Bokelskere.no

Ser at mange av bøkene som er lagt inn, og som legges inn (nye bøker) ikke har en beskrivelse av boka. Vil med dette oppfordre alle som legger inn bøker til å også legge inn en beskrivelse. Har akkurat sittet og gått igjennom noen lister og skulle lese litt om forskjellige bøker, og hovedvekten av bøkene måtte jeg slå opp andre steder for å få lest hva de handlet om. Hvis vi ikke finner denne informasjonen her, på bokelskere.no, er jeg redd for at det etterhvert vil ende med at nettstedet blir uvesentlig - og det vil vi jo ikke :)

Eventuelt noe for de som administrerer siden å ta tak i?

Jeg lurer på om jeg kan nå André med en forespørsel og samtidig se om det er andre enn meg som reagerer på at det ser ut til å være en haug med falske profiler her inne?
Jeg sikter til profiler uten bøker og med gjentagende sekvenser i navnet og ofte med rare bokstaver. Denne typen har eksistert her inne i årevis og jeg lurer på dette med russiske trollfabrikker, hackere og sikkerheten vi bruker her inne.

Det er positivt at man ikke lenker i hop FB-profil med denne sida, for eksempel, men det ligger jo en epostadresse for hver av oss her.

Noen sider rundt omkring har "jeg er ikke en robot"-felt og eventuelt andre slags sikkerhetsbarrierer som å bekrefte epostadresse og slikt. Har det noe for seg? Jeg må si jeg vet for lite om effekten av denslags, men burde det ikke vært litt større mulighet for å stenge ute uvedkommende?

Finnes det bevis for at de gjør noe galt her inne, bortsett fra å spionere på oss og gjøre statistikkene om hvor mange vi er til løgner, for eksempel?

Mvh

Ikke Jussis beste dette. Jeg leste den på dansk og så fikk min mann den til jul (dansk familie, så han leser helst Jussi på dansk). Men jeg kan bare si en ting, og det er at SLUTTEN lover for en utrolig spennende tiende og siste bind om avdeling Q!!!

Fantastisk, oppslukende!

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Topp spenning hele tiden, denne tar pusten fra deg!

"... men kunne sangen forsone?"

Jeg har akkurat lest ut boka. I det siste kapittelet er Andreas tilbake i hjembygda og blir overtalt til å spille i kirka. I min tolkning bærer denne "sangen" bud om at ei forsoning er langt unna, - og jeg tenker at dette er hovedbudskapet til Heivoll. Slike splittelser blir man ikke så fort ferdig med i ei lita bygd.

Ikke en av Houellebecqs beste romaner. Det postive er at Tilintetgjøre er en lettlest og samfunnskritisk roman hvor interessante elementer som teknologi, terror, politikk, ensomhet og familiekonflikter tas opp. Det negative med Tilintetgjøre er at på tross av romanens betydelig lengde, blir universet som tegnes opp behandlet ufullstendig. Det er som om Houellebecq mot slutten av skrivingen ble så oppslukt av å beskrive hovedpersonens kreftsykdom at de foregående 520 (!) sidene, med alt det som presenteres og legges opp til der, glemmes bort og dermed blir hengende i løse luften. Det er uheldig, gitt at brorparten av romanen er bygd opp med en dramaturgi noe ala en krimroman, dog på et metanivå med storpolitikk og en ukjent og hyperavansert terrorgruppe.

OMG! Jeg har ikke lest Anne Holt på årevis og nå lurer jeg på hva jeg har gått glipp av! Dette er den beste krimboka jeg har lest på aldri så lenge!

Ebba får jobb i Norges største forlag og 4 dager senere stenges Norge ned pga corona. Den verdenskjente og noe sære forfatteren Kate Howe leverer et manus med tittelen "Det ellevte manus" hos forlaget, som vanlig skrevet på skrivemaskin og uten at noen kopier finnes. Men da Ebba skal hente manuset i safen på kontoret er det ikke der.
Samtidig finner en gammel mann et ansiktsløst lik i bagasjerommet på bilen sin og det var ikke der da han begynte kjøreturen.

Hanne Wilhelmsen er pensjonert fra politiyrket etter å ha blitt skutt og blitt lam så hun sitter i rullestol, men blir involvert via sin unge kollega Henrik Holme. Det er full fart fra side en og her tar historien vendinger i ett kjør og jeg ble i alle fall realt overrumplet over slutten!

Jeg likte boka ganske godt, men den får nok ikke noe terningkast 6 og 7 av meg. Jeg nøyer meg med 4+. Jeg synes kapitlene i boka er alt for korte og jeg vil plassere romanen i kategori damelitteratur, en sjanger jeg ikke er spesielt begeistret for, så det kan hende min vurdering ikke yter boka helt rettferdighet. Boka har en del humor, jeg lo flere steder. Dette var et pluss. Dette er et feel-good roman, som innehar et mørke.

Godt plott og medrivende til tusen - anbefales!

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

"Allis sønn" har inntil nå vært en skjult perle for meg! Maghild Haalkes debutroman fra 1935 gir en svært god skildring av Alli og sønnen Elling som lever på Bekkerøya i en dysfunksjonell familie sammen med Allis svigerforeldre, mens hennes mann, Ellings far, er sjømann og fraværende i årevis av gangen.

Elling er annerledes enn de andre barna. Han sanser, fabulerer, drømmer og dikter- de forstår han ikke. Hans skapende, kreative evner har ingen verdi i dette kystsamfunnet, og moren bruker alle tenkelige, og utenkelige, metoder for å få han "normal". Til tross for at læreren ser positive egenskaper hos den lille gutten, blir det de vanskelige, vrange sidene som vokser seg sterkere. Han klarer ikke å leve i de trange rammene som definerer hvordan han skal være, hva som er rett, og vi rives med inn i en ond sirkel der det bare kan gå en vei.

Dette er en roman jeg definitivt skal lese igjen- den setter seg som en knyttneve i magen.

Jeg hadde sett for meg en mer sammenhengende fremstilling og noe mer vitenskapelig fremstilling av St. Lucie. Lesingen gikk imidlertid bedre da jeg gikk fra å tenke på boken som en roamen og mer som en samling fortellinger med Lucia som en slags rød tråd. Dessuten fant jeg bokens fortellinger veldig variable.

Koselig krim fra Sveriges vestkyst, med en fin spenningstopp mot slutten

Så enig, ble helt oppslukt. Noe av det beste jeg har lest på lenge, elsker slike bøker. Ikke et dødpunkt noe sted. Sterk sekser på terningen her👍💕

Syvende boken i denne spennende serien, anbefales på det varmeste

Velfortjent Bokhandlerpris 2021 til Abid Raja: «Min skyld.» Det gjorde sterkt inntrykk i kveld (26.11) å høre Abid og Nadia fortelle historien om forholdet sitt på Lindmo i NRK-TV. Liten tvil om at dette også var den vanskeligste delen i boka å få skrevet

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.

Igjen fornøyelig fra Eikemo