Bokelskere.no

Arr. Auður Ava Ólafsdóttir.
Denne var bra, altså.
Handymannen Jónas Ebeneser har mistet det meste, inkludert håpet om et liv verdt å leve. Han pakker sin koffert, passer på å ta med bittelitt handymann-ting, reiser til et land som har vært herjet av krig. Han regner med å avslutte livet der, men hotellet, husene, byen, samfunnet, familier og forhold er på skakke. Det er lite som virker. Her opplever Jónas at han er til nytte og glede, og får respekt - livet tar ny kurs.
Flott og sterk bok.

Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

Et sidespor: Trylleglasset
Ettersom jeg endte med å kjøpe Herdis-triologien, har jeg brukt tiden til å lese Trylleglasset først. En liten refleksjon jeg synes det hadde vært spennende å drøfte, er genren. Den kalles en novellesamling, og jeg ser jo at novellene springer litt. Men samtidig er den på mange måter en episodisk roman: de samme personene og aktørene opptrer i novellene, vi får vite fortsettelsen på en novelles hovedhistorie i en annen novelle og så videre. Tydeligst er kanskje historien om Gusta. Vi møter henne først som lekekameraten til Herdis, neste novelle heter Gusta og ses fra hennes perspektiv om den dagen tanten hennes dør. I en senere novelle er Gusta igjen hovedperson, men sett gjennom Herdis sine øyne: Gusta forsvinner. I en senere novelle blir hun funnet død. Det er med andre ord en handlingstråd mellom novellene. Det samme gjelder Herr Reymer, som tar livet sitt. Vi møter ham i flere tidligere noveller og ser frampeik mot det som vil skje. Det er derfor vanskelig å lese det som selvstendige noveller ettersom det ligger så mye informasjon og tolkningsmateriale utenfor den enkelte novelle.

Jeg har nå såvidt begynt lesningen av Musikk fra en blå brønn, og synes at de to første kapitlene ikke skiller seg formmessig så mye fra novellene. Det første kapittelet slutter med at Herdis kommer seg opp av brønnen. Når det andre kapittelet starter har vi fått et sceneskifte: hun plukker blomster og faren kommer.

Mysteriet rundt morens fravær har vi som har lest novellene allerede et frampeik om.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Musikk fra en blå brønn er en fantastisk skildring av oppveksten til den lille, ensomme jenta, Herdis, som vokser opp i Bergen under første verdenskrig.Fortellingen om Herdis er delvis selvbiografisk.

Jeg har hatt Torborg Nedreaas sine bøker i reolen i flere tiår. Der har vært en flott leseropplevelse å finne de fram igjen.

Det er ikke så mye vi får vite om 1.verdenskrig, men Herdis sin familie er av tysk og jødisk slekt, og vi får høre en del gjennom diskusjoner de har når de holder selskaper.

Foreldrene til Herdis enser ikke henne. De er bare opptatt av seg selv. Utroskap fører til at ekteskapet blir oppløst, og Herdis dras mellom sin mor og sin far. Etter hvert finner faren også en kjæreste, og da går Herdis inn en periode av dyp ensomhet. Det er virkelig skremmende lesning dette, å være vitne til hvordan Herdis gikk for lut og kaldt vann. Herdis sliter med å få venner. Med sine fantasifulle påfunn og historier oppfattes hun som en løgner, og nabobarna tar avstand fra henne.

Handlingen har god driv, Nedreaas skriver fantastisk - et nydelige språk. Jeg koste meg gjennom hele boken, og følte en enorm ømhet for hovedpersonen. Anbefales på det varmeste.

Ja, har lest litt om Torborg Nedreaas nå, og flere steder står der at historien om Herdis minner om Torborgs oppvekst, at den er delvis "biografisk". Det er en roman, men at mye er tatt fra/ inspirert av eget liv.

