Bokelskere.no

Sju fortellinger fra sørstatene

Sørstatsgotikk eller ikke, dette er uansett sju gode fortellinger. Tittelhistorien, en langnovelle eller en kortroman på 96 sider, er den mest særpregede: en saga om tre personligheter - eller arketyper - som støter sammen i en småby der hovedgaten er 100 meter lang. Alt som skjer blir nøye observert av både lokalfolk og langveisfarende i dette tette samfunnet.

Flere av de andre historiene minner om at McCullers var på vei mot en musikkarrière før hun ble forfatter. Særlig sterk er «Wunderkind,» debutnovellen fra 1936 hvor en ung, lovende pianist møter veggen. Men er det manglende talent eller den vedvarende kritikken fra en mannlig musikklærer som stanser henne?

Ingrid Haugs oversettelse flyter bra.

Det er en krevende tid for alle, og noen har det verre enn andre. Vi søker informasjon og prøver å orientere oss i ukjent landskap. Det er da både legitimt og nødvendig å stille spørsmål både ved vedtatte og mindre vedtatte sannheter. En viss skepsis er sunt, men ved sunn skepsis kreves også en dose kildekritikk. Dette gjelder både ulike myndigheters informasjon og konspirasjonsteoretikere og andre som bare rett og slett vil skape frykt på feil grunnlag.

Midt oppi dette er det også lurt å skape seg noen fristeder hvor man kobler av og tenker på/gjør noe helt annet. Avkobling er godt for både den fysiske og psykiske helsen. Mange ønsker nok å ha bokelskere som et slikt fristed.

Pandemien stiller oss overfor nye utfordringer. Jeg tror ikke bevisst manipulerte vaksiner er noe vi trenger å bekymre oss for og bruke energi på - vaksiner er faktisk det som kan hjelpe oss igjennom denne situasjonen!

Jeg håper du også har hatt en fin og avkoblende helg :-)

Nå har jeg fått MER enn nok! Du kan vel skrive alle refleksjonene dine uten nødvendigvis å publisere dem her? Opprett f.eks en blogg hvis du vil publisere dem...

Ærlig talt, kan du ikke ta deg en pause snart?

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

Shuggie Bain var ei fin, men fryktelig, bok. Den gir deg innblikk i livet til en fattig familie i Skottland på 80-tallet. Faren er utro og ofte fraværende, mora lider av alkoholisme, eldstesøster er desperat for å kommes seg vekk, han midterste ønsker å dyrke tegnetalentet sitt og han yngste - Shuggie - har mer enn nok med å finne sin plass i verden. Boka er full av fæle scener og situasjoner, men det som gjør at den fungerer så bra er hvor kjærlig alle disse karakterene er skildra. Det er en beskrivelse av elendighet, men ikke elendige mennesker.

Ferdaminne sumaren 1860. Aasmund Olavsson Vinje.
Dette var rett og slett ei fin lydbok. Lest med stor ihug av Edvard Drabløs.
Her går altså sjølvaste Vinje halve landet opp og ned, medan han drøser over mangt og mykje. Folk og fe, hus og hytter, ting og tang. Ein slags road-movie, som det heiter på nynorsk. Skikkelig fin.

Glasgow. Arbeiderstrøkene og arbeiderfamiliene etter at arbeidet forsvant. Etter Thatcher, gruvenedleggelsene og samfunnsødeleggelsene, etter at du ikke lengre er nyttig, ikke kan bidra, ikke har noen fremtid og alt som gjelder er å opprettholde en fasade, som i varekatalogene, med tro på lykken i bingo eller lykken i kjærlighet. Men alt som kan komme, det forsvinner før du egentlig får fatt idet. Oppi alt dette er rusen redningen fordi den lover og lyger og sier at alt er de andres skyld , er gubbens skyld og at alt kan bli bedre - om bare litt. Det er samlivsbrudd, oppbrudd, opprevne familier, utroskap, en sviktende far, fyll, spetakkel, endeløse rekker av morens menn innblandet overgrep. Og opp i dette barns usvikelige lojalitet til voksne som svikter så usigelig, men noen barn berger seg ved å komme seg unna mens en blir igjen og tror at bare han blir flink nok, ren nok, snill nok så vil mor bli edru og bli en vanlig mor. Han gir alt til den umettelige og tilslutt så bitre, blinde og forfalne. Vi ser aldri sårene hennes som skriker på plaster, salve og forbindinger idet hun for en stakket stund står oppreist, men vi hører om dem gjennom hele boken før det siste store fallet. Min litt irriterte overraskelse er betegnelsen på boken som en arbeiderroman mens det for meg er en fortelling om kjærlighet og svik der flukten, drømmen, bedraget og rusen gjennomborer alt. Fordi rammen for fortellingen er forfallen industri i industrialismens vugge-land?

