Bokelskere.no

Takk for tips! Tror jeg skal prøve meg på Professor Andersens natt. :-)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Historien har et herlig driv, og Anne Holt skriver med et ektefølt engasjement, med en intensitet og fandenivoldskhet som gjør boka til en ren lesefest. Selma Falck er en person jeg virkelig har sansen for, selv om hun har en del karaktertrekk som gjør at jeg er glad for at hun ikke er i min nærmeste familie. Og så denne Einar Falsen da, Selmas eneste venn, eks-politi og uteligger. En mer far-out-personlighet skal man lete lenge etter!
Spennende er det også.

«Dagbok: 13. desember–13. februar» av Haddy Njie er definitivt en bok alle bør lese. Boken har fått hard medfart av mange fordi de mener hun behandler varslerne mot Trond Giske dårlig. Dette viser at mange fortsatt sitter fastlåst i den «blodtåka» som #metoo-bevegelsen satte i gang, der alt er svart eller hvitt, og alle forsøk på nyanser blir slått hardt ned på. Varslerne har fått fortelle sine historier, det er bare rett og rimelig at også Giskes versjon, formidlet via kona, bør høres. Vi lever tross alt i en rettsstat!

Det er lett å mislike Giske. Alle vet at han var mye på byen og sjekket damer, men jeg har aldri hørt noen beskylde ham for seksuelle overgrep. Når det gjelder varslene – som heller ikke dreier seg om overgrep – bestrider han alle, bortsett fra én hendelse. Giske var syk, og fikk aldri forsvart seg før Arbeiderpartiet fordømte han.

«Dagbok: 13. desember–13. februar» er en særdeles velskrevet bok som omhandler den fortvilte situasjonen Giske og familien havnet i. Hun beskriver godt det vanviddet de levde i, samtidig som hun på en god måte problematiserer varslene, og det faktum at de åpenbart – helt utvilsomt – ble benyttet som en del av en maktkamp i Arbeiderpartiet. Den enkelte varsler har sikkert hatt rent mel i posen, det er måten Arbeiderpartiet håndterte dette på som er sterkt kritikkverdig.
Uansett hva du mener om #metoo og Trond Giske, dette er en god og viktig bok du bør lese!

Terningkast 6!

Jeg likte godt Genanse og verdighet. Den er frittstående. Et annet alternativ er Gymnaslærer Pedersen. De er litt "lettere" å lese enn de nyere bøkene hans, synes jeg. Mye humor og deilige samfunnsbetraktninger! Så kan du heller begi deg ut på bøkene om Bjørn Hansen senere, hvis den første falt i smak.

Vi har migrert til nytt datasenter med nye servere!

Vi har hatt uventet nedetid på grunn av dette, og beklager ventetid.

Denne boken omtales på omslaget som «En av dansk litteraturs smukkeste og mest tragiske kærlighedshistorier».

Jeg ble imidlertid først kjent med den da jeg så en filmatisering på slutten av 80-tallet, - en film som egentlig heter det samme som boken, men som i Norge da ble kalt «Katinka» etter hovedpersonen. Det var en film som gjorde dypt inntrykk på meg og har blitt stående som en av de beste og mest rørende filmer jeg har sett! Og det var nok ikke så rart, for i tillegg til å bygge på den kjente danske forfatterens historie, var det Max von Sydow som sto for regien, Klaus Rifbjerg som hadde skrevet manus, den kjente Bergmanfotografen Sven Nykvist som filmet, mens Kurt Ravn, som noen av oss kjenner som «Røde» i Matador, hadde den mannlige hovedrollen, - et stjernelag! Jeg bør nok her også nevne den kvinnelige hovedpersonen, Tammi Øst, som leverte et inntagende spill, men for meg er hun dessverre ellers et ukjent navn.
Jeg strevde lenge med å få tak i en video av filmen, og rundt årtusenskiftet kom jeg over den i en bruktbutikk i Danmark, og lykken var stor! Men etterhvert gikk videospilleren min i stykker og filmen i glemmeboken. Et nylig besøk i Danmark minnet meg imidlertid på den, og nå fant jeg den på dvd via nettet, riktignok ikke i Norge, men i Danmark hvor den er utgitt i serien Nordisk Film Klassikere. Og gjensynet var så vellykket og stort at jeg ble inspirert til å kjøpe boken, som jeg tidligere bare hadde lånt på biblioteket.

Fortellingen ble først utgitt i 1886 som en av flere i boken «Stille Eksistenser», men på grunn av sin popularitet ble den utgitt separat allerede i 1898. Den boken jeg nå kjøpte, er et opptrykk av en utgave fra 1911, så jeg leser et alderdommelig dansk, men det går stort sett bra og er med på å gi historien det riktige steds- og tidskolorittet.

