Velkommen til felleslesing av Der det finst fuglar av Maren Uthaug.

Leseperiode: NOVEMBER 2020

Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det fint om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka (f.eks. sidenummer, utgave).

Lenke til hovedtråden.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Viser 92 svar.

«Der det finst fuglar» har utløst et stort engasjement. Enige er vi ikke, hverken når det gjelder bokens kvaliteter eller persongalleri. Et sunnhetstegn!

Den fulle «sannheten» får vi nok aldri vite. Om den da finnes. Som Torill sier, «vi får ikke vite alt og vi tolker underveis». Slik vil det alltid være. Jeg har lyst til å sitere fra Bjørgs bokomtale: «De (Johan, Darling, Marie) har hver sine hemmeligheter, men hvor mye forstår de av hverandre og hvem er det som utnytter hvem?» Spørsmål som blir hengende i luften.

Bokens forsonende avslutning liker jeg. Fyret blir automatisert, menneskene ror i land, og fuglene slår seg igjen trygt ned på skjæret. Ringen er sluttet.

Tusen takk til alle!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg ser at diskusjonen er begynt å "ta av" når det gjelder personkarakteristikker, spesielt når det gjelder Darling. For å si det kort: Jeg rystes av det som hendte med henne, men samtidig kan jeg ikke la være å se henne i en slags "Lolita"-rolle, kanskje på grunn av dette sporet tidlig i beretningen om Johan:

Darling strauk han langsamt over innsida av handflata med tommelen. Han
drog handa til seg.

Lolita var naturligvis også et offer (for mannen som var gift med mora hennes!), men i Nabokovs bok framstilles hun ikke i en slik rolle, om jeg husker rett.

Jeg skal ikke spekulere så mye over hva som har gjort de tre "hovedpersonene" til det de er blitt. Mange av dere refererer til de tre fortellingene som utgjør hoveddelen av boka og mener at sannheten kommer for en dag som en sum av de tre. Der er jeg veldig uenig. For det første er det ikke personene sjøl som forteller, men en (eller flere?) betrakter(e) fra sidelinja. Vi får vite en hel del, men ikke "sannheten".

Hvorfor gråter Johans mor? Fordi hun er blitt enke, fordi hun fortviler over en puslete sønn eller fordi hun vet noe som andre ikke vet?

Hvordan kom Hannah seg bort aldeles ubemerket? Noen må jo ha visst hvor hun tok vegen - og likevel var halve bygda med på leiteaksjonen.

Hvor mange i bygda kan nynne "Liebesleid" - og hvem har de lært den av?
Hva har Maries storebror i historien å gjøre? Noe må det jo være, siden han har fått en navngitt birolle? En halvkriminell fyr som presten ikke makter å holde styr på. Og hvilken rolle spiller presten egentlig?

Kort sagt: Hvilken rolle spiller bygda i denne historien? De færreste er nevnt ved navn, men alle de navnløse som utgjør dette samfunnet, må jo i større eller mindre grad være involvert i det som skjer. Slik Maren Uthaug framstiller dette, får jeg en følelse av at hun ønsker å skape et vakuum rundt alle hendelsene.

Og så den kryptiske tittelen, da. Maren Uthaug har sagt i et intervju at hun forbinder dette stedet med ærfugl. Her er jo riktignok nevnt andre fugler, bl.a. gjessene i prestegården, som etter hvert blir færre og færre, men noe fornuftig svar på fuglespørsmålet greier jeg ikke å komme fram til.

Og hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Det har vært ei vond bok å lese. En del av detaljene er heslige, og selve landskapet/omgivelsene blir stående for meg som ganske begredelige. Vanligvis pleier jeg å greie å se for meg omgivelser når jeg leser ei bok jeg synes er god. Jeg har laga meg et bilde av innsida av fyret, og det er bare klaustrofobisk og utrivelig, selv når Gudrun er til stede.

Jeg sier meg nå helt ferdig med Maren Uthaug, iallfall for en periode. Har mange andre bøker liggende på vent!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Marit:
"Mange av dere refererer til de tre fortellingene som utgjør hoveddelen av boka og mener at sannheten kommer for en dag som en sum av de tre. Der er jeg veldig uenig. For det første er det ikke personene sjøl som forteller, men en (eller flere?) betrakter(e) fra sidelinja. Vi får vite en hel del, men ikke "sannheten".

Det har nok oppstått en skinnuenighet her. Jeg tenker ikke at vi får vite "sannheten". Mye er usagt som du kommer inn på selv i innlegget ditt. Boken har også en åpen slutt, så der er mye vi ikke får del i, men det vi får vite da, kommer stykkevis og delt gjennom de 3 ulike fortellingene om Johan, Darling og Marie. Her var farskapet en del av det vi får innblikk i først som en antakelse (far er Johan), så som en mistanke (Er det Feite?), og så sier Marie i sin del til Feite at han ligger med datteren sin. Om hun er en pålitelig person er jo en annen ting. Vi får ikke vite alt.
Men nok om det. Det har vært en vond bok å lese helt klart.
Her er også mange andre bøker som ligger på vent :)
God lesing!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det kan vel ikke være noen tvil om at det er Feite som er Darlings far. Handlingsrekken kan ikke være annerledes enn slik: Marie (selveste prestedatteren!) oppdager at hun er blitt gravid. Hun ordner det slik at hun får være med de andre jentene på dans. Den første hun treffer på der er Johan. Hun må skynde seg å bli gift. Som påskudd bruker hun at broren som skal reise, må rekke å få være med på bryllupsfesten. På bryllupsnatten er ikke Johan særlig villig til å dele seng med henne. Men hun får til slutt ordnet det slik hun vil. Det er viktig at han tror at det kommende barnet er hans. Senere snakker hun om at Darling var et barn som ble født litt tidlig. (Alt dette kommer tydelig fram ved nærlesning av boka.)

Det som undrer meg mer, er at unge og "skikkelige" Marie virkelig lot Feite få "slippe til". For dette var jo ingen direkte voldtekt heller. Han forførte henne gjennom sitt besnærende felespill.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg sier ikke at der er noen tvil om handlingsrekken. Jeg svarer på Marit sitt innlegg om blant annet følgende (sitat)
hvem som er far til hvem, skal jeg slutte å spekulere på. Mødrene kan vi vel være nokså trygge på; vi får vite en del om hvem de har hatt omgang med, men kanskje ikke alt?

Derfor slenger jeg inn hvordan jeg oppfatter det - at min mistanke om at det er Feite som er faren blir bekreftet når Marie sier til Feite at han ligger med sin datter. Og føyer til at
"Om hun er en pålitelig person er jo en annen ting".
Dette er ikke for å slå tvil om farskapet men et innspill i denne dialog om "sannheten". Vi får ikke vite alt og vi tolker underveis. For min del er det ikke noe som tyder på at det skulle være annerledes.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg synes ikke at det er noen grunn til å mene at dette kan oppfattes som upålitelighet. Når Marie slenger denne sannheten i trynet på Feite, er det fordi hun vil hevne seg. Hun er jo nå blitt byttet ut som elskerinne. Ekstra forsmedelig er det jo at etterfølgeren er datteren (med det dårlige forholdet de to har til hverandre). Hun har skjult sannheten fram til nå for å unngå skandale. (Hun er jo tross alt prestedatter). Men nå etter Gros fødsel ser hun jo uhyrligheten i det hele.

Nå synes også jeg at vi har diskutert nok omkring denne boka. Men helt til slutt håper jeg å få respons på spørsmålet jeg flere ganger forgjeves har stilt her. Hvordan oppfatter dere Darlings siste tanke i boka: "Livet blir ikkje betre enn dette"? Betyr det at hun er vel fornøyd med det hun har oppnådd i livet? Eller er det uttrykk for en slags resignasjon (en får nøye seg med det en har)? Jeg føler at for å virkelig forstå boka, må jeg forstå denne slutten. Derfor vil jeg bli veldig glad over å få høre andres tanker.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har ikke deltatt i samlesingen her, og det begynner å bli noen måneder siden jeg leste boka, så jeg husker ikke alle detaljene i historien. Synes likevel det har vært interessant å lese noen av innleggene her, bl.a. spørsmålet om man leser på en annen måte når man leser alene enn når boka skal diskuteres med andre (og det tror jeg).

