En glemt perle, det var min forutoppfatning når jeg skred til verket. Et verk som jeg tilfeldigvis oppdaget da Adresseavisens anmelder skrev en omtale om hva som kunne være det norske svaret på Stoner. Jeg hadde med andre ord enorme forventninger.

Allis sønn ble utgitt første gang i 1935, og språket og miljøskildringene fører oss tilbake til et Norge som ikke lenger eksisterer. Boken er i og for seg lettlest, men det tar tid å komme inn i språkføringen og det er noen ord som jeg måtte slå opp (og noen jeg enda ikke har fått oppklaring på).

Vi blir tatt med til et lite øysamfunn i havgapet. Alli bor med sin sønn og sine svigerforeldre i ett av de tre husene på øya, mens hennes mann og Ellings far er på sjøen syv år om gangen. Romanen er et nådeløst psykologisk portrett av den dysfunksjonelle familien i et samfunn som er barskt og preget av uskrevne regler for å sikre overlevelse. Sønnen er annerledes i et samfunn som ikke har rom for annerledeshet. Alli er utenfra, og på mange måter helt alene. Hun er ikke en del av samfunnet på øya, men er heller ikke en del av det samfunnet hun dro fra.

Det gjør vondt å lese Allis sønn, fordi man får en godhet med og forståelse for både mor og sønn selv om de begge gjør skjebnesvangre valg, og som leser skjønner man at dette kan ikke ende godt.

Så bak et litt gammelmodig språk ligger det virkelig en skatt!

Utrolig bra, virkelighetsroman for oss som ikke er spesielt fan av "sjangeren"

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem.

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ...

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt?

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum?

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi!

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer.

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

For en nydelig fortsettelse av Der fire veier møtes, denne må du lese!

Min bok «Kollektivet Bergsligata 13» er ferdig!
Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt.

Høsten 1971 gjøv 17 unge mennesker med sterke meninger, humor og en usvikelig tro på egne krefter løs på en bygård i Trondheim. Planla, finansierte og organiserte. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og utga sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Jeg har fulgt kollektivet fra pionertiden, da «naboene så på oss med skrekkblandet nysgjerrighet» og Jon beroliget: «Vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv, men et gjennomorganisert kollektiv, skikkelighet satt i system. Det fantes ikke et mer puritansk hus i Trondheim i 1975 enn Bergsligata 13.» I de entusiastiske 1970-årene var huset gjennomsyret av politisk engasjement og kraft. I 1980-årene fungerte det som et teaterverksted for byens frie teatergrupper. Rekvisittlageret lå på loftet, prøvescenen i fellesstua eller bakgården. Og frem til dagens: «Vi lever sammen nesten som normale folk. Naboene vet ikke engang at vi bor i kollektiv.»

Omkring 285 barn og voksne har hatt sitt hjem i Bergsligata 13. I boken forteller mange av dem hvordan fellesmiddager, husmøter, vaskerutiner, dugnader og sosialt samvær binder dem sammen. Men også om skuffelser, misnøye, ensomhet og konflikter. Alt i alt har kollektivet gitt så mange et trygt og godt hjem, erfaringer for livet, vennskap og tilhørighet. Johanne konkluderer fritt etter Haldis Moren Vesaas: «Meir enn eg gav, fekk eg att».

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt – både ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. I boken reflekterer jeg over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»
Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter

Du kan lese mer på nettsiden min

Jeg hadde nok ikke gitt den 6 om jeg ikke hadde lest de 4 andre først. Har lest flere omtaler av boka og de varierer en del, men jeg er enig med VG i at her er det åpnet for mer. Slutten ble litt tårevåt for min del... :o)

Dette er boka som vant den internasjonale Bookerprisen, der Roy Jacobsen også var på kortlista med oversettelsen av De usynlige. Boka tar utgangspunkt i en selsom stand-up komedieforesilling i en liten by i Israel. Slett ikke dårlig, men jeg syntes Roy Jacobsens bok var bedre.

