Sørgmodig, melankolsk og poetisk føltes denne siste boken av Gaute Heivoll - og den følelsen ble ytterligere forsterket ved den intense, følsomme innlesingen til Henrik Rafaelsen.
Dette er også en måte å fremstille det historiske og forræderiske på. Stemningen går rett inn slik. Tittelen er også god - ved å bruke ordet "sang" i den, fremheves det poetiske i denne romanen - og det gjør den til noe annet enn enn "tørr" dokumentarisk roman.
Interessant og velskrevet - men kunne sangen forsone? Andre som har meninger om det?
Mer om denne i Reading Randi

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Silje HvalstadJostein RøysetNeda AlaeiBeathe SolbergLindaBLeseberta_23Lene AndresenAnne Berit GrønbechLillevimoiraHegeElin FjellheimLibraritas vAliceInsaneKristinHeidiannelinguaAgnete M. HafskjoldsveinelmeBentAnnemarMy Criminal MindAndreas BokleserEmilie GeistElin DahlingLogikaLineHarald KMarte GrønnevikMarteRisRosOgKlagingToneAnniken LIngunn SRuneEivind  VaksvikHarald AndersenElin SkjerengMariar