Nydelige illustrasjoner.