Hei, så hyggelig at du vurderer å gjøre et forsøk! Vi bruker å møtes på Krambua klokka sju en gang i måneden. Å komme med bokforslag går på omgang. Den som skal velge, tar med fire fem bøker som vi stemmer over, og den boka som flest ønsker å lese, blir månedens bok. Vi leser mye forskjellig; mye samtidslitteratur, noen klassikere og vi er også innom krim. Vi forsøker å velge bøker som det finnes nok eksemplarer av på biblioteket. Det er høyt under taket, og om man finner den valgte boka fullstendig uinteressant, er det ikke noe krav om at den må fullføres. Det er egentlig ikke noe "opplegg", derfor blir vi ikke så lett lei, heller. Vi har holdt det gående i snart seks år nå. Vi snakker dessuten om mye annet enn den valgte boka, og er innom både andre bøker og diverse tema i løpet av treffene våre. Det er kun en av oss som har faglig bakgrunn innen litteratur, og to er bokbloggere, men flertallet er rett og slett bare glad i å lese. Håper dette gav deg litt innblikk i boksirkelen vår.
Vennlig hilsen Elisabeth

En fin roman om tre søsken som alle har sine ting å stri med

I dag har bokelskere.no flyttet til et nytt datasenter, til nye og kraftigere servere.

Dette betyr at alle nå er logget ut, men utover dette burde den eneste forskjellen nå være at mange sider nå laster raskere enn før.

De nye serverene befinner seg hos AWS i Dublin for de som måtte være teknisk eller geografisk interesserte. Vi har skiftet databasemotor fra MySQL til AuroraDB, noe som ved testing har vist seg å ha store fordeler.

Webserveren har fått dobbelt så mye minne, ny linuxversjon og en saftig prosessoroppgradering. Den bruker nå en nyere versjon av nGinx og uWSGI til å servere nettsider.

IT-avdelingen er henrykte over oppgraderingene, og håper ingen uforutsette problemer oppstår.

God sommerunderholdning, men ingen episk roman

Nathan Hill debuterte med romanen "The Nix" i 2016 ("Nøkken" på norsk - utgitt i 2017). Noe av det som har vært sagt om denne romanen er at den er "en episk beretning om USA i endringens tidsalder", og at dette er en av de mest lovende forfattertalentene i vår tid. Hill har blitt sammenlignet med forfattere som Jonathan Franzen, Donna Tart, John Irving og til og med Charles Dickens. For å si det sånn: Det mangler en hel del på at han tar igjen både Franzen, Tart og Dickens, mens han fremstår som mer spennende enn hva Irving er blitt på sine eldre dager.

Hva er det med amerikanske forfattere som på død og liv skal skrive tykkest mulig bøker? Drømmen om den store amerikanske romanen, har jeg skjønt. Og hva er så det? Jo, det er "en av de mest sagnomsuste betegnelsene en roman kan oppnå", skriver Martine Aurdal i sitt gjesteblogginnlegg på Bokbloggen til NRK. Hun skriver om "The Great Gatsby", selve erketypen på definisjonen, og lurer på om betegnelsen er fortjent. Det vi i alle fall kan forstå med begrepet er at den store amerikanske romanen står som en motsetning til en døgnflue, og det er da nærliggende å tenke seg at begrepet dekkes av "moderne klassiker"-begrepet. Altså en roman som vil bli lest - om og om igjen av fremtidige generasjoner - fordi den forteller noe vesentlig om den tiden den er skrevet i, og det på en slik måte at den i fremtiden vil fortsette å ha stor relevans. I den konteksten tenker jeg at "Nøkken" ikke er en slik roman. Derimot er den både fornøyelig og underholdende. Boka er kåret til årets bok 2016 av flere amerikanske aviser, bl.a. The New York Times.

Hovedpersonen i "Nøkken" er Samuel Andresen-Andersen, som 11 år gammel blir forlatt av moren Faye. Han og faren skjønte det ikke før det var for sent. Moren hadde da umerkelig tatt med seg klær og gjenstander hun åpenbart ønsket å ha med seg inn i sitt nye liv. Det var ingen overganger eller endringer som skulle fortelle at hun i lang tid hadde planlagt å forsvinne ut av deres liv. I begynnelsen savner Samuel moren dypt, inntil likegyldighet overtar. Hun brydde seg ikke nok om ham til å bli, så hvorfor skulle han bry seg om henne?

Samuel har alltid båret i seg en drøm om å bli forfatter, og han klarer også å få finansiert sitt første bokprosjekt - før bokutgivelsen. Han investerer forskuddet i et hus, og siden glemmer han i grunnen hele prosjektet. Inntil forlaget forlanger å få tilbake pengene og det såpass raskt at dette setter Samuel i en umulig situasjon.

