Bokelskere.no

Årets sterkeste roman, denne vil aldri slippe meg

KJENSGJERNINGER

Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å være glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

• Kollbein Falkeid

Diktet er hentet fra Samlede dikt utgitt på Cappelen Damm i 2016

Når man først skal høre noe annet enn krim, må dette være helt riktig bok. En fantastisk fortelling, usentimental og nydelig fortalt. En historie som man ikke glemmer.

Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.

Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.

(utdrag frå blogg-omtale)

«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.

En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»

Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.

Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.

Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊
Mer fra omtalen her i dette blogginnlegget

Enig med deg og Gerd – en rørende vakker bok jeg absolutt anbefaler! Synes du gir en god beskrivelse, TanteMamie. Takashi Hiraide forteller en fin liten historie om det som skjer når en nabokatt tusler inn i livet til et ektepar på tomgang. Her er mange gode og presise observasjoner og beskrivelser av tilsynelatende små hendelser. Om katten, livet i en gammel hage og menneskers hverdagsliv. Som du skriver, det er mye som skjer på disse få sidene. Språket er elegant, bildeskapende og med overraskende vendinger.

Jeg leste for ikke lenge siden Karel Capeks Jeg hadde en gang en hund og en katt og ble svært skuffet. Takashi Hiraide viser en helt annen forståelse en katts personlighet; dens stolthet, egenvilje og vennlighet - når det passer den. Terningkast 6 fra meg!

Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.

Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!

Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.

Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.

Åpningen av denne romanen er mesterlig! Daphne du Maurier er mesterlig - hvorfor er ikke denne romanen oversatt til norsk!? Åpningen er skrevet akkurat så tvetydig at leseren må holde alle mulige utveier åpne. Ambrose beskrives både på godt og ondt - hva var han egentlig, og hvordan påvirket han egentlig i sin tur Philip? Kan vi stole på fortellerstemmen? Når kusine Rachel endelig entrer scenen kaster jeg alle hemninger og lar meg forføre og flyter med sammen med Philip. Jeg har ikke ord for hvor mesterlig du Maurier holder grep på leseren her og kløktig fører en gjennom alle sinnsbevegelser. Bravo! Jeg er så glad for at jeg har enda flere bøker igjen å lese av du Maurier.

Lolita er en kontroversiell bok. Visstnok hadde Nabokov problemer med å publisere denne boken, til tross for hvor populær denne boken skulle vise seg å bli.
Jeg leste denne boken første gang da jeg var 13. Jeg visste litt om den før jeg leste den, men da jeg prøvde syntes jeg den var tung å prøve å lese og irriterende. Hovedkarakteren Humbert Humbert skulle hele tiden bruke kompliserte ord for å komme til et poeng eller illustrere noe. Men nå som jeg er voksen, synes jeg det motsatte. Humbert, til tross for alt han gjør i løpet av boken, er så belest og veltalende.
Han er også pedofil.
Plottet til Lolita er ganske rett fram. Så lenge du vet at det er om et seksuelt forhold mellom 37 år gamle Humbert Humbert og 12 år gamle Dolores Hayes (som Humbert kaller Lolita), så vet du det generelle plottet. Mer vil jeg ikke spolere hvis du mener du vil fortsette.
Hele boken er skrevet fra Humberts perspektiv etter at alt har skjedd og da får du for det meste bare innblikk inn i hans tanker og følelser om situasjonene han har vært involvert i. Alt han gjør, føles som han skjuler seg bak vakre ord. Men dette er også noe som kan bare være min mening. Flere folk har skrevet omtaler om denne boken og studert hver linje, likevel har flere kommet til forskjellige konklusjoner. Humbert er kjekk, Humbert er stygg, han er ved sine fulle fem, han er gal, han lyver, han forteller oss sannheten… Du kan ta hans ord for det eller du kan lese mellom linjene for å komme til en annen konklusjon.
Dette er bare den typen bok. Og det er lett å skjønne hvorfor den ikke er for alle med tanke på emne. Jeg ville hatt vanskeligheter med å anbefale denne til en hvilken som helst person med tanke på hvor kontroversiell den er. Jeg kan jo ikke si at den var noe for meg heller da jeg var yngre, så det er kanskje den samme situasjonen for deg. Du burde uansett prøve den engang før du gjør noen meninger.

En knøttliten bok med mye innhold.
Gjennom 11 små fortellinger, får vi forfatterens selvbiografi. Hun vokser opp på landsbygda i Ungarn. Allerede som 4-åring leser hun flytende.
Som 14-åring, flytter hun på internat, som storebroren. Der er det lite å lese, så hun begynner å skrive i stedet.
21 år gammel flykter hun til den fransktalende delen av Sveits. Her blir hun til analfabet; hun kan ikke språket. Hun må lære seg å lese å skrive på nytt.
30 år senere har hun skrevet fransk i 20 år, men hun bruker fremdeles ordbok. Og morsmålet er i ferd med å forsvinne.

