Bokelskere.no

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

"Allis sønn" har inntil nå vært en skjult perle for meg! Maghild Haalkes debutroman fra 1935 gir en svært god skildring av Alli og sønnen Elling som lever på Bekkerøya i en dysfunksjonell familie sammen med Allis svigerforeldre, mens hennes mann, Ellings far, er sjømann og fraværende i årevis av gangen.

Elling er annerledes enn de andre barna. Han sanser, fabulerer, drømmer og dikter- de forstår han ikke. Hans skapende, kreative evner har ingen verdi i dette kystsamfunnet, og moren bruker alle tenkelige, og utenkelige, metoder for å få han "normal". Til tross for at læreren ser positive egenskaper hos den lille gutten, blir det de vanskelige, vrange sidene som vokser seg sterkere. Han klarer ikke å leve i de trange rammene som definerer hvordan han skal være, hva som er rett, og vi rives med inn i en ond sirkel der det bare kan gå en vei.

Dette er en roman jeg definitivt skal lese igjen- den setter seg som en knyttneve i magen.

Jeg hadde sett for meg en mer sammenhengende fremstilling og noe mer vitenskapelig fremstilling av St. Lucie. Lesingen gikk imidlertid bedre da jeg gikk fra å tenke på boken som en roamen og mer som en samling fortellinger med Lucia som en slags rød tråd. Dessuten fant jeg bokens fortellinger veldig variable.

Koselig krim fra Sveriges vestkyst, med en fin spenningstopp mot slutten

Så enig, ble helt oppslukt. Noe av det beste jeg har lest på lenge, elsker slike bøker. Ikke et dødpunkt noe sted. Sterk sekser på terningen her👍💕

Syvende boken i denne spennende serien, anbefales på det varmeste

Velfortjent Bokhandlerpris 2021 til Abid Raja: «Min skyld.» Det gjorde sterkt inntrykk i kveld (26.11) å høre Abid og Nadia fortelle historien om forholdet sitt på Lindmo i NRK-TV. Liten tvil om at dette også var den vanskeligste delen i boka å få skrevet

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.

Igjen fornøyelig fra Eikemo

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

Der norli skriver "Se lesernes omtaler av boka" er det en lenke som fører til vår bokside for en gitt bok.
Når man klikker denne, forlater man norli.no, og flyttes til bokelskere.no.

Massevis av andre nettsider lenker også til våre boksider.

Vi er selvfølgelig bare glade når det skjer.

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Jeg har hatt stor glede av denne på turer - passe størrelse å ha med i sekken. Kjøpte derfor den nye utgaven som gave, men ble litt skuffet over at det er dårligere trykk-kvalitet i den nye. Fargene er slett ikke gode, noe som blir tydelig når jeg sammenligner direkte med den forrige utgaven. Men den er fremdeles fin å ha med på tur, vil jeg tro.

Det et sånne øyeblikk da man oppdager en ny forfatter som gir en en leseopplevelse av de sjeldne at man skjønner hvorfor man leser så mye. Uthaug har jeg ikke lest før, men etter denne boka blir d garantert flere.

Savner helgetråden og tenkte: Bedre sent enn aldri :-)

Denne helgen leser jeg Mefisto av Klaus Mann. Har ikke kommet så langt at jeg kan si noe særlig om den ennå.

Så blir det antagelig en fabel i Once and Forever av den japanske forfatteren Kenji Miyazawa. Begynte på den forrige helg, og synes det er en helt fantastisk samling!

På øret har jeg Mødrene av Brit Bennett som dansk lydbok. Den engelske tittelen er The Mothers, men den er ikke oversatt til norsk. Storkoser meg med den, og gleder meg til den nye romanen hennes, som på dansk har fått tittelen Det der skiller os (norsk: Det som forsvinner).

Bennetts norske forlag, Gyldendal, skriver følgende om henne: «Brit Bennett (f. 1990) debuterte med den kritikerroste og bestselgende romanen The Mothers i 2016. I 2020 kom The Vanishing Half, på norsk Det som forsvinner (2021), som gikk rett inn på førsteplass på The New York Times’ bestselgerliste. Boken er solgt til 20 land, og HBO har sikret seg filmrettighetene. Bennett er utropt til en av de mest lovende amerikanske forfatterne under 35 år av The National Book Foundation, og Det som forsvinner var nominert til National Book Award i 2020. Bennetts essays har stått på trykk i The New Yorker, New York Times Magazine, The Paris Review og Jezebel.»

God helg!

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er en ærlig sak og tror kanskje det var meningen at den skulle være litt diffust. Jeg har lest mange lignende bøker, men likte denne for i denne fikk jeg connection til karakterene og brydde meg om dem. Syntes heller ikke det var altfor mange overdrivelser.En av de bedre thrillerne jeg har lest i det siste. Noe som var godt for har lest mange dårlige oppgjennom årene. =)

Godt plott, god nerve og overraskende slutt - få med deg den første boken også!

Spennende og godt skrevet