Siden du ikke har fått noe svar fra de andre ennå, prøver jeg meg på en kommentar på hva det kan bety at Darling tenker at livet ikke blir bedre enn dette. Jeg tror ikke det er uttrykk for noen resignasjon. Kanskje hun rett og slett er lykkelig over å ha det materielt trygt og ha fått et barn hun kan ta vare på og som sannsynligvis vil elske henne betingelsesløst tilbake. Da er det nok ikke så viktig for henne at barnet ikke er som alle andre. Valdemar var jo heller ikke det, og han var vel kanskje det eneste mennesket hun har opplevd kjærlighet og samhørighet med. Velger man å tolke det slik, kan man kanskje si at Darling, som har virket ganske følelsesmessig ødelagt, har oppnådd noe positivt på slutten.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Kjempebra oppsummering. Jeg er helt enig med deg i at det gjenstår mye ubesvart i boka. Apropos fiskene som stadig trekkes fram i samband med fuglene. Kan de også være symbol på noe mer?
Angående oppbygning og synsvinkel: Det er vel en allvitende forteller her, men vedkommende røper bare litt om gangen. Derfor de tre delene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eg kan ikkje skjøne at vi er ferdige med å debattere denne boka. Det som førebels er sagt gjeld for det meste om og kvifor vi har likt eller ikkje likt denne boka. Dessutan har nokre av dykk trekt fram tittelen på boka, i tillegg også einskilde tiltaleord som kanskje ikkje passar med tid og stad.

Men kva med personane i boka? Sjølv har eg allereie nemnd Darling og hennar kjærleik til broren.
Kvifor berre til han? Andre vener, som t. d. Lillen, tydde ho berre til når ho sjølv trong dei? Også Gudrun og andre var relasjonar ho sjølv hadde nytte av. Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.
Ein annan ting er måten boka er bygd opp på. Kva nytte har vi av at same historie er fortalt fleire gonger gjennom ulike personar? Kan dette vere gjort for å halde på lesarens undring? Først siste gongen får vi det heile og samlande biletet av kva som har hendt.

Dette er ting eg sjølv har undra på. No vonar eg at også andre av dykk har hatt tankar om det same.
Skal vi diskutere ei bok, må vi ikkje stoppe på halvvegen.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Takk til deg, Tuhamre som ønsker å grave dypere i boken. Det er et spørsmål som ikke som ikke vil slippe tak i meg, Darling og de funksjonshemmete barna. Nå er det en stund siden jeg avsluttet lesingen, og det var i utgangspunktet vanskelig å holde styr på hvem som er foreldre til hvem (så beklager om jeg roter med detaljene).

Incest / «innavl» øker risikoen for at ev. barn blir skadet. Jeg antar det er dette Uthaug vil belyse når hun lar flere av barna på fyret være funksjonshemmete; Maries Valdemar og Darlings Gro. Men siden Feite er far til begge disse to (stemmer ikke det?) henger ikke argumentet helt på greip (som mye annet i boken). Med mindre det er incest også i tidligere generasjoner.

Hva som egentlig feiler Valdemar, som spiser gress og oppfører seg tilsynelatende som en kalv, får jeg ikke tak i. Jeg kjenner ingen typer utviklingshemning / funksjonshemning som gir denne typer symptomer.

Nå er det imidlertid Darlings sønn Thomas (som Marie tar som sin egen), Darling gir navnet Kalven. Hun har under graviditeten sett et deformert kalvekadaver, og ifølge overtroen vil et slikt syn skade fosteret. Men så vidt vi vet, er Thomas det eneste av fyr-barna som ikke feiler noe.

Du skriver, Tuhamre:
«Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.»

Jeg tror ikke Darling er fornøyd, jeg tror hun ikke makter å forholde seg til barna sine. Livet har vært for brutalt. Som et seksuelt misbrukt barn har hennes selvfølelse fått en livslang knekk (som hun febrilsk prøver å kompensere for). For barn som er misbrukt av sine nærmeste, er det vanskelig (umulig) å knytte nære, varige og tillitsfulle relasjoner til andre mennesker. De føler seg «skyldige» og «urene». Darling får, hvor paradoksalt det enn kan høres, i egne øyne som fortjent.

Her ligger antakelig også svaret på ditt neste spørsmål; hvorfor er det bare er broren Valdemar Darling knytter seg så sterkt til. Han er den eneste hun stoler på. Faren (stefaren skal det vise seg) misbruker henne på det groveste, moren er sint og avvisende og klarer ikke å beskytte henne mot (ste)farens overgrep. Barna på fastlandet mobber henne. Lillen vil riktignok være venn med henne, men er ikke det fordi Lillen ikke har noen andre? Ergo stoler ikke Darling på det vennskapet heller.

Valdemar er helt og holdent Darlings; han gjør henne ikke noe vondt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Tusen takk for et langt og fyldig svar. Nå er jeg ikke enig i alt du skriver. Desto bedre for slikt skaper jo diskusjon. En diskusjon som kanskje flere kan henge seg på, for leseperioden (november måned) er ennå ikke slutt.
Når det gjelder foreldrene til de tre barna som vokser opp på fyret, må vel sammensetningen være slik: Darling (mor: Marie, far: Feite), Valdemar (mor: Marie, far: Johan), Thomas (mor: Darling, far: Johan). Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far. På side 79 står det: « Aldri hadde Marie og Johan hatt det så godt saman som dei vintrane Gudrun budde hos dei. Så godt at det ikkje vara lenge før Valdemar kom til.» Den funksjonshemmede Valdemar var altså ikke Feites sønn.

Når det gjelder Valdemars tilstand, virker det som om den har oppstått etter hvert (sidene 79-80 og 87-88). Hva nå forfatteren har ment med det?

Darling og Gro: På meg virker det som om Darling er veldig opptatt av datteren sin. Hun bestiller en fotograf. Og da står det ( s. 326: «Ho ville gjerne få Gro foreviga så ofte det gjekk. Verdas finaste barn, syntest Darling.») Og på s.327: «--- Gro fekk. auge på henne og strekte armane opp. Darling løfta henne. Kyssa dei lubne kinna hennar og snuste henne i det tynne håret. Livet blir ikkje betre enn dette, tenkte ho»). Når jeg nå ser på dette, slår det meg at den siste setningen kanskje er ironisk ment fra forfatterens side. Kanskje har du rett når du sier at Darling i egne øyne får som fortjent. Maries siste tanke i boka er (s.330): «Det var tydeleg at det var noko i vegen med jenta, tenkte Marie, irritert over at Darling slett ikkje såg ut til å la seg plage av det. Ho var ikkje eingong klar over grunnen til at Gud hadde hånt henne med ein evneveikt barn.» Denne siste setningen om Guds straffedom høres forøvrig veldig naturalistisk ut.

Jeg er heller ikke helt enig i det du sier om forholdet mellom Darling og Lillen. Jeg oppfatter det som om Darling utvilsomt er den sterke i denne sammenhengen. Hun er sammen med Lillen så lenge hun selv har nytte av det. (Lillen kan sitte bakpå sykkelen og kaste steiner etter de andre barna.) Senere får Darling andre interesser, og da passer ikke Lillen lenger inn.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er enig i det Lillevi skriver her, om å ikke kunne klare å knytte relasjoner til voksne med den barndommen som Darling har hatt. Helt fra hun var liten av har hun følt seg avvist både av mor, far og andre i omgivelsene rundt henne. Hun har fått hard medfart gjennom oppveksten både av far, mor og andre barn. Helt fra hun var liten har hun hatt en spesiell omsorg for broren, kanskje fordi hun instinktivt forsto at han trengte noen. Der var jo ingen kjærlig å få fra mor og far i fyret, og muligens fordi han var den eneste som gjengjeldte den kjærligheten hun hadde i seg. Barn er jo født med evnen til å elske, men kan miste den underveis. Tror mye av forklaringen ligger her.

