Bokelskere.no

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

Der norli skriver "Se lesernes omtaler av boka" er det en lenke som fører til vår bokside for en gitt bok.
Når man klikker denne, forlater man norli.no, og flyttes til bokelskere.no.

Massevis av andre nettsider lenker også til våre boksider.

Vi er selvfølgelig bare glade når det skjer.

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Jeg har hatt stor glede av denne på turer - passe størrelse å ha med i sekken. Kjøpte derfor den nye utgaven som gave, men ble litt skuffet over at det er dårligere trykk-kvalitet i den nye. Fargene er slett ikke gode, noe som blir tydelig når jeg sammenligner direkte med den forrige utgaven. Men den er fremdeles fin å ha med på tur, vil jeg tro.

Det et sånne øyeblikk da man oppdager en ny forfatter som gir en en leseopplevelse av de sjeldne at man skjønner hvorfor man leser så mye. Uthaug har jeg ikke lest før, men etter denne boka blir d garantert flere.

Savner helgetråden og tenkte: Bedre sent enn aldri :-)

Denne helgen leser jeg Mefisto av Klaus Mann. Har ikke kommet så langt at jeg kan si noe særlig om den ennå.

Så blir det antagelig en fabel i Once and Forever av den japanske forfatteren Kenji Miyazawa. Begynte på den forrige helg, og synes det er en helt fantastisk samling!

På øret har jeg Mødrene av Brit Bennett som dansk lydbok. Den engelske tittelen er The Mothers, men den er ikke oversatt til norsk. Storkoser meg med den, og gleder meg til den nye romanen hennes, som på dansk har fått tittelen Det der skiller os (norsk: Det som forsvinner).

Bennetts norske forlag, Gyldendal, skriver følgende om henne: «Brit Bennett (f. 1990) debuterte med den kritikerroste og bestselgende romanen The Mothers i 2016. I 2020 kom The Vanishing Half, på norsk Det som forsvinner (2021), som gikk rett inn på førsteplass på The New York Times’ bestselgerliste. Boken er solgt til 20 land, og HBO har sikret seg filmrettighetene. Bennett er utropt til en av de mest lovende amerikanske forfatterne under 35 år av The National Book Foundation, og Det som forsvinner var nominert til National Book Award i 2020. Bennetts essays har stått på trykk i The New Yorker, New York Times Magazine, The Paris Review og Jezebel.»

God helg!

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er en ærlig sak og tror kanskje det var meningen at den skulle være litt diffust. Jeg har lest mange lignende bøker, men likte denne for i denne fikk jeg connection til karakterene og brydde meg om dem. Syntes heller ikke det var altfor mange overdrivelser.En av de bedre thrillerne jeg har lest i det siste. Noe som var godt for har lest mange dårlige oppgjennom årene. =)

Godt plott, god nerve og overraskende slutt - få med deg den første boken også!

Spennende og godt skrevet

Betryggende å høre at vi er enig om denne her :)

Fin oppveksroman, og fine skildringer av narkomiljøet, men ikke spennende i det hele tatt

Her var det visst ingen hjemme ;-)

Kongeriket satt rett i min sikringsboks ;-)

Boken kom ut i 1963, og foreligger i år i norsk oversettelse. Den er forfatterens fortelling om å vokse opp i Torino, med en heller uortodoks familie, sett med norske øyne. De 5 barna har to veldig forskjellige foreldre. Moren er evig optimist, ganske lat, og hater fjellturer. Faren er negativ til så og si alt og alle, men elsker fjellet. Fra tidlig alder blir barna dratt med på utmattende turer både sommer og vinter.
Utenfor husets fire vegger, rår fascismen og nazismen. Foreldrene er anti-fascister, og huset fylles jevnlig opp med venner og familie, og politikk er et evig tema. Det hele er høylydt uansett hva som diskuteres - alt fra navn på barnebarn til skolegang og Mussolini og Hitler. Til tross for den mørke og usikre tiden de lever i, er boken full av humor.

For oss i det noe stivbeinte Norge, er det ganske eksotisk, men også utmattende å lese om en familie som er vår totale motsetning. Voldsomme krangler, blåser over på kort tid der, mens jeg ser for meg at her på berget, hadde det hele munnet ut i evig uvennskap. Den despotiske faren er vanskelig å sympatisere med, likeledes moren som virker noe overfladisk. Allikevel er det en interessant og god leseropplevelse, selv om jeg ramlet av litt med alle navnene mot slutten.

Fin roman med handling fra 80-tallet

Spennende skrevet om rasisme

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er psykologisk thriller på sitt aller beste, den holdt meg virkelig på pinebenken. Slutten falt ikke i smak, ellers hadde den fått full score på terningen