Bokelskere.no

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Da har vi hatt februartreffet vårt med en fin diskusjon omkring Frode Gryttens novellesamling «Menn som ingen treng.» På møtet i mars skal vi snakke om boka «Gjenferdet av Alexander Wolf» av Gajto Gazdanov, ei bok som har fått god omtale her inne. Vi har fremdeles plass til flere deltakere - det er bare å ta kontakt.

Regner med det kommer mer ja, men jeg kjenner at dette begynner å bli tretten på dusinet krim. Jeg har glede av lesestunden, men det skal ikke mange månedene til, for at jeg har glemt hele boken :)

Romanen er i lengste laget, Ian McEwan går i dybden på mang en skjult følelse, og et arsenal av historiske hendelser, så her er det mye bok for pengene.

Utrolig godt skrevet krim, spennende og engasjerende til tusen

Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.

Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!

For en fantastisk dame og for en bok! Christina Koht skriver om tiden når hun var skikkelig syk og lå på sykehus. Det er hjerteskjærende og vond lesing samtidig så er Koht så full av livskraft, og det finnes så mye håp og glede, og ikke minst en god porsjon humor.

En bok jeg anbefaler på det sterkeste!

Det er godt å lese korte bøker innimellom, kos deg med den :)

Ingeborg Arvola skriver med innsikt om dette karrige livet. Naturen er med gjennom hele boken, gjennom nydelige skildringer av alt som lever rundt oss.

En god bok som fikk meg til å tenke: neeei, ikke slutt! Jeg vil vite mer!

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

En roman som beskriver tidsånden med detaljer som føles troverdig. Kampen for tilværelsen skildres med varme og humor, men slipper aldri tak i alvoret som preget hverdagen.

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Atter en gang har billedkunstner og forfatter Matias Faldbakken imponert meg med sin fortellerkunst og fortellerglede. I en blanding av eventyr og realisme har han skrevet frem fine portretter at to unge mennesker som i barndommen har blitt overlatt til seg selv uten den nødvendige omsorgen.
En velskrevet og medrivende roman om kjærlighet,utenforskap og ensomhet blant annet.
Romanen anbefales på det sterkeste!

Les gjerne omtalen her.

For en historieforteller, denne må du lese!

Velskrevet og godt komponert (lege)roman hvor forfatteren har en unik evne til å gi leserne et godt portrett av et menneskesinn som er i ferd med å møte veggen.

Med en litt uspiselig hovedperson og mange flotte betraktninger, begeistret Helga Flatland igjen denne leseren

Dette er underholdning på høyt nivå!

Les boken som et lekent eventyr, og kos deg med alt det underlige som skjer på veien.

Godt skrevet men, for å være ærlig, ganske kjedelig. McEwan bekrefter det vi allerede vet: det foregikk mye sykt på britiske kostskoler. Mange barndommer er ødelagt for barn av yrkesmilitære. McEwan får vist at han kan mye, om bla øst-tyskland, om politikk, musikk, tysk, men det er disse (litt kunstig innskutte avogtil) partiene som gjør boka langdryg og litt kjedelig. Men, han belyser på en innsiktsfull måte hvordan overgrep og en dysfunksjonell oppvekst/foreldrerelasjon preger en person.