Som man forstår av tittelen på den boken som historien først ble utgitt i, «Stille Eksistenser», så er dette en skildring av tilsynelatende stillestående liv, - så fjernt fra vår tid som tenkes kan. De leves på den litt høyere sosiale rangstige på den jyske landsbygd for rundt 140 år siden, der dagens høydepunkt var å gå på stasjonen og se dagens tog komme og gå, slik forfatteren i forordet forteller at han selv hadde gjort. Der forteller han også hvordan denne historien oppsto i hodet hans med utgangspunkt i et kvinneansikt han en gang hadde sett i vinduet på en stasjonsbygning han reiste forbi, et syn han ikke kunne glemme. Slik vokste Katinka og hennes liv og skjebne frem til å bli en vemodig og rørende historie, bygget på menneskekunnskap og med en skarp iaktagelsesevne, - det siste bringer også litt humor inn i historien. Bang benytter seg av antydningens kunst når han skriver, det er gjennom de små bevegelser og bemerkninger historien fortelles, - på en like stille måte som livene leves.

For en som meg, som er over gjennomsnittet interessert i kulturhistorie, er Bangs skildringer et funn, og boken kan anbefales til alle likesinnede, - samt til alle dem som har sansen for en vakker kjærlighetshistorie!

Niels Fredrik Dahl skriver så utrolig godt! Skjønner godt at denne boka ga ham Brageprisen. Den er sår og følsom, og hopper elegant i tid uten at man blir forvirret.

Spennende fortsettelse av serien

Enig i at dette er en veldig god roman, og jeg likte dine refleksjoner omkring den mangetydige tittelen.

Smart, morsom og etterhvert ganske så uhyggelig. Ravatn på sitt beste!

Nydelig avslutning av serien, eller kommer det en til.

Spennende fra deilige Island

Jeg har akkurat lest ferdig den første boken av en triologi. "Tvillingenes dagbok" av Agota Kristof er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge. Den handler om hva krigen kan gjøre med barn og den lille boken er grotesk. Dette regnes som en klassiker og jeg bør vel lese alle tre bøkene, men jeg må ha en pause å lese noe annet først. Boken er lettlest, har et godt språk og er på under 200 sider. Det var i grunnen nok.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er litt av en gryte Jørgen Brekke har kokt i hop denne gang. Som sedvanlig et intrikat plott med spor langt tilbake i tid, tilsatt en klype historiske elementer samt en dæsj folkeopplysning. Og fremdeles er Odd Singsaker den mest likandes etterforskeren i norsk krim.
Jørgen Brekke skriver godt, holder høyt tempo, i en lettlest, underholdende stil hvor han legger ut nøye tilmålte mengder blodig, fristende lokkemat underveis.
I de siste bøkene hans har jeg påpekt lekenheten som et ekstra krydder. Det er her i denne boka også, men kanskje ikke i like rikt monn.
Fordi det er en mørk og morbid historie som fortelles, hvor forfatteren mesker seg med innvoller og bloddryppende detaljer.

Interessant, velskrevet, men litt for lite tempo og mye refleksjon/minner/tilbakeblikk innskutt, som dro ned fremdriften noe. Men likevel synes jeg dette er en god roman, som er en slags blanding av krim, psykologisk thriller og samlivsdrama. Les gjerne mer i bloggen

Årets bomkjøp?

Jeg kjøpte «Nord for intensjonen» fordi jeg lot meg fascinere av bokens intensjon; en reise langs Troms- og Finnmarkskysten som bakgrunn for refleksjoner over tekster, litteratur og forfatterens eget liv.

Men Liv Lundberg lesser på og lesser på – både i naturbeskrivelsene og refleksjonene. Det er adjektiv på adjektiv, tema på tema i sprang som muligens henger sammen. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren vil så altfor mye. Vil vise oss hvor mye hun har lest og tenkt, hvor mange ord og metaforer hun kan bruke. Men dessverre, hun gir leseren (i hvert fall meg) hverken rom for å fordøye teksten eller å se nye erkjennelser. Hennes lange utbroderinger blir hengende i løse luften. Jeg har riktignok bare kommet til side 55 (av 165), men denne boken gjør meg sliten. Har ikke bestemt meg for om jeg skal gi den sjansen enda noen sider eller avbryte.

Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Allerede etter å ha lest første side er det ingen som helst tvil. Med tårer i øynene kan jeg slå fast at Elling virkelig er tilbake. Jeg gjenkjenner språket til Ambjørnsen og faktene til Elling. Eneste forskjellen nå fra bøkene dengang for tyve år siden, er at når jeg nå leser, både ser og hører jeg Per Christian Ellefsen. Men det gjør ikke den minste ting, heller tvert imot.
Og det er ganske forunderlig det som skjer, eller kanskje jeg heller bør si vidunderlig, dette at en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives der.
For det er det Ambjørnsen gjør. På aldeles overbevisende vis.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Ser jeg er i overkant negativ denne gang. Det skyldes nok i hovedsak at jeg blir skuffet over boka når jeg sammenligner med de to første. Tross alt har den et godt oppbygd plott og Christine er en spennende karakter. Servaz er ikke veldig ofte til stede, men når han først er det – da er boka på sitt beste.
Psykologiske thrillere selger som hakka møkk, og her forsøker Minier å overgå dem alle sammen. Det er bare det at han forsøker litt for hardt.