Bokelskere.no

Betryggende å høre at vi er enig om denne her :)

Fin oppveksroman, og fine skildringer av narkomiljøet, men ikke spennende i det hele tatt

Her var det visst ingen hjemme ;-)

Kongeriket satt rett i min sikringsboks ;-)

Boken kom ut i 1963, og foreligger i år i norsk oversettelse. Den er forfatterens fortelling om å vokse opp i Torino, med en heller uortodoks familie, sett med norske øyne. De 5 barna har to veldig forskjellige foreldre. Moren er evig optimist, ganske lat, og hater fjellturer. Faren er negativ til så og si alt og alle, men elsker fjellet. Fra tidlig alder blir barna dratt med på utmattende turer både sommer og vinter.
Utenfor husets fire vegger, rår fascismen og nazismen. Foreldrene er anti-fascister, og huset fylles jevnlig opp med venner og familie, og politikk er et evig tema. Det hele er høylydt uansett hva som diskuteres - alt fra navn på barnebarn til skolegang og Mussolini og Hitler. Til tross for den mørke og usikre tiden de lever i, er boken full av humor.

For oss i det noe stivbeinte Norge, er det ganske eksotisk, men også utmattende å lese om en familie som er vår totale motsetning. Voldsomme krangler, blåser over på kort tid der, mens jeg ser for meg at her på berget, hadde det hele munnet ut i evig uvennskap. Den despotiske faren er vanskelig å sympatisere med, likeledes moren som virker noe overfladisk. Allikevel er det en interessant og god leseropplevelse, selv om jeg ramlet av litt med alle navnene mot slutten.

Fin roman med handling fra 80-tallet

Spennende skrevet om rasisme

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er psykologisk thriller på sitt aller beste, den holdt meg virkelig på pinebenken. Slutten falt ikke i smak, ellers hadde den fått full score på terningen

Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.

Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?

I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?

Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.

Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.

En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.

Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.

Utdrag fra omtale på boksiden min Bjørnebok:
Vel, for å sitere forlaget; «Marerittet er ikke over. Det har akkurat begynt.»
Og forlaget har virkelig sine ord i behold!
Det er uhyre sjelden at jeg blir så til de grader sittende bom fast i en thriller, kortpustet og fascinert. Fordi Romy Hausmann kaster meg hit og dit med sine glitrende u-svinger i historien. Fordi jeg stadig må kullkaste det jeg tror. Jeg må bla tilbake fordi hun skrev jo noe helt annet bare for noen sider siden … Kan dette stemme da? Men joda, det gjør det. Hun lurer meg trill rundt. Gang på gang. På et utrolig finurlig vis.

Fantastisk bra historie, originalt skrevet om oppvekst med alkoholiserte foreldre

Katalog om mine menn. Helene Uri.
Helene kan både å fortelle og å skrive, det er det ingen tvil om.
I denne boks følger vi ei bemidlet dame med et svært dårlig hjerte, som hun håper å få bytta ut, donoren blir klar, men er hun klar til et nytt liv?
Hun som viste hun hadde en arvelig feil, og ikke våget se for seg et langt liv.
Hennes historie blir fortalt av seks forskjellige personer. Veldig stilig og spennende bok.
Hva er det egentlig hjertet hennes begjærer og slår for?

Tvillingenes dagbok. Agota Kristof.
Dette er første bok i en trilogi om to tvillingbrødre. Fortellermåten er så langt fra noe annet jeg har lest. Den er helt klinisk og konkret. Her er dveling, tanker og følelser ikke nevnt. Vi får ikke engang vite hva de heter eller geografisk hvor de er.
Vi får vite at de i barneskolealder blir kjørt av sin mor fra byen, levert til sin bestemor på landet. Ikke i hvilket land eller by, men det er krig, det får vi vite. Det er derfor de må flytte ut heksa som hun blir omtalt som av naboene, hvorpå hun omtaler sine barnebarn som drittunger. Vi følger guttene som et "vi" i boka, hvor de lærer hverandre i et fellesskap å utforske og overleve.
Fantastisk bra lita bok. Gleder meg til fortsettelsen.
Den ungarske forfatteren fikk flere priser for disse når de kom ut for ca 30 år siden.

Et finurlig plott som holder på spenningen til siste side. Indridason er god på karakterskildringer og berører tema som er aktuelle - anbefales!

Atter en gang en velskrevet bok ført i pennen av Alex Schulman. Denne gangen handler det om tre brødre fra en heller dysfunksjonell familie. Den er såpass godt skrevet at jeg anbefaler den selv om jeg ikke likte et grep forfatteren gjorde mot slutten for romanen er god nok i seg selv uten dette forstyrrende elementet han valgte å ta med.

Hele omtalen min kan leses her.

Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...

Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.

Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?

Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.

Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.

I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.

Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på boksiden min Bjørnebok:
I starten synes jeg det går litt sakte, som om historien har trutnet som et gjenstridig vindu i et gjennombløtt Haugesund.
Men etter hvert som ungdommene trekkes inn i det grusomme spillet suges jeg inn i historien og blir værende der til siste side er lest. Innimellom sittende ytterst på stolkanten i sitrende høyspenning.

Tangen hadde meg surret rundt lillefingeren gjennom hele boka. Sendte meg hit og dit slik at jeg trodde jeg så sammenhengen, men den gang ei.
I tillegg til å være en særdeles god krimbok, er dette en vond bok å lese. Psykisk helse og selvmord bland unge er noe som berører på et dypere plan enn den jevne krimbok.

Flott historisk bilde, trivelig å lese