Nok en sterk, interessant, og rørende bok fra Kristof. Lettlest, men langt fra lettbent!

Leses som del av #sakprosaseptember under kvinnelig forfatter.

Usedvanlig selvportrett, glimrende skrevet.

Det er overraskende at en sittende statsråd kan ta seg tid til å skrive så nærgående, personlige memoarer. Abid Raja har utforsket utfordringene i sitt eget liv. Det kunne lett ha gått helt galt, både helsemessig og sosialt. Men han har ikke bare funnet det verdt å leve, men også vokst på erfaringene sine. Selv kaller han det en historie om frigjøring.

Raja ble tidlig utsatt for fysisk og psykisk oppdragervold som brakte ham til Oslo barnevern. Det reddet ham på et vis fra familien, men brakte ham også inn i et svært skadelig gjengmiljø som kunne ha endt i en katastrofe. Barnevernet får både ros og kritikk. Det samme gjelder helsevesenet som var en stor hjelp i perioder, men tilsynelatende glemte sin unge pasient en gang i blant.

Noen vil si at dette ikke er en politisk bok. Her er jeg uenig. Riktignok får vi ikke vite om hvordan han ble Venstre-politiker. Men fortellingen om Abid Rajas oppvekst og voksenliv gir også et bilde av sterke og svake trekk ved det norske samfunnet: skole, helse, sosiale tjenester. I tillegg blir vi også kjent med en familiekultur som bryter kraftig med verdiene som i vår tid har fått overtaket her til lands.

Selv om framstillingen inneholder mye drama, har den også en rekke avsnitt som er både rørende og humoristiske. Og enda viktigere: en sterk kjærlighetshistorie. Dette må være årets biografi. Anbefales varmt.

John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.

En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.

Jeg har vært mye på sykehus og sykepleierne blir ofte omtalt som engler av pasientene. "Mens englene sover" er vel en grei tittel sammenlignet med "Likskjorte/klede for en sykepleier" : )

Tusen takk gretemor for denne oppklaringen! Originalteksten viser at forfatteren har sitt på det tørre. Det vanlige norske begrepet for «intra-gastric-feeding», «tube-feeding» og «gastric-feeding» er sondeernæring, nettopp det som foregår i boken. Dette burde oversetteren tatt seg bryet med å sjekke. (Og jeg ble påminnet om at det aldri er lurt å konkludere før saken er skikkelig undersøkt 😊

Bruken av uttrykket «en nightingale» om en svært selvoppfordrende sykepleierske er også interessant. Florence Nightingale brukte hele sitt liv på å utvikle sykepleie til et selvstendig og respektert fag. Underdanig var hun imidlertid ikke, tvert imot - en svært viljesterk og handlekraftig kvinne. Din opplysning her bidrar til en dypere forståelse av originaltittelen, «A Shroud for a Nightingale».

Nå mener jeg på ingen måte at en tittel skal oversettes ord for ord. Men en viss sammenheng mellom tittel og innhold bør det være. I dette tilfellet synes jeg «Mens englene sover» er nokså på viddene; originaltittelen er langt mer dekkende.

Takk igjen for din nysgjerrighet, gretemor. Du er suveren til å finne opplysninger. Morsomt!

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

Siden P.D. James tar seg god tid til å ettergå drapsmetoden, påpeker du en viktig feil, som de fleste av oss ikke har ekspertise nok til å avsløre. Uten å ha originalteksten for hånden er det jo umulig å si om det skyldes forfatteren eller oversetteren. Uansett synes jeg P.D. James er en av store britiske krimforfatterne som bare ble bedre etterhvert.

Jeg tror du anbefalte denne, Harald i en annen tråd, og min interesse ble tent nettopp fordi handlingen er lagt til en sykepleierskole og et søsterhjem. På smussomslaget opplyses at P. D. James selv har hatt fast arbeid innen helsevesenet - og mye er tatt på kornet. Men en grov feil har fått passere. Sondeernæring omtales konsekvent som intravenøs ernæring eller intravenøs mating. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at en elev dør under en demonstrasjon da hun får melk gjennom en slange ført gjennom munnen og ned i magesekken (sondeernæring). Eleven ville utvilsomt ha dødd om hun hadde fått melk direkte i en blodåre (intravenøst)!

En stund lurte jeg på om forfatteren eller oversetteren var den skyldige. Kom frem til at oversetteren måtte frikjennes. Sondeernæring er på engelsk «tube feeding», intravenøs «intravenously». Begreper en oversetter må kjenne.

Forventningene ble dessverre ikke innfridd, og jeg vaklet mellom terningkast 3 og 4. Valgte å la de gode miljøskildringene veie opp for svakhetene (som er flere enn den nevnte).

Hilsen en gammel sykepleierske