Når det gjelder oppbyggingen av historien, så tror jeg det er et fortellerteknisk grep som forfatteren bruker å gi et helhetsbilde av historien og porsjonere "Sannheten" ut litt etter litt -
det er jo sånn at vi får ikke vite alt gjennom Johan (den første synsvinkelen). Vi vet for eksempel ikke at han ikke er faren til Darling. Det tok jeg som en selvfølge og opplevde derfor incestscenen temmelig grotesk. Det er først senere jeg får mistanke om at han egentlig ikke er faren, vil jeg tro - ikke at det er så mye bedre - voldtekt var det uansett. Det er først gjennom Marie vi får vite sannheten om farskapet. Alle har sine hemmeligheter, og vi opplever her et samfunn der det er viktig å holde tett. Det gir grobunn for at slike forferdelige ting som vi er vitne til i denne romanen kan skje.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg synes det du skriver om oppbygningen av historien er veldig fint. En slik oppbygning der vi får vite litt etter hvert, passer jo godt når det skal fortelles om et samfunn med mye hemmelighold. Selv om det er trangt ute på fyret, oppleves forholdene forskjellig av personene der ute. Hver av dem bringer med seg sine erfaringer, hentet fra omstendigheter opplevd på fastlandet. Vi trenger derfor alle tre versjonene for å få det hele bildet.
En episode renner meg i hu. En gang kommer Fredrik (Feites sønn) roende mot fyret. De tre personene der ute reagerer momentant, men har hver sine motiver. Darling gjemmer seg fordi hun for all del ikke vil møte Fredrik. Johan styrter ned til stranda og er ekstra ivrig da han hører at Fredrik kommer med et brev. Han tror det er fra Hannah. Maria på sin side skynder seg og pynter seg i all hast. Hun tror at Fredrik har med en beskjed fra Feite. Alt dette kommer fram uten at forfatteren sier det direkte. En slik komposisjon har også sin effekt på oss lesere. Vi blir overrasket når det viser seg at tingene ikke alltid er slik vi trodde.

Når det gjelder karakteristikken av Darling, synes jeg at flere av dere er for snill og forståelsesfull overfor henne. Selv om foreldrene var ganske likegyldige, kan ikke oppveksten hennes på fyret ha vært så ille. Jeg synes først og fremst at Darling selv er ganske utspekulert. Det er hun som åpent legger seg etter Johan. Hun klenger seg innpå ham i båten, og besøker ham stadig oppe i fyrrommet medbringende flasker med brennevin. Hennes motiv er at hun vil få hjelp til Amerikareisen. Nå kan hun jo ikke vite hvor sårbar Johan var på dette tidspunktet. Han sitter alene oppe i fyrrommet, tuklende med åpen gylf og tenker bare på Hannah. Vi kan godt si at beskrivelsen av Johan her virker ganske ufyselig. Selv synes jeg synd på Marie slik Johan behandlet henne på selveste bryllupsnatten . Hans motiv for å gifte seg med henne, var at da fikk han fyrvokterstillingen, og med den et sted der han kunne slumpe å være alene med Hannah.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg synes dette er sjokkerende lesing. Darling er 13 år, et barn, når hun blir voldtatt for første gang. Denne gangen av Fredrik, den konfirmerte sønnen til bygdas store mann, Feite. Darling er overbevist om at han vil drepe henne i båtnaustet. Lammet av angst klarer hun ikke å gjøre noen form for motstand. Hun forteller det ikke til noen. Får ingen hjelp eller trøst. Når hun er 15, truer Fredrik henne med seg inn på rommet sitt, låser døren og forgriper seg på henne på nytt. Hun klarer å rømme før han får fullbyrdet samleiet, livredd og dypt krenket.

Hun er 15 år da faren (som skal vise seg å være stefaren) voldtar henne første gang. «Han var allereie ferdig då ho panisk begynte å skubbe han vekk.» (…) [Ho] gret då ho gjekk ned trappa … (side 182).

Visste Darling hva hun bega seg ut på da hun ved hjelp av brennevin og såkalt kvinnelist prøvde å få (ste)faren til å gi henne penger for å komme bort fra fyret? Hvor desperat må hun ikke ha vært når hun tydde til slike midler. Darling gjør bruk av de eneste metodene hun kjenner til, de hun har lært av den eldre Gudrun. Hun får ingen støtte hverken av moren eller andre nære.
Jeg oppfatter at Darling har resignert. Hun lar det stå til, med ett må for øyet – å få penger nok til å forlate fyret. Hun er fortsatt et barn, Johan en voksen mann.

Fra min side handler det ikke om å være «for snill eller forståelsesfull» overfor Darling, men å forstå hvordan alt dette hun utsettes for, former henne som menneske. Vi vet en god del om hvor ødeleggende seksuelle overgrep kan være. Kvinner (og menn) som mister selvrespekten, tror de ikke fortjener bedre (enn å bli misbrukt), «lærer» å bruke seg selv for å oppnå det de vil, får varige vansker med å inngå i nære relasjoner mm. Å komme ut av en slik situasjon, krever langvarig hjelp og støtte (terapi) og arbeid med seg selv, en hjelp Darling aldri får.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det er klart at det er sjokkerende å lese om Darling som i svært ung alder blir misbrukt først av en eldre gutt og deretter av stefaren sin. Noe annet har jeg aldri ment. Men jeg vil likevel ikke si at hun er desperat (i ordets rette forstand) når hun kommer opp til Johan og sitter der og drikker brennevin sammen med ham. Hun forstår neppe fullt ut hva han kommer til å gjøre med henne, men beregnende og slu som hun er vet hun sikkert hvordan det lønner å oppføre seg for å få gjennom viljen sin. Hun har neppe resignert (som du sier). Venter hun til hun blir eldre og myndig, kan hun naturligvis reise så mye hun vil.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om jeg forstår deg rett, synes jeg det er sjokkerende at du holder en 15 år gammel, allerede seksuelt misbrukt og forsømt jentunge, ansvarlig for de overgrepene en voksen mann ([ste]faren) begår mot henne.

Må ikke Johan ta ansvar for at han tillater seg å synke ned i usselhet fordi han ikke får den kvinnen han vil ha? Må han ikke ta et selvstendig ansvar for at han voldtar sin egen datter, uansett hvordan hun oppfører seg? (På tidspunktet for voldtektene tror Johan fortsatt at Darling er hans biologiske datter, og visa versa. Om det gjør saken verre, er et annet spørsmål.)

Jeg kan være enig med deg i at «resignert» ikke er et dekkende uttrykk for hvordan Darling har det. Mer presist er at hun har mistet sin verdighet og selvrespekt. Jeg oppfatter at hun derfor gir f, og kjemper med de eneste midlene hun kan se at hun har. Hun har ingen som hjelper, trøster og veileder henne. Hun har ikke egne reisepenger. Farmoren er den eneste voksne Darling har hatt et godt og trygt forhold til. Men til farmor kan hun ikke gå med hva hun har blitt utsatt for; det er for skambelagt. Og farmor dør.

Darlings håp ligger i Gudrun. Gudrun representerer den frigjorte, selvstendige kvinnen og bringer et friskt pust til menneskene innestengt på fyret. Det kommer ikke frem hvor gammel hun er, men hun har i hvert fall andre erfaringer enn Darling og kvinnene på Uthaug. Gudruns rolle i dette lille samfunnet er sammensatt og ikke utelukkende positiv. Er det ikke Gudrun som regelmessig forsyner Darling med brennevin og oppfordrer henne til å drikke, som gir henne smaken på hva brennevin kan gjøre med folk.

I et annet innlegg skriver du, tuhamre: «Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far.» Feil, jeg er ikke uenig i det. Sett det på tabbekvoten (det begynner å bli en stund siden jeg leste boken) og takk for at du oppklarer familieforholdene på fyret!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har aldri ment at Darling er direkte ansvarlig for det Johan ender opp med å gjøre med henne. Naturligvis forstår hun ikke hva hun egentlig gjør. Voldtekten som Fredrik begikk på henne, var tross alt helt annerledes enn situasjonen mellom henne og Johan oppe i tårnet. Det viktige i handlingen er at Darling er en typisk overlever. Hun klarer seg fordi hun vet å bruke de midlene hun har til rådighet.

