Bokelskere.no

«Der det finst fuglar» har utløst et stort engasjement. Enige er vi ikke, hverken når det gjelder bokens kvaliteter eller persongalleri. Et sunnhetstegn!

Den fulle «sannheten» får vi nok aldri vite. Om den da finnes. Som Torill sier, «vi får ikke vite alt og vi tolker underveis». Slik vil det alltid være. Jeg har lyst til å sitere fra Bjørgs bokomtale: «De (Johan, Darling, Marie) har hver sine hemmeligheter, men hvor mye forstår de av hverandre og hvem er det som utnytter hvem?» Spørsmål som blir hengende i luften.

Bokens forsonende avslutning liker jeg. Fyret blir automatisert, menneskene ror i land, og fuglene slår seg igjen trygt ned på skjæret. Ringen er sluttet.

Tusen takk til alle!

Felleslesing – i november 2020 leste vi «Der det finst fuglar» i Kjells lesesirkel. Synspunktene på denne kritikerroste romanen varierte mye. Mange interessante innlegg, men som du vil se her, var ikke alle deltakerne like begeistret.

Usentimentalt og gjenkjennelig om relasjoner og følelser

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mesterlig, eventyrlig og tankevekkende

Hvem er egentlig etter hvem?

Farlig frihet?
Stella får endelig smake på friheten, dog med bismak siden hun må ha fotlenke. Hun drar til sin gamle hjembygd Vike. Faren hennes er død. Hun forlot sitt hjemsted som attenåring og har ikke vært der siden. Hun kuttet også kontakten med faren, men for litt siden har de blitt enig om å møtes. Det blir dessverre med tanken siden faren hennes blir funnet død i en koie, og det ser ut til å være selvvalgt, men er det det? Stella reiser nå tilbake for å ta et slags farvel, kanskje møte på noen spøkelser fra fortiden, og få svar på en del spørsmål hun bærer på. Hun hadde sine lykkelige stunder i barndommen, men dessverre var faren hennes alkoholiker som ødela mye av idyllen. Kommer hun til å finne ut av ting hun ikke vil like å høre? Samtidig blir hun satt på prøve. Klarer hun å holde seg i skinnet mens hun nyter friheten?

Dette er min første bok av Ingar Johnsrud. Selv om jeg ikke har lest noe av ham, har jeg lagt merke til bøkene hans. Så han er ingen nybegynner. Han skriver godt og engasjerende. Ikke alt er helt troverdig, men det gir underholdning, og man er interessert fra begynnelse til slutt. Det gjør heller ikke noe av at man skjønner opplegget tidlig, for de fleste karakterene var spennende å lese om, og gjorde nytte for seg i handlingen. De var der ikke bare for å være der, og forsvinner ikke sånn uten videre, som det er med noen karakterer en gang i blant. Her var alle karakterene på en måte nødvendige. Man blir ofte lei av karakterer som er der bare for å være der. Opplever det ofte, spesielt bøker med stort persongalleri. Dette er en kort bok i forhold til andre krimbøker jeg har lest i det siste. Selv foretrekker jeg store bøker, men denne gang var det befriende å lese en kortere bok, med mange karakterer og mye spennning til en avveksling. Man blir fort hekta, spesielt siden kapitlene er ganske korte også. Det er lett å bli dratt inn i handlingen siden denne boka har litt av alt: Flott landskap som bakgrunn, familiedrama og mørke hemmeligheter. Det er lett å bli revet med.

Dramatisk og krypende familiedynamikk
Det eneste som ikke var helt overbevisende var Stella som er en blanding av Mikke Mus og MacGyver. Hun er der det skjer, og hun kommer opp med noen vel kreative og lettvinte løsninger enkelte ganger. Liker Stella delvis, men litt lei av at hun skal leke helt, og det skjer ofte tilfeldig. Det blir ikke helt troverdig i lengden. Likevel gjorde det ikke noe. Synes at denne boka var en blanding av krim og litt røverhistorie. Selv om ikke alt var troverdig, så er det veldig spennende, og det er lett å lese mer enn det man egentlig hadde tenkt å gjøre, for man blir så lett revet med. I krimverdenen er det lov å være litt utroverdig en gang i blant. Likte også venninnen til Stella, Diana. Hun løfter opp mye av spenningen og har en fin humor. Dette er en bok man blir fort fengslet av. Det er også spennende med bøker om familiebånd, spesielt når det gjelder krimbøker. Om hovedpersonen kan stole på sine nærmeste eller ikke. En noe forutsigbar og skuffende slutt, men det ødela ikke resten av boka.

