Bokelskere.no

Over havet er en historisk roman, men oppleves likevel som aktuell ved å vise de historiske erfaringene med migrasjon og politiske dragninger. Vi følger et par gjennom den spanske borgerkrigen, på flukt over Pyreneene til Frankrike og flyktningleire på stranden, på skip over havet til Chile. Så forsøket på å skape seg en ny tilværelse i et nytt land, før kuppet i Chile fører til nye prøvelser, fengsling, flukt og ny tilværelse å bygge opp. De forsøker å flytte tilbake til Spania, men føler på en fremmedhet og skjønner at de i likhet med sønnen er blitt Chilenere.

Jeg opplever at jeg lærer mye om den spanske borgerkrigens grusomhet og mellomkrigstidens politiske situasjon og om opptakten til kuppet i Chile. Historien har noen melodramatiske trekk, med ekstraordinære personer med vanvittige talenter enten det gjelder musikk, legevitenskap og vennskap både med Salvador Allende og Pablo Neruda. Likevel er det tematikker knyttet til kjærlighet som vokser frem etterhvert og identitet og røtter som bidrar til at det er mer enn et melodrama i historisk ramme.

I boka skriver Paasilinna humoristisk om et dypt tragisk tema: Selvmord. Det gjør han på en slik måte at vi får respekt og empati for alle menneskene som går rundt og lurer på om de skal ta livet sitt. Samtidig blir handlingen mer og mer burlesk og usannsynlig. Etter hvert som du kommer utover i boka forstår du at problemet selvmord løses best når likesinnede kan komme sammen og snakke om det. Kommunikasjon. I denne boka harselerer Paasilinna mye med mytene omkring den tungsindige finnen, slik vi i sin tid møtte det i finsk fjernsynsteater. Utrolig mye humor - jeg humret meg gjennom boka. 5

Denne type stakkarslige promoteringer av egne bøker dukker opp med jevne mellomrom. Det forteller det meste om både bok og forfatter. Jeg gir påfunnet et skuldertrekk - mer er det ikke verdt.

Eg reagerte også på innlegga- og kom på at for nokre veker sidan var det noko liknande som vart gjort om ein roman som heiter Dr. Stravinsky. Alle gav terningkast seks!

Opplever desse omtalane svært negativt, og veit med meg sjølv at desse bøkene skal eg iallfall ikkje kjøpe/lese!

Dette kan ikke være tilfeldig. Anbefaler at alle går inn og merker hver og en anmeldelse ved å trykke på "varsle"-knappen. På denne måten kan vi kanskje få sagt i fra videre til de som administrerer nettsidene om at det her er det noe galt som ikke er riktig :)

Her er boka

Det må jo være pinlig for forfatteren at man lager spam-kontoer for å promotere boka?

EDIT: Forfatteren har visst også laget konto og trykket "godt sagt" på opptil flere av anmeldelsene, så jeg tok visst feil. ups.

Det har dessverre skjedd før. :/

Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne forfatteren før!
Tusen takk for din meget gode omtale (som jeg leste på nytt nå, når jeg er nesten ferdig med boken og skulle gjerne ha gitt den en stjerne til). Du treffer så presist, jeg har intet å tilføye. Det eneste må være å berømme omslaget, som fanger stemningen.
Dette er nettopp den typen bøker jeg verdsetter. Vi kommer inn i personenes indre, tar del i deres liv, uten at alt nødvendigvis sies direkte. Jeg mener at du, og andre, har anbefalt Oates også i andre sammenhenger.

Så er spørsmålet, hvilken skal bli min neste Joyce Carol Oates?

En krimklassiker som fortsatt har noe by på.

Som i den første boka med Adam Dalgliesh som etterforsker er handlingen lagt til et sted som tiden har løpt fra, denne gang en gammeldags sykepleierskole utenfor London. Men under etterforskningens løp skjønner vi at selv her presser moderniseringen seg fram. I seg selv et godt grunnlag for rivalisering og konflikt, men tilstrekkelig til å utløse ett eller flere drap? Kanskje ikke.

Boka når et komisk høydepunkt ved et politiavhør under en heftig tango på et ball i London. Mens Martingale-mordet bød på en typisk Agatha Christie-avsløring av den skyldige, synes det som om Dalgliesh i denne saken jobber mer i ånden til Simenons inspektør Maigret.

Boka ble først utgitt 1971, oversatt til norsk 1984. Oversetteren synes bevisst å bruke gammeldagse betegnelser som «bestyrerinne» og «sykepleierelev».

Ja, hva skal man si?! Jeg klarte knapt å legge den fra meg, samtidig som jeg ikke ville bli ferdig, jeg ville nyte den så lenge som mulig...! En riktig perle! Står ikke det minste tilbake for den første i trilogien, "Søsterklokkene" og jeg kan knapt vente til den tredje kommer!