Så dukker morens navn opp i nyhetene. Hun har kastet stein etter republikanernes presidentkandidat - en kandidat som til forveksling ligner på Trump ... Det er da 20 år siden hun forsvant. I desperasjon foreslår Samuel overfor forlaget at han kan skrive en utleverende og sensasjonell bok om moren sin. Han tar kontakt med hennes advokat, men møtet med moren blir svært annerledes enn hva han hadde tenkt seg.

Underveis får vi innblikk i Samuels barndom, hans venn Bishop og ungdomsforelskelsen i Bethany, som aldri har gått over. Vi får dessuten innblikk i morens oppvekst, en helt vanlig jente fra Iowa, men som i mediene fremstilles som en kvinne med en heller frynsete fortid. Hvem var hun egentlig? Og hvem var hennes far, han som opprinnelig kom fra Hammerfest og som utvandret til USA? Hva skjuler seg i hans fortid?

Både innledningsvis og underveis presenteres vi for lignelsen om elefanten og de blinde. Det hele blir et symbol på hvor mye vi tror vi har forstått selv når vi bare har sett en liten flik av virkeligheten. Når vi erkjenner dette og erstatter skråsikkerhet med nysgjerrighet, er det håp.

Nathan Hills bok er på nesten 700 sider, og den kunne med fordel ha vært kortet en del ned. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese hele boka dersom det ikke hadde vært for at jeg valgte å høre lydboka. Kim Haugen passet perfekt som oppleser til denne boka, både fordi han har den litt småfrekke måten å lese på og fordi hans stemmebruk ga boka akkurat den friskheten den trengte. Boka er for lang, tenkte jeg mange ganger underveis. Hill forklarer og forklarer, som om han ikke tror at vi lesere kan tenke litt selv. Samtidig koste jeg meg mye med boka, som på sitt beste var glitrende (og på sitt dårligste og mest skravlete en smule søvndyssende, for å være helt ærlig). Det vil derfor være å dra det hele altfor langt å kalle denne romanen "et episk storverk". Som inngangsport til meg som leser fungerte imidlertid hypen godt, for dette var nettopp en av grunnene til at jeg liksom ikke kom utenom denne boka. Lydbokutgaven med Kim Haugen som oppleser reddet boka for mitt vedkommende!

Jeg er overbevist om at dette er en bok som kommer til å gå rett hjem hos mange lesere! Uten hypen tror jeg nok at jeg ville ha snakket den mer opp. Med hypen føler jeg derimot at jeg må dra den litt ned. Okke som - dette er en lesverdig bok, som passer godt i sommervarmen! Jeg har selv humret og ledd meg gjennom store deler av den, og det var først mot slutten at jeg kjente på at det hele ble en smule langdrygt. Og det på tross av at mange av temaene forfatteren tar opp, som misbruk av politimyndighet og dommermyndighet, som mobbing barn imellom og kvinners stilling er interessant nok.

Jeg ser frem til å følge Nathan Hill´s forfatterskap! Her er det nemlig potensiale.

Jeg oppfattet Barbro som "litt annerledes", kanskje litt "sen". Tror ikke de var så bevisst på diagnoser den gangen som vi er i dag. Folk var som de var...

I en forstad til Chicago, bor Samuel med foreldrene. En dag forsvinner Samuels mor. Hun har tatt sine saker og forlatt mann og sin 11 år gamle sønn.
20 år senere blir en republikansk presidentkandidat skadet, da en eldre dame bombarderer ham med småstein. Damen viser seg å være den forsvunne moren til Samuel.
Såvidt Samuel vet, var moren en vanlig jente fra Iowa, som giftet seg med barndomskjæresten. Mediene sier noe helt annet. De beskriver moren som en radikal, prostituert hippie!
Samuel graver i familiehistorien, og der finner han ting som får ham til å se på seg selv, og moren på en helt ny måte.
Veldig god bok med mange lag.

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Jeg likte den veldig godt, kanskje nettopp pga de refleksjonene Wisting gjør seg om etterforskningen, den gangen og nå.

