Bokelskere.no

Nydelig krim! Dette var mitt første møte med Persson, og jeg synes det er leit at jeg ikke har lest noe av han tidligere. Dette var bra!

Hørte denne som lydbok, og Nils Nordberg tilførte boka enormt som oppleser. Det var en fryd å høre denne, selv om den forsåvidt er lang (11 CD-plater, ca 13-14 timer). Nordberg spiller tydelig de forskjellige karakterene, og jeg ser de godt for meg inne i hodet. Nordberg synger innimellom, han gråter, er glad, er trist, ja formidler sinnsstemingene til de involverte på en veldig flott måte!

Johanson får hjerteinfarkt, og forsøker å løse en gammel sak som er foreldet. Han blir veldig engasjert i saken, men helsesituasjonen gjør at han må ta det med ro. Handlingen foregår derfor over lang tid, og det er ikke alltid det skjer så mye hver dag. Selv med lite handling i store deler av boka, er språket veldig godt, og Persson klarer på en fin måte å ikke gjøre dette kjedelig. Johanson er vel en av de første etterforskerne som jeg vet om som går på do, steller seg, sover middag, og flere ting som mange av oss gjør hver dag. Selv om dette skjer over lang tid, og vi derfor ofte får med oss at han står opp, går på do, steller seg, spiser frokost, osv, blir det allikevel ikke kjedelig! Herlig!

Uten å røpe noe om slutten, kan jeg bare si at dette er en av de krim- eller spenningsbøkene som jeg har grått mest av på slutten! Jeg kjører bil når jeg hører lydbok, og dette ble nesten trafikkfarlig! Jeg burde ha stoppet og tørket tårene! En veldig tøff slutt, men absolutt like realistisk som resten av boka.

Jeg har lyst til å lese mer om Johanson av Persson, og må sette av tid til de tidligere bøkene hans. For dette ga mersmak!

Svært lenge siden jeg har lest en bok om Thygesen sist og jeg er usikker på hva jeg mener om både denne boka og om Thygesen.
For det første er vel ikke denne intrigen av de aller beste; fotballspillere og gammel mann drepes i stille kystkommune i Østfold. Hvem er morderen? Thygesen trekkes inn, sakte men sikkert.
Thygesen er nå blitt over 70 år, har vært gjennom kreftbehandling og har hjerteproblemer. Han er fortsatt raddis som stemmer rødt; han røyker sin Teddy (sic!) og drikker sin vin og sin hjemmelaga Calvados. Han blir litt vel karikert for meg. Kan ikke huske at han var sånn? Er det bare det at det er lenge siden jeg har "møtt" han?

Synes også at romanen skjemmes av gjentakelser, gjentakelser, gjentakelser. Ja, jeg har skjønt at Thygesen kan mye om fotball, ja jeg har skjønt at han liker alkohol. Er det troverdig at en person med hjerteproblemer og helbreda kreft røyker og drikker såpass mye som Thygesen i denne boka? Skeptisk.

Hørte denne på lyd og Nergaard holder denne boka flytende, for å si det sånn. En teknisk feil på boka må skyldes slurv og er første gang jeg har hørt på produksjoner fra Lydbokforlaget.

Jeg trur neppe jeg vil lese flere nye bøker med Thygesen i. Går heller tilbake til de gamle.

Du har visst fått stort gjennomslag, annelingua, for Bojer dukker opp på de mest uventede steder. I årets julehefte fra Nemi, står det et Bojer-sitat under sitater med tanker å ta med seg inn i det nye året: For hver time som går er det én mindre igjen.

Litt mindre overraskende var det kanskje at jeg fant dette i et hefte om "Lofotdrifta frå Trøndelag - ei hundreårs saga.": Jeg hadde min lagsbåt fra Koja i Rissa det første år. På denne var også den bekjente Jakob Aasan, som Bojer tittelerer som den siste viking. Der blev senere flere båter i Rissa som hadde sitt tilhold ved Kosjøen. Johan Bojer bodde da som smågutt i en plass i nærheten, og han var nok en flink iakttager når disse båter reiste og når de kom. Heftet er utgitt av Museumslaget Staværingen, og det er interessant å lese om samfunnet og tradisjonene rundt lofotfisket.