Johan derimot er den totalt svake personen i boka. Han er helt og holdent i sine følelsers vold. Derfor går han fullstendig til grunne i slutten av boka.

Mens Darling (som jeg har skrevet før) ender opp med å tenke: «Livet blir ikkje betre enn dette». Fremdeles lurer jeg på hva hun mener. Ligger det en resignasjon bak disse ordene?

Du bruker vår tids meetoo-tankegang på boka. Jeg synes ikke det helt passer med den naturalistiske ånden som boka er skrevet i. I naturalismen var det omstendighetene som formet menneskene. De hadde ikke så mye eget ansvar.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg vet ikke om vi kommer så mye videre, tuhamre. Jeg har i flere innlegg prøvd å si noe om hva det gjør med et barn å bli seksuelt misbrukt, og du svarer at jeg har metoo-brillene på. Jeg blir også litt matt når du sier at menneskene i boken, i den naturalistiske ånd de er beskrevet i (handlingen er lagt til mellomkrigstiden) ikke hadde så mye ansvar sine for egne handlinger. Mener du det?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nei, nei, nei. Du misforstår bare. Jeg snakker om litteraturhistorisk tenkemåte. Naturalismen som oppsto i 1880-årene er tydeligvis brukt som en slags modell for denne boka.
Dette er tross alt litteratur - ikke virkelige mennesker. (Selv om forfatteren har hentet inspirasjon fra mennesker som har levd i Trøndelag.)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg vil støtte tuhamre her, jeg er enig i at Darling absolutt viser kjærlighet overfor sin datter. Om hun har omsorgsevne er jo noe helt annet. Vi kan jo merke oss at de hun viser kjærlighet er de svakeste: Valdemar og Gro. De er samtidig de som er 100 % hengivene og ikke har baktanker når de tilnærmer seg Darling. De blir dermed mål i seg selv, mens andre blir midler til å oppnå noe. Enten det er Johan, Lillen, Feiten eller de amerikanske mennene, bruker hun dem for å oppnå noe. Det gjelder jo også i høyeste grad hvordan menneskene rundt Darling, hun opplever ikke å bli behandlet eller respektert som et menneske. Valdemar og Gro derimot, de elsker henne ubetinget som hun er, og hun elsker dem tilbake. Samtidig har hun en fascinasjon for de sterke, enten de er Feites sønn som var lederen for barna som plaget henne, Feite og Gunvor.

Gunvor som karakter er interessant. Det var noen som kommenterte at det var en litt irriterende karakter, og jeg forstår det til en viss grad. Men Gunvor er utenfra, hun er sterk og hun er den som får Darling med deg bort. Hun er en kraft som gjør livet bedre, men uten å være en frelserskikkelse. Hun er en sterk person som ikke bruker styrken destruktivt. Hun er vel en av de få karakterene som oppleves nogenlunde på lik måte av de tre fortellerene.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er ikke helt enig med deg i at det bare er positive sider ved Gudrun. Hun utnytter tydeligvis faren sin hjemme i Danmark. Dette sier hun jo klart selv. Men hun er en positiv karakter som sprer glede rundt seg. Familien på fyret hadde det tydeligvis bedre så lenge hun var hos dem.

Angående Gro (Darlings datter): Har Darling forstått at ungen ikke er som andre barn? På slutten av boka spør Lillen Darling om hun har vært hos legen med Gro. Darling prater bare hele spørsmålet bort. Og hva mener hun altså med at "livet blir ikkje betre enn dette" s. 327?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Gudrun selvsagt, ikke Gunvor. En stunde siden jeg var ferdig med boka.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Liker utsagnet «skal vi diskutere en bok, må vi ikke stoppe på halvvegen»!!

Jeg har tenkt det samme noen tidligere runder.

Men jeg må også hive meg på diskusjonen om diskusjonen: er vi mer kritiske når vi diskuterer en bok inngående enn eller? Jeg tror jeg ville synes boken var mindre interessant hvis jeg ikke hadde samlest den. For meg nådde denne ikke opp i toppsjiktet, men jeg synes like fullt at det var en roman verdt å lese, og verdt å diskutere.

Diskusjonen rundt tittelen, ga dybde og en fortolkningshorisont.

Jeg synes oppbygningen fungerte godt, ettersom historien og refleksjonene rundt dem forflyttet seg med perspektivskiftene. Jeg har skrevet litt om det tidligere. Jeg ser andre er uenig med meg, og bare oppfatter det som repeterende. Jeg har sansen for repetisjon, når den samtidig forrykker og forandrer. Det gjorde den her; rett på historien og på forståelseshorisonten. Det var ikke den fiskestimen vi antok under fuglene, men noe helt annet...

Diskusjonen om naturalismen synes jeg også er interessant. Spennende når noen nevner at de ser en tendens. Det er mer spennende enn virkelighetslitteratursporet, spør dere meg.

Når det gjelder karakterene, så synes jeg at de viktigste karakterene er diskutert. Johan, Darling, Marie, Feite. Gunvor var en beveger, men ellers ikke så interessant. Hannah og søsteren er mer interessante, litt dag og natt. Søsteren var vel den eneste gjennomført gode som uten baktanker er tilstede for dersom har behov.

Språket har vi nevnt: den autorale fortelleren, den naturalistiske stilen, mangelen på følelsesengasjement, den like fortellerstilen i de tredelene.

Denne lille gjennomgangen fra min side er ikke for å stoppe eller oppsummere diskusjonen, men en spontan oppsummering av hva jeg fant interessant gjennom diskusjonene. Jeg blir gjerne med videre.

Terningkast? Må vi det? Jeg ligger nok mellom tre og fire, men jeg er nok ikke en som er så spandabel med sekserne mine.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Selv om ikke leseperioden er utløpt, virker det som mange har fullført. Boken har utløst mye debatt, og det er i seg selv et bra tegn. Men jeg sitter igjen med et inntrykk av at lesesirkelens deltakere har vært langt mer kritiske enn Bokelskeres øvrige medlemmer og de profesjonelle anmelderne. (At anmelderkorpset ofte (men ikke alltid) løper i flokk, er en kjent sak.) Hos Bokelskere.no generelt har boken i overveldende grad fått 5-ere og 6-ere, mens lesesirkelens folk jevnt over har gitt lavere score, helt ned på 3-tallet. (Dette basert på et inntrykk, ikke nøyaktig opptelling.) Få eller ingen i lesesirkelen har uttrykt begeistring over boken.
Har noen av dere lagt merke til det samme som meg?

Hvis mine antakelser er riktige, hva er da årsakene? Er det så enkelt som at smaken er forskjellig? Eller stimulerer en lesesirkel til å lese med et spesielt kritisk blikk? Eller er det andre årsaker?

Dette er bare løse tanker fra min side. Har dere noen av dere synspunkter på disse spørsmålene?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg tenkte det samme som deg - at vi kanskje er vel kritiske når vi leser sammen, men konkluderte med at jeg ville reagert på samme måte om jeg leste alene. Det som trakk ned hos meg var den knappe stilen og oversettelsen hvor samtalene sikkert er helt greie på dansk, men helt feil på norsk i et lite kystsamfunn på den tiden.
Ellers ble jeg litt provosert av den frigjorte, verdensvante og tolerante dansken som gidder å sitte på et enslig fyr med denne sære "bondske" norske familien i så lang tid. Det føltes litt som u-hjelp. Sikkert en barnslig reaksjon ;-)
Terningkast 4.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Tusen takk til alle for svar! Artig å reflektere litt over det å lese i fellesskap kontra det å lese alene. Blir vi mer kritiske når vi leser med lupe på detaljene (morsom formulering Torill!), og mister vi noe av leseopplevelsen ved denne nøye gjennomgangen, som Kjell er inne på? For andre er det som Ingunn er skriver, ingen forskjell i opplevelsen. Takk til Ingar som bringer også kritiske anmeldelser til torgs. Særlig Sofie Brauts anmeldelse i Stavanger Aftenblad finner jeg interessant. Følgende sitat er nokså dekkende for mitt syn på «Der det finst fuglar»:

«I dei mange forviklingane og konfliktlinjene er det som om menneska likevel står att som litt uferdige og kystlandskapet som litt gisne kulissar.»

