Bokelskere.no

Flott historie, om bare vi hadde sluppet all sexen

Denne likte eg godt. Helene Uri er god på sosiolekter og i denne romanen møter vi mange menn der språket blir sentralt. Sjølv om det er Margrete Ecker og tematikken rundt hjartet (både medisinsk og som symbol på kjærleik) som binder historia saman, synest eg det er minst like interessant korleis Uri har jobba med språket til dei ulike karakterane. Måten tankane til faren til Kristian blir skildra i det første kapittelet frå hans perspektiv er nydeleg.

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt skrevet, men veldig lik det andre jeg har lest av Ferrante

Heldigvis ikke mye husarbeid her

Johanna dikter opp sin mor, som hun ikke får kontakt med, dette er en fulltreffer av en roman!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og aller mest berørt blir jeg av møtet mellom Sejer og kvinnen som kommer hjem fra Spania. En sliten, alkoholisert kvinne som har samlet sammen sine siste krefter for å begrave barnet sitt. Det er så rørende vakkert. Tårene er umulig å stoppe, og jeg må legge bort boka en stakket stund.
Jeg har lest et par steder at dette er Fossums farvel med Konrad Sejer. Om det stemmer vites ikke, men hvis det gjør det kunne ikke et endelig punktum settes på en mer overbevisende måte.
Denne kriminalromanen er fenomenal!

I huset til farmor og farfar vokser Elling opp. Faren er sjømann, og Elling husker ham ikke. Han har vært på sjøen i årevis. Nå er Elling 5 år. Det er moren, Alli, som har ansvaret, men hun har det ikke lett. Hun synes Elling er et vanskelig barn. Han gjør så mye rart; rimer, fantaserer vilt, og ser og hører ting ingen andre får med seg. Alli engster seg for at folk skal se på sønnen som en tulling. Det blir ikke bedre når svigerforeldrene oppfører seg som de gjør heller. Alli bruker både godord og trusler, kjærtegn og juling for å endre Ellings natur. Det kan bare gå en vei...

Ubehagelig lesing om hva voksnes behandling av barn kan føre til.

Boken kom først ut i 1935, og har blitt relansert en rekke ganger. Sist i år.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For en aldrende raddis blir hele greia ganske så eksotisk fremmed. Omgivelser og livsførsel er milevis unna det vi ordinære skattebetalere i det hele tatt kan klare å se for oss. Ikke en gang i våre villeste fantasier.
Men det til sides – det svinger skikkelig underveis.
Fordi Langeland øser fra sitt språklige overflødighetshorn. Ordrikt, joda, men det flyter så inni hampen bra. Omtrent som von der Halls Tesla på autopilot.
Enkelte finanstekniske passasjer blir noe langdryge og uforståelige for en som er vant med det kommunale lønnsregulativet. Men det gjør ikke så mye. Det er så mye annet å meske seg med. Selv om jeg kanskje bør være forsiktig i bruken av ordet meske – det er ikke akkurat kvinnesakslitteratur dette her.

Denne boken, som heter "Den fjerde rytter" på norsk, står på hytta og er en av mine favoritt-Agatha Christie-bøker, som jeg har lest mange ganger! Da den skulle gå som film på nrk i påsken, gledet jeg meg, men ble så til de grader skuffet, at jeg ble helt rasende! Den var helt annerledes enn jeg husket, - hovedpersonen som i min hukommelse var en skikkelig helt, var blitt til en usympatisk konemorder, og den kjærlighetshistorien jeg mente å huske, var ikke-eksisterende! Da jeg nå var oppe på hytta, kastet jeg meg over boken igjen for å forsikre meg om at jeg hadde rett, - og det hadde jeg, heldigvis! Men at det ved filmatisering skal være lov å begå et slikt karakterdrap som stakkars Mark Easterbrook ble utsatt for, er helt ubegripelig og veldig provoserende!

Wow. Dette var heftig. Korthugget prosa, naivistisk og brutalt. Aldri har jeg fulgt hovedpersoner som har fått alt og alle rundt seg ødelagt på en så usentimental måte, uten at det har blitt overfladisk. Hele romanen er på grensen til det allegoriske.

Vi følger et tvillingpar som blir tatt med fra byen til bestemoren på landet til krigen er over. Ingen nevnes ved navn, hverken menneskene i den krigsherjede grenselandsbyen eller de krigførende partene/landene. Forholdene er fatteslige og brutale, men tvillingene er målbevisste, smarte og handlekraftige.

En liten bok, men stor litteratur.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En sakteflytende krim, dette, der ørsmå drypp fører historien framover. Først og fremst gjennom Theas handlinger og tanker, men også stadige tilbakeblikk til 1986. Fortalt i stemningsfulle bilder, litt spøkelseshistorie-aktig, sånn som gjør at noe ligger og dirrer. Og omgivelsene og persongalleriet skulle være mer enn nok til å holde spenningen ved like. Slott med vollgrav, store, dype, mørke skoger, trær med hemmeligheter inni stammen, illeluktende grønskete vann fullt av insekter og småkryp, tordenvær og strømbrudd, sorte hingster på nattlige ritt, og stormfull kjærlighet. Thea med mørke hemmeligheter som ingen skal få vite om. Streng svigermor som styrer hele bygda, smådement svigerfar, ektemann som viser en stadig mindre hyggelig side, ektemannens hemmelighetsfulle barndomsvenner som kommer tilbake for å feire åpningen av restauranten, minner som rives opp og ikke tåler dagslys. Pluss en vaskekte greve. Og så (trommevirvler), den store middagen der alle er samlet. Alt ligger til rette for en storslagen slottskrim.