Her er noe fra SNL

Torborg Nedreaas ble født i Bergen og var sterkt knyttet til byen og dens dialekt, men hun bodde også mye på Stord og tre år i Hellerup utenfor København i barndommen. Familien hun kom fra, var småborgerlig og sosialt ambisiøs. Derfor gikk hun på private skoler der hun ikke følte seg hjemme. Faren var kontormann, men ble aksjespekulant under den såkalte jobbetiden mot slutten av første verdenskrig. Moren arbeidet som husholderske. Hun var halvt jødisk, oldebarn av en av de første jødene som fikk slå seg ned i Bergen, og Torborg hadde mye kontakt med den store slekten av jøder i Norge og Tyskland, selv om moren og hun selv var kristne og døpt.
Det er mange spor av disse familieforholdene i bøkene hennes om Herdis, og i likhet med Herdis opplevde hun at foreldrene ble skilt.

I siste novelle i Trylleglasset får Herdis beskjed om at foreldrene skal skilles, og like etter bryter bybrannen ut. Bybrannen var visstnok i januar 1916.

Men Musikk fra en blå brønn begynner før foreldrene skilles. Familien snakker om den nye krigen, så det er antagelig sensommer 1914.

Etterhvert blir det dyrtid og varemangel. Omtrent halvveis i boken nevnes en generalstreik. Dette var visstnok en landsomfattende aksjon (Store norske leksikon skriver at 300.000 nordmenn over hele landet deltok i dyrtidsaksjonen), og skal ha skjedd den 6. juni 1917.

Så vidt jeg forstår slutter boken mens verdenskrigen fremdeles pågår, og siste kapittel skjer sensommeren 1917.

I begynnelsen av Ved neste nymåne nevnes det at det pågår fredsforhandlinger i Brest-Litovsk, så da er vi kommet til månedsskiftet februar/mars 1918.
Omtrent samtidig fortelles det at spanskesyken så vidt er begynt å bre om seg i Bergen (juli 1918), og legen skriver ut resepter på Whiskey og Cognac til huset.
(Visste dere forresten at ikke bare leger og tannleger kunne skrive ut slike resepter, men også veterinærer?!)

Brennevinsforbudet gjaldt fra julen 1916, men det virker ikke som om herrene i Herdis’ miljø har vanskeligheter med å få tak i slike varer. På sommerfesten gjør de til og med narr av arbeidsfolk som ikke har råd til å skaffe seg skikkelige varer, og tøyser med at de må nøye seg med å drikke hårvann og terpentin. Men hvem er det som risikerer livet for å frakte Cognac og Whiskey til Norge, slik at de høye herrer kan pimpe seg gjennom krigen?

I et intervju med avisen Friheten 27.01.1961 sier Torborg Nedreaas om romanen: "Boken er den første av to sammenhengende bøker."

Det er grunn til å tro at alderen til Herdis når romanen begynner sammenfaller med den alderen forfatteren selv var i på dette tidspunktet; nemlig starten av 1. verdenskrig. Hun er født i 1906.

Jeg oppfatter det slik at noe av det viktige ved personen Herdis er at hun står i en slags mellomposisjon mellom ulike kontraster. For det første befinner hun seg i en alder mellom småbarn og ungdom. Nå vet jeg ikke riktig hvor mange år bokas handling strekker seg over (kan ikke finne at det er antydet), men det er klart at det er flere år gått mellom romanens begynnelse og slutt, og Herdis har utviklet seg, forandret seg.
En annen kontrast er familieforholdene. Moren og faren er ganske ulike personligheter, den livlige moren og den langt tausere faren. Og ser vi på familiebakgrunnen, besteforeldrene, blir forskjellen enda større, På den ene siden har vi morens tysk-jødiske familie der kultur og livsglede har rotfeste. På den andre siden den religiøse farmoren og all hennes «okking» om synd og straff. Begge sider preger Herdis som blir stående midt i mellom.
For det tredje er det Herdis sin dragning mot musikken, mot fantasien, mot alt som er vakkert. Men denne dragningen begynner å slå sprekker når verdens brutale virkelighet velter inn over henne. Det er en tid full av brytninger hun lever i. Første verdenskrig raser ute i Europa. I Russland skjer den store revolusjonen som kommer til å snu opp ned på gamle samfunnsstrukturer.

En nydelig bok om oppvekstvilkårene like etter århundreskiftet. I starten virket boken som en serie små anekdoter som jeg synes ble litt oppstykket, men når man kom inn i fortellerstilen kan man ikke unngå å bli glad i Francie og forsvinne inn i miljøet. Koste meg!

