Apropos julelesing, - jeg har akkurat funnet frem denne som jeg fikk for noen år siden. Det er en fin liten boks med fire små hefter i, og hver av dem inneholder en vakker julefortelling av Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest én, "En julegjest", som brakte meg rett inn i de värmlandske skoger og Gösta Berlings verden, - en nydelig historie! Og nå har jeg tenkt å lese ett hefte hver søndag frem til jul, - anbefales!
Ligger i min leseliste nå. A propos «slagside» - Sissel Wold fikk også mye kritikk (fra «Israelsiden») for sin bok for noen år siden. Jeg oppfattet den som objektiv og saklig, men det kan fort synes som om noe som ligner på/minner om kritikk av Israel blir beskyldt for «anti-semittisme» og som sådan «politisk ukorrekt».
Jeg har skrevet en omtale av Odd Karsten Tveits "Palestina, Israels ran, vårt svik" her.
Har du lest denne boken, Tralte?
Er det den nyeste boka av Tveit du mener? En anmeldelse av boka finnes på miff.no. Bare søk på Odd Karsten Tveit. Har bare en iPad for tiden så får ikke til å linke til den.
Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.
Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).
«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)
Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.
Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)
Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.
«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).
Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.
Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.
Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)
Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.
Mistenkelige brukernavn.
Jeg har fått dette svaret fra administrator André Nesse:
Tidenes yngste vinner av Bokhandlerprisen. Kan anbefale lydbokversjonen der forfatteren leser sjøl.
Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!
Endelig et nytt møte med Sebastian Bergman, og det ble heftig, med spenning fra start til slutt. Her veves flere karakterer og hendelser sammen mot en forrykende slutt. Ingen slår denne serien når det kommer til å holde på spenning og slenge ut cliffhangere, men jeg mener å ha lest at dette ble siste bok.
En roman om oppvekstforhold i dagens Oslo. Boka er tidvis vanskelig å lese på grunn av språket, men likevel verdt å ta seg tid til å komme gjennom den. Et direkte språk blottet for moralisme!
Eg liker historien, personene og at Renberg er innleser på lydboka.
Men det som får meg til å gje boka ein svak femmer er at den er for langdryg.
Det er kanskje eit luksusproblem, men eg vert rett og slett for godt kjent med personene.
Sjølve temaet er veldig interessant.
Har tidligere lest boken av Abid Raja og like den. Historien om hvordan de møttes og årene før de giftet seg ble ganske lik slik jeg husker det, og dermed ble tilførte ikke første del av boken så mye nytt. Siste del av boken bringer definitiv inn nye perspektiv. Siste del av boken skiller seg markant. Her blir det en mer refleksjon rundt kvinnene rolle i familien og samfunnet reflektert rundt på en interessant måte. Absolutt verdt å lese!
Høstens sensasjon er en annerledes roman!
I stil minner den om Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Det er den språklige stilen som er årsaken. Men der Shakar nøyer seg med at en av hovedpersonene har et ungdommelig, muntlig flerkulturelt ungdomssspråk, så tar Lovrenski det helt ut.
Heldigvis har boka en ordlise som hjelper leseren! Men det er likevel krevende for en hvit etnisk norsk mann i 60 årene å henge med i svingene! Til tider blir språket for meg en hindring og derfor ender jeg opp med å trille en 4'er. Men jeg er da heller ikke målgruppen.
Boken har en dyster handling som gir en ærlig og deprimerende skildring av et ungdomsmiljø preget av rus, kriminalitet og slåsskamper.
Boken er skrevet med kjærlighet og omsorg for kamerater, kjæreste, foreldre og søsken!
Den muntlige stilen gjør at sidene er korte og boka leses raskt.
Boka anbefales. Den gir oss en troverdig skildring om en hverdag som er fjern og uforståelig for mange av oss. Men som dypest sett handler om at vi alle dypest kun er mennesker med de samme behovene, og vi alle ønsker å ha det godt med de vi er mest glade i!
At det er en svært ung mann som står bak romanen er imponerende!
Hei! No hugsar eg ikkje detaljar, berre at eg likte ho. Aldri tenkte eg at berre slekta til Hoem kunne hatt interesse av det han skreiv om. Bonderomantikk veit eg ikkje, men boka er no iallefall fri for erotikk og "sånt for nåke". Eg likte alle bøkene i Hoem si slektskrønike, og kanskje best Jordmor på jorda.
Takk for tipset Randi, du har virkelig gjort en grundig jobb med å omtale Fosse sitt forfatterskap i bloggen din. Tror jeg vil starte med Andvake, som Fosse sier, jeg liker lyden av ordet.
Ja, det er stas 👏👏👏 Jeg har heller ikke lest noe av ham, så om noen har en bok å anbefale, som den første for å bli bedre kjent med Fosse, så mottas det med takk.
Imponerende research og bra skrevet, men tungt og lite fengende. Gadd ikke lese ferdig. Var nok kjekk og oppslukende for Renberg selv å jobbe med, men ikke noe kjekk å lese…
Hadde ventet og lengtet lenge etter denne avslutningen på Mytting sin frodige trilogi om Hekne-slekta. Slukte den i løpet av første helga etter lanseringen. Jeg syns Mytting trekker leseren med inn i historien igjen på en god måte (er jo lenge siden vi leste bind 1 og 2, og det er godt med litt oppfrisking). Syns også at han samler trådene og runder av på en tilfredsstillende måte. Det kom noen tårer hos meg på de siste sidene (ikke ofte det skjer), og Astrid og Kai fikk en verdig avslutning. Boka er, som de forrige, full av eksotiske innslag av folketro, overtro og overnaturlige fenomener. Krigen kommer til Butangen, og vi møter lojalitet og svik, mot og feighet, kjærlighet og hat, ære og vanære, og liv og død. Gode, nære, rørende personskildringer, og passe diskrete doser med historiske fakta. (Liker ikke når forfattere putter inn for mange kunstige avsnitt med for mye historiske opplysninger). Syns nok fremdeles at bok 1 er best. Trilogien er noen av de få bøkene jeg faktisk kunne tenke meg å lese om igjen - da skulle jeg lest sakte og nyte alle detaljene.