«Språkleg har Uthaug prioritert detaljar vekk og skapt eit knapp uttrykksform fint tilpassa eit karrig kystlandskap. Hadde handlinga vore prioritet etter same prinsipp hadde uttrykket blitt mindre overlessa, mindre repeterande og truleg meir vellukka.»

Selv er jeg en i overkant kritisk leser. Så kritisk at det til tider kan være plagsomt, ha, ha. I dette tilfellet landet jeg på en 4-er. I positiv retning trekker tematikken og et relativt godt språk, i negativ personskildringene. Boken har uansett avstedkommet mye debatt; det er i seg selv positivt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Terningkast er aldri enkelt - jeg synes mange ganger at det er svært vanskelig.
Selv om jeg var med å være kritisk til enkelte ting i boken når vi hadde våre innlegg i tråden her, så har jeg gitt boken terningkast 5. Det kan være at når jeg leser, så er jeg ikke fult så kritisk som når vi senere ser med lupe på detaljene :)
Jeg lot meg rive med når jeg leste "Der det finst fuglar" og leste den fort, og som nevnt i et innlegg så likte boken godt tross alt. Jeg synes å observere en tendens til moderne naturalisme i samtidslitteraturen. Er det en tendens som bryter fram? Har nettopp lest Tollak til Ingeborg og er fascinert. Anbefales.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Smaken er nok forskjellig, og kanskje stimulerer lesesirkelen til å lese ekstra kritisk. Og det er både bra og ikke bra. Man mister vel noe av leseopplevelsen dersom man leser med et for kritisk blikk.

Jeg for min del har en tendens til å sammenligne bøker jeg leser med det jeg har lest tidligere, og da blir det fort til at det sammenlignes med favorittbøkene. Uretferdig?

Jeg har forresten lest mange bøker som ikke har falt i smak. Noen har jeg avbrutt, og noen har jeg glemt/fortrengt.
Lesesirkelbøkene har jeg lest alle jeg har begynt på. Pliktløp.

Der det finst fuglar er en interessant og godt skrevet roman og tidsstudie, selv om jeg mener at den ikke fortjener mer enn fire på terningen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg skal ikke prøve å forklare hvorfor lesesirkelen jevnt over (noen av oss er også godt fornøyd!) triller noe lavere terningkast enn tidligere lesere her inne. Men anmeldelsene av boka var heller ikke entydig svært gode, både Dagbladet og Stavanger Aftenblad hadde anmeldelser uten toppkarakter.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Lest ut "Der det finst fuglar"

En ganske bra roman, men den fenget ikke meg noe særlig.
Spesielle karakterer som foretar seg mye merkverdig.
Litt vanskelig av og til å forstå hvem som er far (og mor, hehe) til barna som blir født.
Feite setter visstnok barn på flere av tjenestejentene (fikk assosiasjoner til Mack på Sirilund i Hamsuns Benoni og Rosa) og Johan er nok både far og bestefar til samme barn.

Handling og forhold virker svært oppkonstruert og usannsynlig - synes jeg - men siden det er fiksjon, er det på en måte greit. Bryr meg ikke så mye om om dette er virkelighetslitteratur (nøkkelroman) eller ikke.

Dersom oversettelsen til nynorsk er tro mot originalen, skriver Maren Uthaug godt i et lettfattelig språk. Det blir nok noen vanskeligheter og kompromisser ved å oversette fra dansk til nynorsk. En bokmålsversjon hadde nok kommet nærmere originalen.

Det er litt rart at Uthaug bruker en forteller i 3. person (autoral) i de tre delene av boka. Hadde nesten ventet meg en jeg-forteller. Forfatteren utnytter dårlig muligheten en 3. person-forteller har til å være allvitende. Dermed blir stilen flat.

Jeg for min del liker best bøker der fortelleren (både 1. og 3. person) både kommenterer og gjør digresjoner underveis i fortellingen (Agnar Mykle i romanene om Ask Burlefot og Knut Hamsun i bl.a. Segelfoss-bøkene (dialogisk realisme)). Lite (om noen) slike grep i Der det finst Fuglar.

Men spennende å bli kjent med en for meg ny forfatter.

Der det finst fuglar får terningkast 4.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Artig å registrere at her har vi fått samme assosiasjoner - jeg tenkte også litt på Mack og hans "kvinnetekke". Så langt jeg husker (lenge siden jeg leste Sirilund-bøkene), beskriver Hamsun et lite lokalsamfunn som ikke forarges særlig av Macks utskeielser, og det samme får man inntrykk av når det gjelder sambygdingenes oppfatning av Feite. Men skrivestilen er så ulik hos de to forfatterne at sammenlikninga blir umulig.

Jeg er enig med deg når det gjelder synsvinkel: Greit nok at vi får fortellingen i tre versjoner, men så lenge "hovedpersonene" ikke har ordet sjøl, blir vi bare informert og ikke involvert. Å fatte sympati for noen av disse personene ble umulig for meg, dessverre.

Jeg har lest ferdig boka, men får den likevel ikke ut av tankene, så noe må det jo være som har gjort inntrykk. Leseperioden er jo ennå ikke over, så kanskje jeg finner noen kvaliteter jeg har oversett når jeg grubler videre. Ingen terningkast så langt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Då har eg og fullført boka om dei einsame «fuglane» ute på fyret.
Trur eg må sei at siste delen av romanen vart litt skuffande for meg. Den første tredelen med Johan, Marie og Darling og alle deira svik og løgner var den som greip meg mest. Eg trudde på personane og motiva for handlingane deira.

Siste delen derimot vart for meg noko platt, overflatisk og lite truverdig...på fleire vis. Handlingane vart utrulege, ikkje minst omkring «kalven» Valdemar.

Mi utgåve av boka er heimehøyrande på biblioteket, og eg hadde tenkt å kjøpe den for å ha i bokhylla. No står eg over...
Men, det er ei bok som har mange diskusjonstema, så mykje vondt som kan finnast i eit lite miljø!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg er helt enig med deg Hilda, historien om Valdemar (og særlig slutten) ødela helhetsinntrykket. Det å ha dette som en bihistorie er merkelig, som om det ikke er heftige nok historier uten dette. De andre temaene «behandles» på en en respektfullt og nyansert vis, men drapet på Valdemar bidrar ikke til å «belyse» verken historien eller karakterene bedre.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Men kva seier dykk om forholdet mellom Darling og Valdemar? For meg verkar det som om Valdemar er den einaste personen som Darling er ekte glad i. Som barn leikar ho mykkje med den yngre halvbroren, og i leiken tilpassar ho seg til hans nivå, til hans veremåte. Som vaksen i Amerika er det berre han ho sender gåvar til, berre han ho vil besøke når ho kjem heim igjen. Vonbrotet ho kjenner då ho får vete at han er daud, er sikker også oppriktig. Og så får ho si eiga dotter. Også Gro er tydeligvis evneveik. Dette har alle andre sett. For Darling er det, dersom ein skal tru bokas siste ord, noko heilt greit at dottera er slik.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har lest ut boka, og jeg må si at jeg ikke likte den så veldig godt. Jeg synes rett og slett det ble litt kjedelig å få historien fortalt tre ganger, selv om det var fra ulike synsvinkler. Jeg synes også enkelte av personene blir litt overdrevet og nærmest lite troverdige. Valdemar som rauter, elsker kyr og spiser gress? Hva betyr dette? Gikk jeg glipp av noe i boka?

Det er jo også en bok som tar opp svært mange tema: ensomhet, morskap, hemmelighold, utenforskap, utroskap, kjærlighet, ungdomstid, isolasjon, alkoholisme, incest, voldtekt, utvandring, maktmisbruk, fattigdom. Ja, sikker flere.

Jeg ser én anmelder skriver: "Ein siste ting: Om du kjem deg uspydd forbi side 114-115, toler du alt litteraturen kan by på."
Vel... Det må jeg si meg relativt uenig i. Jeg hadde ingen problemer med å komme meg uspydd forbi hverken side 114 eller side 115.

