Bokelskere.no

Denne boka kan jeg lese om og om igjen! Jeg er nok en av dem Karen Blixen sikter til når hun skriver: "Det er typisk for nordboende å forelske seg i Syden og sørlige folkeslag." Det er veldig fasinerende å lese om årene hennes på kaffefarmen. Boka skiller seg mye fra filmen, her er ikke mye om kjærlighetsforholdet, og ektemannen nevner hun ikke. Men jeg tror kanskje boka og filmen utfyller hverandre.

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.

Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. Boken er hentet fram fordi den er på lista over de 1001 bøkene man bør lese før man dør. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.

En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?

Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste 13-åringen husker fra filmen...

Jeg er enig i at Karen Blixen's boeker speiler den tiden hun levde i og at boekene hennes boer leses med de brillene hennes samtid hadde paa seg.

For noen aar siden var jeg i Karen, en forstad i Nairobi oppkalt etter Karen Blixen. Der besoekte jeg farmen hennes, jeg spaserte rundt i hagen, gikk rundt i huset og drakk te paa terrassen hennes mens jeg kikket paa flere meter hoeye blomstrende kaktuser - og for noen minutter befant jeg meg i "Out of Africa".

En snakkesalig etterkommer av Kamante (Blixen's kokk) var ogsaa tilstede. Han fortalte med stolthet at en av hans slektninger var den foerste med hoeyere utdannelse (advokat)i omraadet. Mye av dette takket vaere Karen Blixen som laerte hans forfedre/moedre lese/skrivekunsten. Han nevnte at mennesker fra Nord-Europa hadde en tendens til aa se paa Karen Blixen som en person med patroniserende holdninger overfor innfoedte. Karen Blixen respekterte mitt folk, hevdet han. "De som mener det motsatte er nedlatende, for vi har opplevd og vet hva respekt er".

For meg er og blir Karen Blixen en eminent forteller - enten hun skriver under eget navn, Isak Dinesen eller Pierre Andrezel.

Ja, jeg velger å se på fortellingen som et tidsbilde fra en annen tid og sett med andre kulturelle briller enn vi har på.
Enkelte ting som hun tillegger dem som egenskaper, vil mange i dag f.eks. se som ettervirkninger av slavetida og kolonialisme. Når vi så leser om de tingene hun gjør og måten hun tar seg av folk på, synes jeg det i stor grad vitner om respekt. Hun har bl.a. en liten historie om hvordan hun tilkalte en nabo som tidligere hadde praktisert som lege i England. Hun ba om hjelp til å redde en av sine folk som holdt på å dø i barselseng. Etter at naboen reddet mor og barn i siste liten, gjorde han det klart at selv om han på hennes oppfordring hadde behandlet en innfødt, kunne ikke denslags gjenta seg. Han hadde jo tross alt tidligere praktisert blant eliten i Bournemouth!
KB forteller dette i en veldig nøktern tone, men forakten hun har for denne mannen er ikke til å ta feil av!

"Babettes gjestebud" ligger nå høyt oppe i bunken av uleste bøker, og jeg ser fram til den.

Du har virkelig noe aa se frem til - "Babettes gjestebud" er en av hennes aller beste fortellinger. (synes nu jeg) Skulle du faa lyst til aa kopiere middagsselskapet til Babette - saa har jeg oppskriftene paa hver eneste rett. Jeg tar ogsaa gjerne imot en invitasjon for aa smake paa herlighetene. :)

Oppskriftene!
Er du villig til å dele dem med meg?? I så fall skal du ikke se bort fra en middagsinvitasjon :-) (jeg er ofte i Trøndelag..)

Jeg stiller gjerne med husrom, så kan jo alle vi på denne tråden ta et kulinarisk treff i Trondheim siden det er flere trøndere blant oss ;-)

Dette høres ut til å kunne bli et fantastisk måltid! I Babettes og bokelskeres ånd.

Jeg bor dessverre ikke i Trondheim lenger, men besøker byen forholdsvis jevnlig. Med litt planlegging burde vi få det til :-)

Selvfoelgelig skal du faa oppskriftene - lurer paa om jeg skal opprette en traad for litteraere maaltider, siden jeg likevel maa skrive av oppskriftene fra et gammelt, gulnet avisark fra Jyllandsposten.

