Sterk og flott bok om å leve med sykdom og familiehemmeligheter. Det siste traff meg egentlig mest. Sykdom må en ta om og når den kommer, men å snakke sammen, være åpne og støtte hverandre, det er et valg en tar. Og noen velger altså å skygge unna. Det opprørte meg virkelig.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hva da med spenningen?
Etter en glimrende førsteetappe går det noe tråere. Selma Falck tenker et sted at hun synes hele saken går i ring. Og slik føler jeg det også etter hvert. Hadde dette vært skiskyttere og ikke langrennsløpere ville jeg sagt at de befant seg i en del strafferunder. Men siden det vitterlig er langrenn det handler om er det fristende å si at det har kommet litt is i rubben.
Når det gjenstår rundt hundre sider løsner det imidlertid betraktelig og historien får bedre glid. Bare litt synd at de sporene Anne Holt tidligere har lagt ut har vært litt for tydelige, slik at jeg er ganske sikker på hva som kommer til å skje. Og det gjør det.

Heim, Johan B. Mjønes.
Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.
Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.
Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.
Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.

For fragmentert og platt etter min smak

Jo. Det ligger vel omtrent på samme nivå som i Norge, da, ifølge denne leserundersøkelsen.

Synes i hvert fall det er en knakende godt tiltak.

Hermed melder jeg meg inn i klubben: «Vi som har sluttet å lese krim, men som har falt for Peter Mays kvalitetskrim fra ytre Hebridene».

Så mange habile bokelskere kan ikke ta feil, tenkte jeg, og det hadde jeg sannelig rett i! Svarthuset er lest, og jeg slutter meg til alle lovordene som allerede er sagt. Lewismannen og Lewisbrikkene står for tur. Hjertens takk til alle dere som har gjort meg oppmerksom på Peter May.

Alle de gode omtalene her inne har inspirert meg til å les Peter Mays tre krimbøker fra de ytre Hebridene, og det har vært akkurat like storveis som forventet! Jeg har vært på Orknøyene og de indre Hebridene, - og nå har jeg vært på de ytre Hebridene også, i fantasien og med Peter May som en utmerket reiseleder!
Han gir ikke bare en nær og grundig skildring av landskap og bebyggelse, men formidler også øysamfunnets «nyere» kulturhistorie, - «nyere» fordi han ikke går tilbake til vikingtiden ;-) Alle bøkene har med særegne trekk ved kulturen eller spesielle historiske hendelser, alt fra bruken av det gæliske språk og den strenge pietistiske kristendommen som rådet, til tradisjonell havsulefangst, tjuvfiske av laks og misbruk av foreldreløse barn som arbeidskraft, samt minnet om et forferdelig skipsforlis for hundre år siden.
Og alle bøkene handler både i nåtid og en ikke altfor fjern fortid. Hovedpersonen, den hjemvendte kriminaletterforskeren Fin Macleod, har kjent de fleste involverte i de sakene han gir seg i kast med. Gjennom mange tilbakeblikk blir vi kjent med hans oppvekst blant nære venner og påfallende sterke jenteskikkelser, og der møter Fin seg selv som den kjekke og tankeløse drittsekken han en gang var, - noe som fører til at han nå sliter med å etablere seg på nytt.

De tre bøkene må leses i riktig rekkefølge: Svarthuset, Lewismannen, Lewisbrikkene. Personlig holder jeg en knapp på Lewismannen; den går tilbake til en tøff oppvekst på midten av nittenhundretallet, skildret gjennom en senil gammel manns minner.
En stund tenkte jeg at den siste, Lewisbrikkene, ikke var like bra som de andre. Den opplevdes som litt mer stillestående, og de detaljrike naturskildringene og veibeskrivelsene kunne bli i overkant mye, men da spenningen steg mot slutten og alle trådene elegant ble nøstet opp, var det bare å gi seg over!
Jeg skulle gjerne fulgt livet på øya Lewis og Fin Macleod videre, men det virker dessverre som om dette er en avsluttet trilogi, - den siste boken ble utgitt i 2012.

Megaspennende oppfølger av Hvis helvete var av is. Likevel hadde den tjent seg med noen innstramminger. Les gjerne mer i bloggen her

Terje Eidsvågs omtale av Allis sønn i Adresseavisen fikk meg til å plukke opp og lese denne boka på nytt. Den gjør like sterkt inntrykk denne gang som da jeg leste den for mange år siden.

Den er et rystende psykologisk drama hvor Magnhild Haalke viser hvordan den lille gutten Elling blir formet av å vokse opp i en dysfunksjonell familie i et lite, tett øysamfunn hvor man er avhengige av hverandre og det ikke er så lett å slippe unna. Det er svært ujevne maktforhold i familien. Elling og mora blir hundset av besteforeldre/svigerforeldre. Reglene for Elling blir også svært avvikende fra hva som gjelder for de andre barna. Denne forskjellen blir enda mer merkbar når han begynner på skolen som ligger på naboøya. Den er såpass langt unna at det ikke går an å ro over hver dag, men dette blir vanskelig for mora som vil beskytte ham og ikke vil slippe ham fra seg.

Når maktforholdene i familien etter hvert endrer seg, er det vanskelig å forutse hva som kan skje.

Haalke er god til å beskrive naturen og øysamfunnet. Jeg kjenner også igjen en del typiske ord og uttrykk fra Trøndelagskysten. Hennes beskrivelser av barnets tankegang og utvikling virker både troverdig og skremmende. Dette er ei bok som fortjener mange lesere!

Da er vi uenige om den. Jeg likte boka veldig godt. Synes den var veldig spennende, underholdende og hadde interessant miljø. Jeg har vært i Pyreneene og det gjør det litt ekstra artig..