Jeg er litt usikker på hvorfor denne får så mange seksere, men det er jo samtidig det som er så kult med litteratur: at man ser/oppdager (eventuelt ikke oppdager) ulike ting i bøkene.

Men altså: Not my cup of tea!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dette oppsummerer svært bra også mine følelser etter å ha lest denne boka.

Det er lagt inn ganske mange ekstreme elementer (men som du sier, ikke beskrevet slik at en får lyst til å spy), som jeg synes gjør både karakterene og boka lite troverdig. En annen dansk/norsk forfatter, Kim Leine, synes jeg har brukt slike virkemidler mye bedre i sine bøker fra Grønland.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Kim Leine, ja. Enig! Jeg har lest "Profetene i Evighetsfjorden", og den likte jeg svært godt. Jeg har "Rød mann, sort mann" liggende på kindlen min, så den skal leses etter hvert.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Artig! Også jeg tenkte på Kim Leine da jeg leste denne boken. Jeg er enig i din vurdering av «Der det finst fuglar» (ingen fysiske reaksjoner hos meg heller), men ikke i synet på Leine. Jeg har kun lest Profetene i Evighetsfjorden. I den syntes jeg ikke forfatteren brukte sine virkemidler spesielt godt.

Jeg siterer fra min egen oppsummering av Profetene i Evighetsfjorden:
«Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?»

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ikke verst å være enige om denne boka, og at vi begge fikk assosiasjoner til Kim Leine!

Men om han er vi nok uenige, jeg synes både Profetene i Evighetsfjorden og Rød mann/sort mann var svært gode bøker.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Begge bøkene til Kim Leine er gode.
Rød mann/sort mann er best.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Enig i noe av dette. Ja, det kan virke repetitivt å lese samme historie tre ganger, og ja der er mange tema i roman - altså en del å pirke på i boken, men når det er sagt så synes jeg det var en god bok. Selv om det ikke blir en 6'er eller blir definert som favorittboken min, så synes jeg den har en del kvaliteter som jeg likte - jeg liker de mørke temaene og den naturalistiske stilen. Den har et driv som gjør at jeg gjerne ville vite hva som skjer, og hvordan de andre opplevde det som skjedde, så i så måte funket de 3 perspektivene. Selv om det er mulig å forutse en del av handlingen, så synes jeg at forfatteren klarer å skape ulike synsvinkler på samme historie som gir et helthetsbilde av hvordan alt det dystre kan forekomme i et lite samfunn.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg leste også den anmeldelsen, faktisk før jeg leste boka, og tenkte at her måtte jeg visst stålsette meg. Men den aktuelle scenen var jo ikke stort verre enn alt det andre man kunne spydd av i denne romanen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg bestilte boka på biblioteket for et par uker sia, men har ikke fått anledning til å hente den før nå. Starter nå, og blir nok ferdig i løpet av måneden. Diskusjonen går friskt ser jeg, menge innlegg. Lovende!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Har av ulike årsaker hatt lesefri nokre dagar, men har nyleg fullført «Darling» sin del av romanen.
Er litt usikker på kva eg skal meine om henne...ho som både avskyr Johan, og som på mange måtar er «sin fars datter».
Mykje av det ho gjer er både bereknande og ufint, men kan kanskje forståast utifrå den oppveksten ho har hatt? Vondt.

Karen er ei positiv dame med både varme og omsorg. Eit gode for meir enn ein...

Skal starte på Marie-delen i dag...er spent på kva eller kven ho er oppi alt...
Det er spennande at eit så lite samfunn kan innehalde så mykje grums..

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Eg er heilt samd med deg. Lesaren får ingen sympati med personane i boka. Det verkar som om dei alle berre er opphengde i å mele si eiga kake. (Eit unnatak er kanskje tenestejenta på prestegarden, Karen. Ho verkar vere eit normalt triveleg menneskje.) Denne staden kan ikkje vere/ha vore nokon god plass å bu på. Sjølv blant ungane er det utbreidd mobbing og utstøyting. Ein kan jo spørje kvifor forfattaren har framstilt dei alle slik. Kvifor får vi i så liten grad innblikk i tankane til dei involverte personane ? Kvifor er dei for det meste berre sett utanfrå? Er det av di vi sterkare skal oppleve skamløysa i dette miljøet?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg tenker at hun prøver å framstille miljøet i en naturalistisk stil, for å legge vekt på hvor hardt det var å være kvinne på den tiden. Har lest at noen anmeldere sammenligner henne med Amalie Skram - vår nåtids naturalisme som viser hvor hardt livet var. Hva tenker dere om det?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Kor relevant er det å sidestille kvinnene hos Maren Uthaug med dei hos Amalie Skram? Trass alt var det ei ikkje så lita utvikling frå 1880-talet til 1930-talet. Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling? Det klarar iallfall ikkje eg. Rett nok hadde dei fått mangelfull seksualopplæring, prevensjon høyrer vi her lite om og sjølvbestemt abort skal ikkje kome før lenge, lenge etterpå. Det finst ei meir frigjort kvinne i boka, Gudrun, men ho kjem altså frå eit anna land.

Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen. Ho var jo ei skuleflink elev. Ho keiar seg heime, men noko anna enn arbeid hos Feite kjem tydelegvis aldri på tale for ungjenta Maria.

Eg skjønar heller ikkje kvifor kvinnfolka var så gale etter Feite. Rett nok spelar han lokkande musikk og er tydelegvis den rikaste i bygda, men slik han blir skildra ein plass (s.270) er det ikkje noko sjarmerande ved mannen.
«Feite sette seg andpusten ned på ein av fôrsekkane med spreidde bein, så magen hang ned mellom dei. Han tok fram eit lommetørkle og tørka ansiktet. Maria betrakta ei sveittedrope som trua med å sleppe haka og drype ned på magen. I staden fekk den selskap av enno ein liten straum sveitte , og saman glei dei nedover dobbelthaka og forsvann inn bakopninga i skjorta.»

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Tusen takk for langt og grundig svar. Men eg er ikkje heilt samd i alt. Når det gjeld Marie: Det verkar som om det er tenestejenter nok på prestegarden, Marie går jo mest og keiar seg. Med utdanning tenkte eg ikkje spesielt på examen artium. For kvinner frå den kondisjonerte klassa fanst det andre vanlege utdanningsveger, t.d. kunne dei bli lærarinner, sjukesøster osb. Særleg rart er det at presten tillet dottera si å kome til Feite. Presten var jo kjent med det dårlege ryktet til mannen. Dessutan skulle altså Marie overnatte på garden hos Feite.
Ein annan ting: Kva synest du om sitatet eg gjenga om Feite? Då eg las det, ooplevde eg skildringa berre som ekkel. Men ved nærare ettertanke: Kanskje er det noko erotisk ved måten forfattaren uttrykkjer seg på her....

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Interessant diskusjon. Jeg leser ikke romanen slik at leseren skal synes synd på kvinnene. Kanskje er det derfor flere oppfatter romanen/fortelleren som flat og følelsesløs, fordi det er en deskriptiv eller naturalistisk stil. Fortelleren kommer ikke med normative bedømmelser av romankarakterenes handlinger. Med de ulike bolkene får vi mer innsikt i karakterenes bakgrunn for deres handlinger, det gir leseren mer forståelse for karakterene men uten en moralsk vurdering.