En litt rar, naivistisk og stillferdig bok. Et lite univers av litt anneredes menneskene knyttet til en upretensiøs bruktbutikk. Eieren er en eldre kvinnebedårer, hans søster hjelper til i butikken men egentlig kunstner. I butikken jobber en ung mann og hovedpersonen en ung kvinne. Disse utgjør universet i boken, de handler dødsbo, selger varer, har stille dager i butikken, auksjoner og netthandel og lunsj ute på ramen-restauranter. Søskenparet har også sine elskere som blir en del av det skakke universet, mens de to unge nærmest finner interesse for hverandre i et vakuum. De har dårlig betalte jobber i bruktbutikken og lite sosialt liv, de er fåmælte og klønete. Selv forholdet takler de dårlig, selv om de nok egentlig har mer boende i seg enn de klarer å vise.

Tror ikke noen bok har påvirket meg så mye som å lese denne boken. Dette er fiksjon, men også så virkelig likevel. Romanen handler om to grønlandske barn som blir tvangsadoptert til Danmark på 60-tallet. Slike adopsjon skjedde faktisk. Romanen trekker historiske paralleller til
"det grønlandske eksperiment" i 1951, hvor 22. grønlandske barn ble sendt til Danmark på et "dannelsesopphold" i regi av den danske stat. Bak i denne roman (som etterord) retter også forfatteren takk til en rekke kvinner som har fortalt Iben Mondrup om deres oppvekst på Grønland og i Danmark. Dette er også delvis historien om hvordan urbefolkningen på Grønland ble nedvurdert og behandlet. Ikke ulikt behandling av urbefolkninger generelt (tenker også på samene i Norge og fornorskningsprosessen som foregikk.
Lesetips: Lappjævel av Kathrine Nedrejord (ungdomsroman, nominert til bokbloggerprisen 2021)

Fy søren, jeg er opprørt.Her tror det danske paret at de skal redde de stakkars barna, mens barna egentlig blir brukt til å fylle et tomrom i egne liv. Siviliserte dansker vet selvsagt hva som er best for de primitive grønlenderne (akkurat som siviliserte nordmenn visste hva som var best for samene).

Wow, for en roman, en historie man blir engasjert og svært opprørt av å lese. Det koker...
Dette er en bok for lesere som liker historiske romaner, som liker romaner som tar opp viktige tema.

Tematikk: Urbefolkning, holdninger, fordommer, rasisme, lengsel, savn, oppvekstroman, livsløgn, barndom, tilhørighet, forsømmelse, frarøvet barndom m.v.

En takk til Iben Mondrup som skriver så bra om viktige tema.

Historien til de grønlandske adoptivbarna er en viktig historie å få fortalt, og Mondrup gjør det på en god og varsom måte i denne romanen.
Politiken, DK

Sterkt familiedrama som kan ende som årets roman.
Jyllandsposten

Norsk litteraturfestival har laget en podcast om boken som en del av deres lesesirkel

Det tror jeg absolutt på.

I Glasgow prøver Agnes Bain å oppdra 3 barn, og å holde på ektemannen. Agnes ser ut som en million, men drikkingen avsløres av naboer og familie, som kjenner tegnene. De flytter fra Agnes`foreldre, og til et nedlagt gruvesamfunn, men det viser seg at ektemannen ikke har tenkt å flytte inn sammen med dem. Alkoholen får overtaket, og de to eldste barna fordufter. Det er kun Shuggie som er igjen. Han forguder moren, men han er også redd for henne, og for det alkoholen gjør henne til. Shuggie er annerledes, og klarer ikke å skjønne de sosiale kodene. Når søsknene ikke kan hjelpe lenger, og moren lever i sin egen boble, er det Shuggie mot røkla.