Det første kapittel er en fantastisk skildring. Vurderer å bruke de sidene i undervisning. Her er mye symbolikk. Og så vakkert skrevet. Der er som man kjenner på hele kroppen, Herdis sin redsel for dypet som er der nede, både tiltrekningen og redselen for å ikke klare det. Hver muskel i kroppen er berørt. Fantastisk skildring, ikke opplevd maken.

Brønner er et fascinerende tema i litteraturen. Murakami har ofte et brønntema i sine bøker.

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

Et underbelyst tema i faglitteraturen om Torborg Nedreaas’ romaner Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971) knytter seg til det som angår jødisk identitet og assimilasjon. Romanene følger Herdis-skikkelsen gjennom noen barne- og ungdomsår i Bergen og København, med første verdenskrig som et særlig viktig tidsavsnitt og foreldrenes skilsmisse og gjenetablering i nye forhold som sentrale hendelser. Moren Franziskas jødiske slekt og «blandete» familie har en sentral plass i tekstuniverset, særlig i Musikk fra en blå brønn. Men når det siste omtales i faglitteraturen, er det oftest meget knapt. Også de fleste anmelderne av Musikk fra en blå brønn neglisjerte Herdis’ jødiske slektsarv i 1960. Dette er bemerkelsesverdig, fordi det er så sjelden at protagonisten i norske romaner plasseres i en familie med jødiske og «halvjødiske» medlemmer, og at forfatteren kan utnytte egne erfaringer når hun skildrer hvordan livet i en slik «blandet» familie kunne arte seg.

Du finner mer informasjon i denne artikkelen.

Se også torborgnedreaas.no

Også jeg har nå begynt lesingen av «Musikk fra en blå brønn». Foreløpig har jeg ikke kommet så langt siden jeg har flere bibliotekbøker liggende som det haster å bli ferdig med og få levert.

Allerede da bøkene ble utgitt for første gang, gjorde jeg meg kjent med hele trilogien, og nå er det ekstra artig å få gjenoppfrisket møtet og ikke minst se om mine reaksjoner nå er annerledes enn slik jeg husker dem. Den inntrykksvare jenta Herdis og hennes situasjon gjorde sterkt inntrykk på meg den gang og gjør det fremdeles. Men det som kanskje er nytt, er at forholdet mellom barn og voksne slik det er skildret i boka, slår meg sterkere nå enn før. Her ser man tydelig at verden heldigvis har gått framover siden 1940-tallet. På den tiden var ris et mye brukt middel i oppdragelsen av barn. Kanskje først og fremst som en trussel, et skremsel. Og ble det fysisk brukt, var det nok for å markere en skikkelig overtredelse fra barnets side. Og ikke som en reaksjon på farens egen indre frustrasjon som her i boka.

I det hele tatt slår det meg at all kontakt mellom barn og foreldre skjer utelukkende på de voksnes premisser. Det er ikke snakk om at foreldrene skal leke med barna eller drive med fritidsaktiviteter på slik barna ønsker. Det som virkelig fikk meg til å skvette var alt det gudelige pratet. Samtalen frøken Boegh har med Herdis er et skremmende eksempel. Jeg håper inderlig at dagens pedagoger og helsesøstre har langt mer realistiske råd å gi til elever som strever og faller utenfor.

Helt enig, bildebruken er mellom det beste.
Jeg fant alle 3 bøkene, så jeg leser også Trylleglasset nå.
Anbefaler å lese denne også. Flotte noveller.
Jeg kommer til å lese alt.

«Krig og poesi» - har nettopp avslutta det kapittelet.
Eg er fascinert over dei gode personskildringane av både vesle Herdis og dei vaksne ho må forholde seg til. Eg kan nesten både sjå og kjenne dufta av alt som omgir den vesle, einsame jenta og naturen, miljøet,....
Bildebruken er mellom det beste eg har lest!
Er lei meg for at ikkje har lese noko av Nedreaas før, men det kan bøtast på.
På loftet fann eg «Ved neste nymåne» i ei samling eg har arva frå ei i familien.