Jeg er helt enig i at jeg er forundret over at presten tillater at datteren arbeider hos Feite etter at han har gitt ham bøter for utukt. Tror han virkelig at det hjelper? Jeg er også forundret over at han lar Marie gifte seg med Johan. Ekteskapet var vel den viktigste fremtiden for kvinner, og selv om dette er et lite samfunn kan man jo undre over at presten ikke legger bedre planer for sin datter.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Har inntrykk av at presten var mest opptatt at sin egen sorg og embete. Mulig han også er naiv nok til å tro på både Feite og på Maries forklaringer. Virker som han er en ettergivende person, da er det ikke nødvendigvis de beste beslutninger i forhold til barna.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sannsynligvis. Og så var det vel kanskje slik at kvinnene bar det største ansvaret for å bevare sin dyd? (Til tross for Feites bot, som jo egentlig bare var en avlat til kirken) Marie var jo tilsynelatende en gudfryktig og dydig datter, som man hadde all grunn til å tro ikke ville la seg friste inn i synden.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Tja, godt spørsmål, men det er vel alltid relevant å sammenligne, hva du kommer fram til er noe annet. Jeg synes ikke nødvendigvis synd på Maria og Darling, men samtidig er det kvinner som holdes nede i dette lokalsamfunnet - sikkert ikke uvanlig det. De hadde ikke akkurat en god oppvekst hverken Marie eller Darling. De fikk vel neppe det de trengte som barn for å utvikle seg til trygge kvinner - de lærte også å bli slu fra barnsben av - der var klart mangel på åpenhet og ærlighet i hjemmet. Samfunnsmoralen førte dem inn i arrangerte ekteskap i stedet for å finne sin egen vei.
At alle ville ha Feite er vanskelige å forstå for oss, men det er vel slike både før og nå at rikdom har visse fordeler, og det var en måte å komme seg fram på for kvinner - å gjøre et godt inntrykk på den "rette" mann (Naive kvinner og rike menn). Dessuten var det vel også slik at menn tok seg til rette, og kvinner turde ikke alltid å gjøre motstand. #MeToo var ikke eksisterende.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Da er boken hørt ferdig. Likte den litt Jon Eikemo-aktige fortellerstemmen. Enig i at Gudrun burde vært forsøkt å gi dansk tale. Det var sterke skjebner. Liv og død. Svik og kjærlighet. Det er nok mange oppføringer i kirkebøker som ikke taler sannhet. Selv har jeg funnet gjennom slektsforskning og dna-analyse at en oldefar var en fremmed finsk fugl. Men hvem og hva er gjemt i oldemors historie, se det har hun tatt med seg i graven.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg hørte et radioprogram der innbyggernes harme over denne romanen var tema. Det lever mange etterkommere, og både de og lokalsamfunnet forøvrig var ikke glade for å bli portrettert på denne måten. (Finnes nok på nettspillere til NRK).

Dedikasjonen i slutten av boken knytter den jo nettopp til reelle hendelser, uten den vet jeg ikke hvor aktuelt det hadde vært.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er sånn litteraturen har vært i noen år og fortsatt er, bare tenk på f.eks. Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth (og søsteren hennes). Ulike grader i sjangeren virkelighetslitteratur.

Jeg har forresten lest første del av boka: "Johan". God bok, så langt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Liten korreksjon:
Det er nok en viss forskjell på virkelighetslitteratur og nøkkelromaner. I førstnevnte kategori skriver forfatteren mer direkte om levende personer (Knausgård navngir dem også). I nøkkelromanene bruker forfatteren modeller (levende eller avdøde) for å skape fiktive karakterer. I sistnevnte kategori bør nevnes Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle.

Utgivelsen av 'Rubinen' ble anmeldt (gikk vel til Høyesterett), og de fleste oppfatter at boka ble anmeldt pga. pornografisk innhold. Jeg har forstått det slik at andre grunner for anmeldelsen var at enkelte lesere (kvinner) kjente seg igjen og følte seg krenket. Om jeg husker riktig ble både forfatteren og forlaget (Gyldendal, Harald Grieg) frikjent. Korriger meg om jeg tar feil.

Nå fortsetter jeg lesingen av Der det finst fuglar.
Etter det jeg har lest i innleggene her, kan boken oppfattes som en nøkkelroman. Tror jeg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ibsen benyttet seg av slike historier fra virkeligheten også. Nora
"Mitt navn er ikke Nora : historien om Laura Kieler, modellen til Nora i Et dukkehjem"

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg kan ikkje sjå at nokon har nemnt namnebruken i boka. Dei fleste personane i boka har jo heilt vanlege namn, men det er to som klart skil seg ut. Namnet deira passar vel best som kallenamn. Er det for å understreika deira personlegdom, deira rolle i handlinga? Darling blir jo framfor alt elskerinna til fleire menn (men frå starten av då ho var ein vanskeleg og uhandterleg unge, verka namnet heller malplassert.) Feite er han som har flust med pengar og flust med damer. Er det andre av dykk som har tankar rundt dette?

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Du har helt rett i at det er disse to navnene som skiller seg ut.

Jeg la merke til at moren til Johan ikke ønsket seg et utenlandsk (ellervar det uvanelig?) navn på barnet, så det er jo lett å tenke seg at dette er noe Marie gjør for å protestere mot sin svigermor. Et søk på SSB sier at det 5 norske kvinner som har det som navn. I Danmark er det 1 kvinne og flere menn som har det som navn. Som du sier var hun jo «somebodys Darling» i Amerika. Marie oppfattet vel også henne som et kjærlighetsbarn. Det er også litt rart at mobbescenene ikke innholder mobbing rundt navn, det ville jo vært en typisk ting å gripe tak i.

Når det gjelder Feite, så har jeg oppfattet det som et etternavn. Men det er kanskje feil? Feite er jo beskrivende for mannen, både kroppsform og lommebok... Jeg vet ikke om Feite vil gi samme assosiasjon på dansk?

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Feite heter Fede på dansk (i boken altså), som gir samme assosiasjoner på dansk som på norsk. Navnet er altså en direkte oversettelse av navnet - det er kanskje et kallenavn?
(Boken heter "Hvor der er fugle" på dansk)

Godt sagt! (7) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg ser det når du skriver dette, og er enig at dette ikke er uttrykk som hører natur til omtalt periode (1930-årene), men når jeg leser så henger jeg meg ikke opp i slike detaljer. Det kan være fordi bokmål, dansk og nynorsk går om hverandre oppe i mitt hode etter å hva vokst opp med bokmål i Bergen, å ha bodd store deler av mitt voksne liv i Danmark, og så de siste 20 årene i "Nynorskland" hvor nynorsk er en del av hverdagen :)

Og så til Randi. Å bruke "mor" og "far" er veldig dansk. Hva de sier i Trøndelag tørr jeg ikke uttale meg om.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har ikke hengt meg opp i det du påpeker, men jeg klarer ikke å fri meg fra at jeg leser en dansk bok på nynorsk. Og at det trekker språket lengre fra originalen enn det en bokmåloversettelse hadde gjort. Jeg vet ikke hva det gjør, men jeg tenker at det setter stemningen på en annen måte. Jeg reagerte derfor litt på bruken av «mor» og «far» som for meg ikke er trønderske måter å betegne foreldre på. Men som nesten to generasjoner etter denne historien og kun sør-trønderske referanser kan det hende jeg tar feil.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hva mener du er den trønderske måten å benevne foreldre på, Randi?
Den trønderen jeg har i huset, mener mor og far er vanlig i Trøndelag, både nå og tidligere. Mamma og pappa er noe som har kommet i nyere tid (hvis det var det du tenkte på?).

Fine betraktninger om språket!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Min far fra Sør-Trøndelag sa alltid mamma og pappa (mens min mor fra Oslo vest sa mor og far), så jeg tenkte at mor og far hang igjen fra den danske oversettelsen. Men jeg vet som sagt ikke...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har hørt ferdig boken
Jeg har også reagert på ord som blir brukt og kunne ønske at Gudruns uttalelser ble beholdt på dansk.
Ellers har jeg ofte følt at teksten er litt platt. Jeg har savnet forfatterens/fortellerens stemme. Det ble litt for nøytralt og nakent. Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Mandag 2. november:
Starter lesingen av Der det finst fuglar

Lillevi spør hva vi mener tittelen betyr/symboliserer.
Får tenke litt på det under lesingen.
Tror i alle fall det må være utrivelig der det ikke fins fugler.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Heilt først til Lillevi: Eg tolkar det slik at tittelen peikar på noko som einsemd og isolasjon medfører. På s 36 les eg: « Alle visste at han var blitt tussete etter at kona døydde. At han gjekk ute på skjeret åleine og snakka med fuglane»

Dei fire som bur på fyret er også einsame- Johan søkjer til einsemda sidan han ikkje fekk det slik han ville med kjærleiken.
Opplever han som ein som gjer ting som han ikkje greier å sjå konsekvensane av- hendingar som får svært vonde følgjer. Han får det han vil - arbeide på fyret - men, framgangsmåten hans fører til ulukke for fleire enn han sjølv.