Har lest mange spennende bøker fra det norske landskap denne høsten, og gleder meg til hva mer denne høsten har å by på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Igjen en nytelse å lese om Ingrid og de andre på Barrøy

Flott historie, om bare vi hadde sluppet all sexen

Denne likte eg godt. Helene Uri er god på sosiolekter og i denne romanen møter vi mange menn der språket blir sentralt. Sjølv om det er Margrete Ecker og tematikken rundt hjartet (både medisinsk og som symbol på kjærleik) som binder historia saman, synest eg det er minst like interessant korleis Uri har jobba med språket til dei ulike karakterane. Måten tankane til faren til Kristian blir skildra i det første kapittelet frå hans perspektiv er nydeleg.

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt skrevet, men veldig lik det andre jeg har lest av Ferrante

Heldigvis ikke mye husarbeid her

Johanna dikter opp sin mor, som hun ikke får kontakt med, dette er en fulltreffer av en roman!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og aller mest berørt blir jeg av møtet mellom Sejer og kvinnen som kommer hjem fra Spania. En sliten, alkoholisert kvinne som har samlet sammen sine siste krefter for å begrave barnet sitt. Det er så rørende vakkert. Tårene er umulig å stoppe, og jeg må legge bort boka en stakket stund.
Jeg har lest et par steder at dette er Fossums farvel med Konrad Sejer. Om det stemmer vites ikke, men hvis det gjør det kunne ikke et endelig punktum settes på en mer overbevisende måte.
Denne kriminalromanen er fenomenal!

I huset til farmor og farfar vokser Elling opp. Faren er sjømann, og Elling husker ham ikke. Han har vært på sjøen i årevis. Nå er Elling 5 år. Det er moren, Alli, som har ansvaret, men hun har det ikke lett. Hun synes Elling er et vanskelig barn. Han gjør så mye rart; rimer, fantaserer vilt, og ser og hører ting ingen andre får med seg. Alli engster seg for at folk skal se på sønnen som en tulling. Det blir ikke bedre når svigerforeldrene oppfører seg som de gjør heller. Alli bruker både godord og trusler, kjærtegn og juling for å endre Ellings natur. Det kan bare gå en vei...

Ubehagelig lesing om hva voksnes behandling av barn kan føre til.

Boken kom først ut i 1935, og har blitt relansert en rekke ganger. Sist i år.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For en aldrende raddis blir hele greia ganske så eksotisk fremmed. Omgivelser og livsførsel er milevis unna det vi ordinære skattebetalere i det hele tatt kan klare å se for oss. Ikke en gang i våre villeste fantasier.
Men det til sides – det svinger skikkelig underveis.
Fordi Langeland øser fra sitt språklige overflødighetshorn. Ordrikt, joda, men det flyter så inni hampen bra. Omtrent som von der Halls Tesla på autopilot.
Enkelte finanstekniske passasjer blir noe langdryge og uforståelige for en som er vant med det kommunale lønnsregulativet. Men det gjør ikke så mye. Det er så mye annet å meske seg med. Selv om jeg kanskje bør være forsiktig i bruken av ordet meske – det er ikke akkurat kvinnesakslitteratur dette her.

Denne boken, som heter "Den fjerde rytter" på norsk, står på hytta og er en av mine favoritt-Agatha Christie-bøker, som jeg har lest mange ganger! Da den skulle gå som film på nrk i påsken, gledet jeg meg, men ble så til de grader skuffet, at jeg ble helt rasende! Den var helt annerledes enn jeg husket, - hovedpersonen som i min hukommelse var en skikkelig helt, var blitt til en usympatisk konemorder, og den kjærlighetshistorien jeg mente å huske, var ikke-eksisterende! Da jeg nå var oppe på hytta, kastet jeg meg over boken igjen for å forsikre meg om at jeg hadde rett, - og det hadde jeg, heldigvis! Men at det ved filmatisering skal være lov å begå et slikt karakterdrap som stakkars Mark Easterbrook ble utsatt for, er helt ubegripelig og veldig provoserende!

Wow. Dette var heftig. Korthugget prosa, naivistisk og brutalt. Aldri har jeg fulgt hovedpersoner som har fått alt og alle rundt seg ødelagt på en så usentimental måte, uten at det har blitt overfladisk. Hele romanen er på grensen til det allegoriske.

Vi følger et tvillingpar som blir tatt med fra byen til bestemoren på landet til krigen er over. Ingen nevnes ved navn, hverken menneskene i den krigsherjede grenselandsbyen eller de krigførende partene/landene. Forholdene er fatteslige og brutale, men tvillingene er målbevisste, smarte og handlekraftige.

En liten bok, men stor litteratur.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.

Ja, Yahya Hassan var jo så ung. Skrekkelig trist at den danske poeten med den skarpe pennene er borte. Jeg lenket til en artikkel i BOK 365 i et innlegg her i går. I dag har de en ny artikkel med minneord fra en rekke nordiske litteraturfolk og lenker til flere minneord, om noen er interessert.

Tror kanskje jeg må hente fram en av diktsamlingene hans og lese et dikt eller to på nytt.