Jeg kjøper aldri romaner, jobber på et folkebibliotek så jeg har ikke noe behov for å kjøpe selv, men både "Søsterklokkene" og "Hekneveven" har funnet veien til min egen bokhylle så jeg kan ta dem frem og lese dem når jeg vil... Elsk!

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Sluttscenen viser vel tilbake til åpningsscenen der Jussi rydder elva for stein. Han er satt til å rense elva, selv om de aldri ror så langt. «Det kan jo være at verkseierne plutselig får lyst til å ta en båttur». (14) Etterhvert skjønner vi at dette er et arbeid Jussi er satt til for å sysselsette ham, eller holde ham unna verket.

Jussi holder på å drukne når han skal lempe opp en stor stein, det er derfor ikke rart at Raili tenker på broren når hun faktisk ser de tidligere verkseierne ro forbi. Den kajakkpadlerne unggutten nevnes både i startscnen og i sluttscenen.
Siste setning oppfatter jeg at det var gutten i magen som hun mistet («den lille som ikke fikk navn før han ble brent i sjukehusovnen» (275)) som hun ville kalle Jussi for å hedre broren. Når hun kommer under vann ser hun verden mer som Jussi: « Verden fortoner seg plutselig reinere eller som om den nettopp har våknet [...] Nå har vannet skylt bort de grumsete tankene, og hun føler at de aldri vil vende tilbake mer. Ingenting er hennes skyld, for hun er blitt akkurat så bra som hun kunne bli. Iblant utvikler mennesket seg til seg selv, ikke pågrunn av alt som har vært, men til tross for det. Ikke fordi, men likevel. « (276).

Jeg har lest ferdig og liker språket, fortellingen og miljøet, men sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål. Jeg forstår det som faren ble enda mer voldelig og drikkfeldig etter at han kom hjem fra krigen. Kone og unger flyktet skrikende fra huset. Raili husker fars skitne, tafsende hender, som ikke spurte om lov. (s.275) Er det rimelig å anta at faren også har skyld i Jussis epileptiske anfall/hjerneskade? Det ville jo være rart om han var den eneste som unngikk vold og overgrep.
Jeg oppfatter det også som om faren aldri dro til Amerika, men gikk på fylla til han døde av det. Han ble begravet i et annet sogn, ikke et annet land.
Hvorfor begynner Saara plutselig å snakke fransk? Er det bare et uttrykk for at gamle minner stiger til overflaten?
Jeg forstår heller ikke rekken med båter som kommer, hvorfor de ikke snakker, hvor de skal, hvorfor de drasser med seg et biljardbord i vannet.

Eg har nettopp fullført del 2 - der Helmi er i fokus!
Ho verka først lei av både arbeid og heimetilhøve- alt er rutiner, ho et- kler på seg det ho finn- går på arbeid- går heim til si vesle, gode Saara. Nesten litt apatisk, synest eg- sorga over han ho har mist er tung å bere.
Eg kvapp nesten fysisk då Helmi kom heim og fann kransen som Jussi hadde bunde- det vart sterkt, symbolsk- peika på at noko vondt kom til å hende….

Trur eg må fullføre resten av romanen i dag…..må sjå om eg finn nokre fleire svar.

Ps- då har eg fullført romanen! Nokre svar fekk eg- men ein del av det som eg oppfattar som symbolikk? det fattar eg ikkje. Er det kanskje eit råd å lese siste sidene opptatt?
Den sakna faren kom litt meir fram i lyset, men eg ser ikkje heilt klart kva lagnad han fekk- heilt fortent….
Skal vente eit par dagar med å levere boka tilbake til biblioteket.

Den har også en fortsettelse; Lyset bak øynene - om en blinds opplevelse og om seendes opplevelse av en blind. Utrolig fin.

Vi har hatt en annen bok av Kinnunen oppe til avstemming; Der fire veier møtes. Der var også historien fortalt fra flere sider, enda mer fragmentert enn historien om Jussi. Kan absolutt anbefales om Kinnunen stil faller i smak.

Fortellergrepet med ulike fortellere som beskriver samme historie og miljø fra ulike perspektiver er etterhvert velkjent, men jeg synes det fungerer godt.

Jeg vil dvele litt ved den korte innledningsteksten. Den står i kursiv og skiller seg ut. Her er det en allvitende, distansert forteller, vi møter navnløse barn i et skogslandskap.

«De går etter hverandre som de tre geitekillingene i eventyret», og vi aner at de tre skal utsettes for fare, men vi vet ikke hva eller hvem som skal representere trollet i eventyret. Men det er kanskje et frampeik om at den yngste er den som beseirer faren (og her mener jeg ikke mennesket men en fare, men det kan kanskje være sammenfallende?) på vegne av de tre søskene?