Det er både godt og vondt å lese - godt fordi det er god litteratur- og vondt fordi der er menneske som ikkje alltid har det godt...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Har dere gjort dere noen tanker rundt tittelen
Der det finst fuglar.
Hva vil forfatteren fortelle med denne tittelen?
Er det en symbolikk knyttet til fuglene?
Hvordan oppfatter dere tittelen?

Meg gir den assosiasjoner til nakne holmer og skjær i havgapet, der bare sjøfugl kan overleve. Der livsgrunnlaget er karrig og vilt. Eller kanskje - kan fugler leve her ute, kan også mennesker, noe i retning av «der det er liv (fugler) er det håp».
Dette er bare strøtanker fra meg. Det hadde vært fint å høre hva dere tenker om tittelen.

En annen sak, forfatteren Maren Uthaug bygger romanen på historier fra sin egen slekt. Uthaug er nettopp navnet på tettstedet familien på fyret sogner til. Det er til Uthaug på Ørlandet de ror for å gjøre innkjøp, ta arbeid eller treffe andre mennesker.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har nettopp begynt å lese boka (har lest cirka 30 %), og et sted skriver forfatteren "Der det finst fuglar, finst det fisk". Jeg tenkte litt videre på dette, og der det finnes fugler, finnes det kanskje også mennesker, og der det finnes mennesker, der finnes det også svik, kjærlighet, utroskap, glede og sorg. "Der det finst fuglar" er bare begynnelsen på setninga (det er jo en leddsetning), og leseren kan fullføre den selv, kanskje; den gir ikke mening alene.

Men jeg vet ikke. Bare en tanke som slo meg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

"Der det finst fuglar" er en leddsetning, men jeg oppfatter uttrykket som også en metafor for et bestemt sted.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det kan også være kvinner det er snakk om

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, Kirsten. Vil du utdype.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fugler kan også bety kvinner. På Vestlander bruker vi dette begrepet noen ganger. Her er ett eks. "Det'kje greit å vere foggel i dag", morsom intro av Frode Rønli og Magne Høyland /
Stavangerensemblet (https://www.youtube.com/watch?v=_1Bg5h_MK_g). I engelsk litteratur brukes også birds som et begrep om kvinner.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk, da lærte jeg noe nytt i dag også!
Det er mange forunderlige synonymer for kvinne, fra fugleverdenen for eksempel gås, høne, røy, rype, ugle. Men bare fugl/foggel har jeg ikke hørt før.

Så hvis vi skal drodle litt videre på denne boktittelen; Der det finst kvinner ...
Og det gjør det så visst i denne boken. Men gir en slik tolkning mening, ev. hvilke?
Artig innspill!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Hehe uten kvinner - ingen historie.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har hørt et par timer av boken (delen om Johan)
Det heter jo at "Der det finst fuglar, finst det fisk" og det nevnes også i boken. Fuglene er mye nevnt i teksten, men jeg har ikke klart å finne noen symbolikk i dem. Noe av det første som slo meg var at "Det det finst fuglar, er det skit på vindauga". Det er i det hele tatt mye fuglemøkk her :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg har lest t.o.m. Johan, side 124

Morsom kommentar, Ingunn!
Jeg har lest like langt som deg – og ja, der det finnes fugler, finnes det fisk. Jeg synes utsagnet bygger opp under det vi har vært inne på tidligere: der det finnes fugler, finnes et livsgrunnlag. Liv og håp.
EDIT: Eller, der det fins fugler finnes det fisk, altså noe under overflaten, noe vi ikke umiddelbart ser ...

Johan synes fuglene er noe dritt, bokstavelig talt. Darling synes de er vakre.
Finnes det en dypere symbolikk i tittelen? Vi får se!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er kommet til kapittelet Darling (s 198).

Jeg er enig i at «nøkkelen» til tittelen ligger i setningen «Der det finnes fugler, finnes det fisk» (ikke direkte sitert). Og som du sier, fuglene blir tegn på noe under overflaten, noe usynlig. For å spinne videre på det, så kan vi jo si at fuglene derfor er metafor. Dette er jo en historie der absolutt ikke alt er slik at alt er slik man tror: det er barn som ikke har de foreldre som blir oppgitt, begjær som ikke er selsuelt begjær men noe annet. Men man leser andre ting inn i det, fordi man ønsker å forstå det slik.

For meg er også fugler et bilde på det bevegelige, mens fyret er landfast og et bilde på det ubevegelige. Allerede i prologen etableres det et skille mellom de som er fra Ørlandet (og som tenker at resten av verden må være misunnelige på fisket der) og de som kommer utenfra. Flere av bokens «bevegere» reiser, både Hannah (reiser fra), Gudrun (reiser både til og fra), Darling (reiser fra, tilbake - og lenger er jeg ikke kommet). Hvis vi tenker på trekkfugler, så kommer de stadig tilbake.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ikke fugler, men hele setningen kan gi assosiasjoner til havgapet, siden det er typisk at på holmer og skjær er det nesten bare fugler som kan bo. Ut over det så tror jeg at jeg må vente til jeg har lest lenger ut i boken, eventuelt ha lest ferdig :)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nå er det jo òg slik at fulgar kan flyge i alle retningar og slå seg ned både her og der. Dette går også i hop med handlinga utover i boka. Kan er tittelen fleirtydig? Eg trur kanskje at når vi har lese boka ferdig, vil vi kunne forstå dette betre.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eg har til no høyrt gjennom om lag halvparten av boka «Der det finst fuglar» og skjøner at skal eg få det heilt gode oversynet over handlinga, må eg nok høyre den ein gong til. Som mange andre bøker hoppar også denne i tid. Meir komplisert blir det når handlinga ikkje berre hoppar framover i tid, men ogå bakover. Først da får ein den heilt gode kjennskapen til fleire av personane og opphavet deira. Det er mange personar med, men ikkje fleire enn at lesaren lett kan halde styr på dei. Vanskelegare er det å halde styr på slektskapen til personane. Etter kvart viser det seg at det er fleire uekte fedrar med i biletet.
At handlinga i boka er sterk, er det ingen tvil om. Her finst det ei opphoping av hendingar som andre bøker berre kan ha ei av (sjølvdrap, prostitusjon, incest osv.) Personane verkar på meg ofte svært sjølvopptatte. Det er lite ekte kjærleik med i biletet (heller ikkje ein gong mellom foreldre og barn). Det er meir drifter som dominerer menneska her. Kanskje kjem det av at dei er skildra utanfrå, gjennom kva dei gjer og ikkje gjennom kva dei kjenner inst inne.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Har såvidt fått starta på romanen - men det ser ut for at dette vert eit givande møte med ein (for meg) ny forfattar.
Ho skildrar eit miljø som er svært ukjent...ein familie på eit utsett fyrtårn...eit liv som skal verte prega av isolasjon og hardt ver mm les eg på baksida av boka. .Så spesielt at dei må binde borna for at ikkje havet eller vinden skal ta dei.
Skal bli spennande å gå meir inn i handlinga!

Er glad for at biblioteket skaffa denne til meg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Har lese fyrste del (om Johan) - sterk lesing!
Ho skriv med eit intenst driv som gjer boka vanskeleg å leggje frå seg. Mogleg eg er ferdig før november er begynt :)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

MartineHilde H  HelsethEmilie GeistJoakimIngunn SRune U. FurbergAnette SkriraAnn ChristinRavnAnjaReadninggirl20Magnus FinnsetSverreRuneBabynemiKaren RamsvikTjommiGrimarPangLeserTorTerje MathisenMonica CarlsenAgnete M. HafskjoldHelen SkogKay NilsenSynnøve H HoelPia Lise SelnesgretemorEllen E. MartolJulie StensethGro Anita MyrvangRandi Annie FramnesHeidiLailakjell ktuhamreBerit RTone SundlandBjarne Aashaug