En fin liten bok dette, litt merkelig, litt trist, men veldig lesverdig.

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger**" av Kamila Shamsie**. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok.

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv!

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt.

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen.

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London.

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med.

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen.

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ...

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger.

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort.

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013.

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser.

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min.

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Dr. Enders listar opp kjeldelitteratur til slutt i boka. Mange av tidsskriftartiklane er svært nye, noko som understrekar forfattaren sitt poeng med at dette er eit tema det forskast mykje på for tida.

Litteraturlister kan vere ganske kjedelig å lese igjennom. Då er det godt å sjå at det finnest forskarar som er lite nok sjølvhøgtidelege til å servere humoristiske titlar på arbeidet sitt:

Petrof. E.O. m.fl.: "Stool Substitute Transplant Therapy for the Eradication of Clostridium Difficile Infection: ´RePOOPulating´ the Gut." I: Microbiome. 9. jan. 2013 1 (1): s. 3.

Artikkelen er å finne her

Spennende og nifs, med humor og sjarm. Les mer her

Jeg vil anbefale å lese "Solstorm" først (jeg har ikke lest den), for det er litt vel mange henvisninger til noe som har skjedd tidligere, og det blir litt irriterende når man ikke har lest om det. Grei nok, men ikke en jeg kommer til å huske.

Skal prøve å få lest den i mars, så takk for påminnelsen. :-)

"Kvelande kjærleik" (2018) er Ferrantes debuttroman fra 1992, som nå i år endelig er kommet på nynorsk, oversatt av Kristin Sørsdal. Roman har tidligere vært utgitt på bokmål under tittelen "Hjemreise" (1994).

"Den store Ferrante-feberen" begynte med Napolikvartetten, som er fabelaktig oversatt til nynorsk av Kristin Sørsdal. Jeg ble svært begeistret for disse 4 bøkene, og har ikke noe imot å kalle meg en dedikert Ferrante-leser. Med denne debuttromanen og to andre romaner ("Svikne dagar" og "Den dunkle dottera") er det tydelig at lenge før gjennombruddet med Napolikvartetten utga Elena Ferrante romaner av høy kvalitet. Jeg kan godt forstå at "Kvelande kjærleik" har fått flere 6'ere. Den anbefales.

"Kvelande kjærleik" fremstår som en svært personlig fortelling om et komplisert forhold mellom mor og datter. En kan vel godt si at alle Ferrantes romaner dreier seg om identitetsdannelse og mor-barn-relasjoner. Delia prøver å nøste opp i fortiden etter at moren dør på mystisk vis. Historien om Delia er en fortelling om savn, men også om sjalusi og vold i nære relasjoner.
I mann-kvinne-relasjonen er det behovet for å eie og kontrollere kvinnen som er framtredende. Delia går gjennom en erindringsprosess etter morens død, og hun må ta et oppgjør med mange trauma fra barndommen. Disse barndomsminnene som blander seg med fantasi, er vakkert beskrevet, men de er også vonde. Som i Vigdis Hjorts roman "Arv og miljø" begynner Delia langsomt å huske ting fra barndommen. Boka er svært spennende - nærmest thrilleraktig. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Den ble lest på en ettermiddag.

Litt mindre fengslende enn den forrige, men fortsatt god litteratur

I år er det 100 år siden denne vakre lille boken ble gitt ut første gang, og Gabriel Scott-Selskabet har satt i gang en kronerulling for å få utgitt en illustrert utgave i år. De som er interessert i å lese mer om dette, eventuelt bidra, kan lese mere her.

Etter at Jacobsen spente forventningene høyt med «De usynlige» ble dessverre «Hvitt hav» en nedtur for meg. Jeg har lest «De usynlige» tidligere og bestemte meg for å lese hele trilogien fortløpende. Første bok holdt seg ved andre gangs lesing og beholdt mitt terningkast 6. En aldeles nydelig bok!

Jacobsen forteller en god og viktig historie, men «Hvitt hav» har etter min mening skjemmende svakheter. Jeg så jeg frem til at vi skulle følge Ingrid, trilogiens gjennomgangsperson, tett på livet. Min hovedinnvending er nettopp at jeg ikke får helt tak i Ingrid, hvem hun er og hvordan livet arter seg for henne, på det indre plan. I partier av boken opptrer hun som en lederskikkelse, andre ganger ter hun seg forunderlig meningsløst. Nå er jeg fullstendig klar over at alle våre handlinger ikke er rasjonelle og forståelige. En forfatter som evner å gi våre tilsynelatende irrasjonelle handlinger en viss mening og å sette dem inn i en sammenheng, skaper interessante og levende mennesker. Her synes jeg Jacobsen har sviktet Ingrid.

I «De usynlige» er personbeskrivelsene enkle, replikkene få og knappe. Menneskene sto likevel frem for som levende og troverdige. Noe av dette jeg savner jeg i «Hvitt hav». Her entrer litt for mange mennesker scenen uten at vi får noe klart bilde av dem.

Jeg synes også språket har mistet noe av sin poesi. I partier virker det nærmest oppramsende (mulig dette er tilsiktet, men jeg synes ikke det fungerer godt). Enkelte klisjeer har fått passere og jeg er ikke imponert over bildebruken.

Jeg er enig med deg Randi i at denne boken virker mindre gjennomarbeidet og strukturert enn den første. Når alt dette er sagt, må jeg likevel understreke at «Hvitt hav» er en god og absolutt lesverdig bok! Jeg ser frem til å følge kystfolket videre i «Rigels øyne» (og skal prøve å gjøre det med et åpent sinn).