Et godt portrett av det britiske samfunnet på 80-tallet. Gode personskildringer, og man føler kullstøvet gjennom boksidene. Boka fikk Bookerprisen i 2020.

Nederlandsk forsker mener å kunne skaffe vitenskapelig bevis for at bestemte leseropplevelser kan sette varige følelsesmessige spor hos den enkelte leser. Noen romaner er likevel viktigere enn andre, og Olivia Fialho nevner selv noen sentrale titler. Kan kanskje inspirere noen? Eller er det noen som kjenner seg igjen og har gjort egne erfaringer? Se artikkel i Forskning.no

Forfatteren er eldst av fire søsken, og har vokst opp i Mississippi. Da det fjerde barnet var på vei, kastet moren ut Jesmyns far, som aldri klarte å holde seg unna andre damer. Ward skildrer en barndom der det stort sett var lite penger, men mange unger å leke med. De fleste var i familie, for DeLisle var en liten plass. Boken er skrevet i sorg over tapet av 5 menn, deriblant forfatterens egen bror. Alle døde i ung alder, og på grunn av hvem de var og hvor de kom fra; svarte, fattige, arbeidsløse, og der dop var en hovedingrediens. Den amerikanske drømmens skyggeside, skildret av jenta som mot alle odds tok høyere utdannelse som den første i familien.
Det er et godt portrett av både de fem mennene, og andre familiemedlemmer og venner.

Takk for at vi fikk bli med på reisen(e), Erika!
Vi er mange som har bladd i atlaset og drømt om å få besøke noen av stedene og landene med rare og eksotiske navn.
Erika Fatland har fulgt drømmen mange ganger! Hun er heldigvis så raus at hun tar oss andre med og lar oss ta del i møter med helt vanlige mennesker som hun oppsøker/støter på. Ofte har disse menneskene også en spesiell historie å fortelle. I tillegg klarer hun på en elegant måte å plassere disse enkelthistoriene inn i den større Historiefortellingen om folk, land og regioner. Imponerende!
På denne reisen får vi minst 14 ulike perspektiv på vår store nabo i øst, Russland. 14 land som alle har grense til denne mektige bjørnen og som har erfaringer med å takle bjørnen både når den sover og ikke minst når den er rasende.
Som forfatteren selv skriver fører reisen til flere spørsmål enn svar. For meg førte det til et behov om å prøve å forstå vår nabo bedre. Takk for tidvis rystende lesning, svært god underholdning og ikke minst lærerik reise!

Mannen som døde som en laks. Mikael Niemi.

Denne mannen er et eventyr. Dagen før han kom til Litteraturhuset i Trondheim for å presentere Koke Bjørn, også ei fantastisk krimbok, måtte vi bare se filmen basert på boka Populærmusikk fra Vittula. Også fra miljøet i Pajala helt oppe i Nordsverige, ganske nært finske grensa. Les bøkene, se filmen. Opplev Niemi om han er i landet.
Han tok Trondheim med storm. Fullt hus, stort sett av lesende kulturkjærringer, hvor 75 prosent ble forelsket, 24 prosent ble stormforelsket.
Så til laksen. Dette er en litt uklassisk klassisk krim; ei bygd, et drap, lokalpolititet må ha bistand fra storbyen...
Her er mange flotte konflikter, miljøbeskrivelser i verdensklasse, fiendskap, lokalhistorie og noe kjærlighetsgreier.
Fin bok, for de som liker krim der etterforskningen brukes også for å vise frem/beskrive noe annet i tillegg til ugjærninga , offeret og gjerningsmannen.
Mikael er litt av en fyr, altså. Egentlig var han telemontør, men så kom han på bedre tanker. Det er jeg veldig glad for. Koser meg i bøkene hans.

En tilfeldig nordmann. Lars Saabye Christensen.
Dette er stort sett bare tull. Tull kan jo være både nyttig, underholdende og viktig, så en skal ikke kimse av det, men når det handler om en middelaldrende mann som ikke har følt seg sett, blir det lett langdrygt selv om det også er samfunnskritikk her inn i mellom.
Kjedelig bok.