Ja, Yahya Hassan var jo så ung. Skrekkelig trist at den danske poeten med den skarpe pennene er borte. Jeg lenket til en artikkel i BOK 365 i et innlegg her i går. I dag har de en ny artikkel med minneord fra en rekke nordiske litteraturfolk og lenker til flere minneord, om noen er interessert.

Tror kanskje jeg må hente fram en av diktsamlingene hans og lese et dikt eller to på nytt.

Spennende og velskrevet

Sånn ble det. Maren Uthaug.
Ja, sånn ble det; jeg har fått meg en ny favorittforfatter.
Etter å først ha lest bok nummer to, "Der det finst fuglar", av denne danske multikunstneren, som ble født i Kautokeino, har masse slekt i Trøndelag, men som altså flytta til DK som 8-åring, bare måtte jeg gå rett på hennes første bok.
Ei knallgod bok. Ytre sett om ei halvt samisk jente som etter noen ytre omstendigheter blir flyttet sammen med sin far til DK for å komme seg i trygghet.
Herfra går boka inn i en morsom skrevet fase om søken etter identitet. Det å holde på den man har, og samtidig takle ytre press fra nye omgivelsener, og ikke minst utforskningstrang for å finne sin plass, behøver ikke å være så lekende lett
Maren skriver lekende, effektivt og lett. Hun legger stadig inn nye spenningsmomenter, samtidig som hun ruller ut en familiehistorie, med noen hopp i tid, frem og tilbake. Men ikke så ofte at man detter av - hoppene er oppklarende.
Boka er både morsom og alvorlig, og jeg synes Maren bruker gode virkemidler for å drive historien frem.

Der det finst fuglar. Maren Uthaug.

Hoddu syn og du bin!!!
Forfattaren er født i Kautokeino, men flytta tidleg til Danmark, der ho no livnærar seg som tegnestripemakar, bloggar og forfattar. For denne boka fikk ho Romanprisen i DK.
Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr.
Eit fyr kor fyrvoktarane har det med å gå til grunne i.
Handlinga går frå 1920 til ei stund etter krigen. Her er så mykje mellommenneskelig dramatikk, at WW2 blir knapt nevnt. Me følger fyst Johan. Ein gut fra fattige kår som vil bli fyrvoktar for å kunne forsørge seg og mor si etter fars død, men pga dårlege erfaringar med einslege menn i einsomheit, er det krav om at han må ha kone å ta med seg ut. Dette fikser han styggfort en laurdagskveld og eit familiedrama tek av.

Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin.
Dette er spenning på høygir.

Fortellergrepet er knallgodt, ved at ho fortél først Johans historie, så etter nokre dramatiske år rykker oss tilbake i tid, og gir oss mykje av historia til dei hine i deira perspektiv; om korfor dei tok dei valga dei gjorde.
Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.
Gleder meg til å lese mer av Maren.

Siste bok i trilogien om tvillingene Lucas og Claus.

Tvillingene er nå godt voksne, og på jakt etter hverandre. Vi får begges historie om barndommen, krigen, og andre tragedier. I sentrum står en hendelse fra tidlig barndom, der de skilles.

Sannheten blir etterhvert vanskelig å få tak på for både guttene og leserne...

Det hele er forvirrende, spesielt i starten, men svarene kommer, og det blir klarere og grusommere for hver avsløring. Får ikke helt taket på alt, men det er likevel fascinerende lesning.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette er den type historie du bør lese i godstolen en mørk kveld, i sparsom belysning mens regnet plasker mot vinduene og vinden uler rundt hjørnene. Da kommer historien snikende innpå deg, bakfra, uhørlig på sokkelesten, og du sanser en uforklarlig uhygge i rommet, nesten som noe fysisk, som en klam hånd som legger seg rundt nakken og en halvråtten ånde hvisker noe i øret akkurat idet du skal bla om til neste side som kanskje skal avsløre hvem som står bak.
Er det den du tror?
Sannsynligvis ikke …

At stilen er bevisst, det trur eg, ingen andre ville funne på å skrive på den måten, stikk imot alle skrivereglar;)

Nå har eg lese mange godord om boka "Roman 2019", av Dag Solstad, men undrar meg over at få/ingen her på Bokelskere, nemner forma. Her har me ei bok nærast utan avsnitt, som kombinert med dei lange setningane og dei rette margane, gir ein tekst som er vanskeleg tilgjengeleg.

Kommafeila har me lese mykje om i media, så det seier eg ikkje meir om, men boka inneheld óg fleire andre grammatiske feil (bl.a ikkje konsekvent i bøying av verb).

Er dette utan betydning for leseopplevinga? Tør me ikkje kritisere Solstad? Eg personleg får øydelagt lesegleda av nettopp forma på boka.