Og så er jeg veldig glad i William Wisting. Han er noe så sjelden i krimverdenen som en helt alminnelig og sympatisk mann som er flink til å finne ut av ting. Ingen mørke hemmeligheter eller laster eller skap fulle av skjeletter. I denne sammenhengen er det faktisk ganske befriende...

Jeg har lyst til å gi denne boka en sekser, på grunn av leseopplevelsen og at det er en helstøpt krim på mange måter. Men sekseren må jeg jo ha til bøker som Svarthuset av May og John Hart feks.. som har det store ekstra mht litterær kvalitet. Men bedømt ut fra norsk krimgenre som sådan er Brekkes nye krim om Odd Singsaker absolutt i toppskiktet.
Her er min bloggomtale

Dette var bra!! Meget spennende krim, engasjerende og med spennende karakterer. Neste bok er allerede funnet fram fra bokhyllen :-)

Første av en rekke gode krimbøker. Jeg ble fort revet med, og heldigvis har jeg fire av de fem bøkene (til nå) om Sebastian Bergman. De bør absolutt leses i rekkefølge, og det er vanskelig å ikke plukke opp neste bok i serien med en gang du er ferdig. Leser bok 4 nå en måned etter at jeg startet på denne boka.

Så kom den endelig, den første romanen til den utrolig spennende amerikanske forfatteren George Saunders. (Jeg forhåndsbestilte den i juni 2016 og har gledet meg til siden.) Saunders har tidligere skrevet essays, barnebøker, kortromaner og flere fantastiske novellesamlinger.

Vi befinner oss i USA i februar 1962, det er borgerkrig, og Abraham Lincolns elleve år gamle sønn, Willie (William Wallace) dør og begraves på en kirkegård i Georgetown. Etter begravelsen vender Lincoln alene tilbake til kirkegården gjentatte ganger, og romanen er befolket av gjenferd og fylt med et vell av stemmer. Ordet bardo i tittelen er forresten hentet fra tibetansk religion. I Den tibetanske dødeboken beskrives Bardo som er en åndelig mellomtilstand – en slags tibetansk limbus – den dødes tilværelse i førtini dager mellom døden og ny gjenfødelse, der de døde blir møtt av ulike og skremmende visjoner. Romanen spenner vidt og tar for seg eksistensielle spørsmål om liv og død, kjærlighet og sorg.

Jeg har lest den på Kindle og hørt den på lydbok. Anbefaler særlig lydboken – en sann svir av et hørespill med et skikkelig stjernelag av bla skuespillere, musikere og forfattere. På rollelisten (som består av ikke mindre enn til sammen 166 personer) står, foruten Saunders selv, blant andre David Sedaris, Julianne Moore, Ben Stiller, Susan Sarandon, Miranda July, Carrie Brownstein, Lena Dunham, Cassandra Campbell, Nick Offerman. Et kort intervju med Saunders om dette her.

Romanen føyer seg forresten fint inn i rekken av bøker-som-minner-om-bøker-jeg-har-lest. Den fikk meg straks til tenke på en annen usedvanlig god roman jeg leste for en del år siden, en av de forholdsvis få bøkene jeg har i bokhylla Favoritter, nemlig Kirkegårdsjord – gjenfortellinger i ti mellomspill av den irske forfatteren Máirtín Ó Cadhain – begge utspiller seg på en kirkegård der stemmene til fortidige, og i Lincoln in the Bardo også fremtidige, gjenferd rår ...

En sterk og dyster, men også humoristisk og varm roman dette. Saunders evner stadig å overraske positivt, samtidig som romanen er umiskjennelig Saundersk.

En klar sekser på terningen!

Har nå, helt tilfeldig, lest flere bøker på forholdsvis kort tid som har ett eller flere likhetstrekk med andre bøker jeg nylig har lest.

For bare noen dager siden skrev jeg et innlegg i en annen tråd om at jeg hører Paul Austers nye roman 4 3 2 1 på lydbok, og at rammefortellingen ligner den i Kate Atkinsons Liv etter liv så vel som den i Jenny Erpenbecks The End of days, i den forstand at hovedpersonen har flere alternative livsløp.

Nå har jeg nettopp lest ut Katrine Marie Guldagers novellesamling København, der rammen minner om den første delen av romanen Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud, i det at det stadig er nye personer som bærer historien fram, som et slags stafettløp (i mangel av et bedre uttrykk).

Noen som har hatt lignende leseopplevelser?