Ja, det hadde vært spennende om du hadde gjort det!

Jeg har Babettes gjestebud på ønskelista mi, håper jeg får lest den snart selv. :)

Du skal se jeg blir så inspirert at jeg må prøve ;-)

Jeg leste denne boken som 15-16 årig og elsket den. Men det gjorde dypt inntrykk på meg da en venn som har bodd i Afrika, fortalte at han hadde slengt den i veggen og at han syntes hun skriver dypt patronizing om afrikanere. Kjenner dere det igjen?

Jeg har lest tråden nå nylig da jeg leser boken og kjenner ikke dette igjen. Tvert i mot synes jeg hun behandler de innfødte med respekt og likeverd. Tenker at vi oppfatter ting forskjellig ut i fra våre egne ståsteder i tid og rom.

Ja, jeg kan også godt forstå det, men den må naturligvis leses ut fra samtiden da den ble skrevet.

Jeg skjønner godt hva han sikter til, og boka må nok forstås med bakgrunn i den tiden den ble skrevet. Både holdninger og ordbruk er ganske mye endret siden den gang. (Jfr. også en annen debatt her inne om Jostein Gaarders Julemysteriet, hvor ordet "neger" brukes i ei ganske ny bok.) Hun har også flere omtaler som viser at hun ser flere nyanser enn det jeg tror var vanlig i hennes kretser. Tonen hun bruker generelt er også ganske røff, enten det gjelder de hvite eller innfødte.

Ja, det er fascinerende å lese Karen Blixens historie fra de årene (1914-1931) hun drev sin kaffefarm i Kenya. Hun skriver med en tydelig kjærlighet til landet, farmen, folkene og dyrelivet. Humoren er ganske barsk, men aldri ondskapsfull. Hun synes å ha en raushet og empati overfor de som er litt annerledes, enten det er folk eller dyr. Hun skriver et sted om gjestene på farmen:

"Det var enkelte europeiske gjester som kom drivende inn på farmen som vrakgods i en bakevje. Her kantret de og dreide seg langsomt, før de endelig ble skylt avgårde igjen eller løste seg opp og sank til bunns." Og så fortsetter hun med å fortelle om Gamle Knudsen, en danske som "kom syk og blind til farmen og ble der i så lang tid som det tok ham å dø."

Og denne dama var nok ikke helt A4 selv heller, der hun jaktet både løver og småvilt!

Det er bare ett sted i boka hvor hun nevner sin mann, og da nærmest i forbifarten. Ektemannen smittet henne med syfilis kort tid etter de var blitt gift, og hun ble aldri helt frisk. I boka skriver hun imidlertid ikke noe om dette.

Karen Blixen er en fantastisk historieforteller, og hun må ha vært en sann eventyrer. Hun skriver et sted i boka: "En gammel dame satt i et selskap og fortalte om sitt svunne liv. Hun uttalte at hun gjerne ville leve alt sammen om igjen, og dette tok hun som et bevis på at hun hadde levd klokt og godt. Jeg tenkte: Ja, hennes liv har nok vært av den sorten som man egentlig må oppleve to ganger før man kan si at man har levd." (OK - den var kanskje litt ondskapsfull...)

Mitt inntrykk er at KB nok levde slik at det ikke var nødvendig med noen reprise for å si at hun hadde levd.!

God bok - terningkast fem fra meg.

En spesiell dame og sikker ikke helt enkel...Ser litt heksete ut. Dere kjenner vel dette berømte bildet av henne sammen med Marilyn Monroe, Arthur Miller og jeg tror den fjerde er Carson McCullers: http://www.mutanteggplant.com/vitro-nasu/wp-content/uploads/2010/04/blixen1.jpg

Nydelig bilde, jeg skulle gjerne sittet rundt det bordet:)

Det er vi enige om! Og den fantastiske kontrasten mellom den magre, heksete baronessen og den unge og frodige Marilyn! Wow!

Hun pleide visstnok å kokettere overfor sine venner med alderen sin og si at hun var "heksen på tre tusen år".

Jeg ser frem til å hente denne fram fra hylla. Takk for god anmeldelse og fine sitater.