De vil alle at broren skal være den sterke, trygge og varme som skal beskytte dem, men den siste setningen viser likevel at søstrene må beskytte ham. «Da broren plutselig vender blikket mot trekronene, stiller søstrene seg klar bak ham som små vernende engler.»

Den korte teksten maner frem brorens samhørighet med naturen, og søsknenes samhold og gjensidige avhengighet. Samtidig aner vi at det er ytre farer og behov for beskyttelse og samhold.

Dette er en kriminalroman, men med et innhold som strekker seg langt utover det rent tradisjonelle. Handlingen foregår i grensetraktene mellom Sverige og Norge, øde strøk der det bor relativt lite folk.

Siden hovedhandlingen kretser rundt sankthansaften, er også tilreisende til stede her, bl.a. et nederlandsk par som blir funnet drept, stukket ned kniv i teltet de har slått opp. Den første som oppdager dem er lærerinnen Annie. Hun kommer fra storbyen som hun har brutt opp fra, for å slå seg ned her oppe i skogene hos kjæresten Dan, som før har vært elev hos henne. Annie har med seg den 6 år gamle dattera si, Mia. I nærheten av åstedet får Annie øye på en mørkhåret ung gutt som haster av sted. Hun er overbevist om at dette er drapsmannen.

Men den travle mørke unggutten er ingen andre enn Johan (bokas andre hovedperson). Han bor sammen med foreldrene og fire eldre halvbrødre. Skolelyset Johan føler seg helt annerledes enn de noe brutale brødrene. Ofte blir han mobbet og havner i slåsskamp med dem. Denne dagen har de senket ham ned i en uttørket brønn og så gått sin vei. Det varer lenge før Johan finner en måte å komme opp av brønnen på. Nå er han fast bestemt på å komme seg bort fra hjemmet der moren Gudrun er den eneste som støtter ham. Johan får haik med en middelaldrende kvinne som har en finlandssvensk dialekt. Hun tar ham med langt inn i Norge. Her blir Johan anbrakt i et lite hus bortenfor et større, men folkene som holder til der, bør han ikke vise seg for. Om natten kommer kvinnen som kaller seg Ylja til ham, og den 16 årige gutten får sine første seksuelle opplevelser. Trangen til å komme bort herfra vokser i ham. Han prøver å ta seg ut av vinduet, men skader den ene foten sterkt. Skaden ser bare ut til å bli verre, og til slutt er det Ylja som sender ham bort. (Johan drar videre til byen for å studere og så jobbe, og det skal ta mangfoldige år før han igjen er på hjemtraktene). Omsider finner Annie fram til stedet der hun og Mia skal bli boende. Det er et lite alternativt samfunn der noen folk lever sammen i et slags kollektiv.

Da vi møter hovedpersonene igjen, har det gått 18 år. Annie bor nå for seg selv, og Mia holder til inne i byen. En natt våkner Annie av stemmer utenfor huset. Hun kikker ut og ser Mia sammen med en mann. Annie gjenkjenner ham umiddelbart som den mørkhårede gutten fra mangfoldige år tilbake (drapsmannen?) Hun føler en sterk skrekk, men sier likevel ikke noe til dattera. Neste dag har Annie forsvunnet, også haglegeværet som hun alltid hadde liggende bak sengen er borte. Det blir satt i gang manngard. I spissen for letingen står Johan og Mia, som nå venter barn sammen, og legen Birger som i lengre tid har vært kjæreste med Annie. De finner henne under vann, truffet av skudd fra haglegevær. Det er uvisst om det skyldes en ulykke, at hun hadde falt og geværet gått av eller om det var drap utført av en annen.

Det blir Johan og Birger som tar opp etterforskningen av både den gamle og den nye hendelsen. De oppsporer Ylja som egentlig er høyskolelærer i Finland, samtidig komme de over Dan som nå driver en slags bokhandel. Det blir slått fast at ingen av disse var den skyldige. Og da de endelig finner fram til løsningen, ser de at denne er langt nærmere enn hva de hadde kunnet forestille seg.

Ekteparet Tuppence og Tommy Beresford holder på å komme i orden i nytt hus. Nytt for dem, men ikke akkurat nybygd. Tuppence, som elsker gamle bøker, har også overtatt en del barnebøker fra de forrige eierne. I en bok av Robert Louis Stevenson, finner hun noe mystisk. Flere bokstaver er understrøket med rødt blekk, og de danner en kode. Den er lett å løse, og viser til et dødsfall som ikke var en ulykke, men et mord. Offeret var Mary Jordan, men så og si ingen i den lille landsbyen har hørt om henne. Tuppence og Tommy etterforsker på hver sin kant, og da det skjer et nytt mord, faller etterhvert brikkene på plass.

Det er år og dag siden jeg leste noe av Christie, men kan ikke huske at det var så traurig. Mye pjatt, lite framgang, og en haug forstyrrende digresjoner.