Det er også en fisker som sier at han kjenner seg igjen i det Bojer skriver, mens en annen sier at "Bojerboka" (altså Den siste viking) er interessant, men den er for lita. Det artigast vart igjen. Berre om siste reisa hans Jakob Åsan kunde vorte ei heil bok. Men begge unnskylder dikteren og sier at ...han kunde ikkje veta alt han heller. Jeg skulle gjerne ha lest om det dikteren ikke visste ;-)

Hvorfor skal vi bry oss om hva som skjedde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen for rundt regnet 70 år siden? Et nærliggende svar er at dersom man kombinerer fangelisten derfra med listen over fremtredende hjemmefrontere som unnslapp tyskerne, så sitter man med de fleste navnene som dominerte etterkrigstidens Norge. Det er for eksempel tvilsomt om Einar Gerhardsen hadde blitt statsminister uten en fortid som fange i Sachsenhausen.

Tidligere litteratur har fremhevet det fantastiske samholdet mellom de norske fangene i Sachsenhausen. Nå har omsider beretningen kommet som viser at vel var samholdet godt, men på langt nær uten disputter og fraksjonering. Kanskje også rent svik.

Denne boken har sterke likhetstrekk med den beste boken jeg har lest om 2. verdenskrig i Norge, "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten" av Frode Fanebust. Dessuten med en annen meget god bok, "Fars krig" av Bjørn Westlie. Temaene er riktignok forskjellige. Fanebust bruker sin farfars historie til å belyse et stort antall norske krigsmyter, og vil for mange kunne gi et helt nytt perspektiv norsk krigshistorie. Westlie gransker sin fars fortid som frontkjemper på østfronten. Bentsen tar utgangspunkt i sin fars vitnesbyrd etter fangenskapet i Sachsenhausen, og fyller ut med et imponerende bakgrunnsmateriale, hvorav deler har vært ukjent for norske historikere.

Bokens historie er sterk, både når vi får høre om tre norske tillitsvalgtes skjebne som en følge av intrigemakeri blant de norske fangene, og når vi får innblikk i den hvitvask som i Gerhardsens regi ble gjennomført i etterkant. Dette fortjener å bli alment kjent, og vil bidra til å nyansere bildet av vår strenge, men rettferdige landsfader. I likhet med de fleste politikere lot han ikke sannheten stå i veien for sin foretrukne politikk.

Rent litterært har boken sine svakheter, og står seg nok ikke mot de to bøkene som er nevnt ovenfor. Den dokumenterer saklig og effektivt, ikke sjelden opp til flere ganger, og byr ikke på tilsvarende leseglede. Det er synd, for den bør få et publikum utover de historikerne som nå får anledning til å ta til seg det de selv for lengst burde ha avdekket.

Prøv den som lydbok - da kommer den mer til sin rett. Det er mye av den gamle Hallo i Uken-gjengen som står bak, så kvaliteten er det lite å si på.

Et tankevekkende men også problematisk skjønnlitterært verk som handler om en alternativ amerikansk virkelighet ved begynnelsen av andre verdenskrig.

Problematisk fordi den er er skrevet av den jødiske forfatteren Philip Roth, handler om en jødisk families opplevelser under en voksende anti-semittisme og der beskrivelsen en del av sitt eget folk til tider er så ærlig at man tar seg i å tenke at fordommer kanskje er på sin plass. Når boken er ferdig, imidlertid, er det ikke tvil om at de små urettferdighetene som blir lagt på jødene i starten av boka er bare begynnelsen, og at vold og forfølgelse etterfølger fascistenes jødiske antipatier. Problematisk er boka også fordi den store, stygge ulven er flygerhelten Charles Lindbergh som så tragisk fikk sin sønn kidnappet og drept i 1932. Han blir valgt til president ved krigsutbruddet og hans nazisympatier og anti-semittiske historie er ubehagelig å bli gjort oppmerksom på for en flyinteressert mann.

Ikke overrasket over at jeg er den første som kommenterer denne boka.

Eg har lese Maria Stuart av B. Bjørnson. Dette skodespelet handlar om Dronning Maria Stuart av Skottland og hennar siste regjeringsår, mars 1566 til ho måtte abdisere i 1567

Språkdrakta er frå 1892 og gjer stoffet til tider vel tungt å ta inn. Men eg har vore ein dag på Holyrood castle og gått i Maria Stuart og David Rizzio sine fotspor. Eg har sett staden der Rizzio anda ut. Skottane passar på å male opp att med raudt staden han døydde.

Å ha gått rundt der det hende har gjort det lettare å leve seg inn i historia, så eg likte skodespelet.

Det er frå dette stykket uttrykket: "hver gledesstund du fikk på på jord betales må med sorg" kjem frå. Orda er lagt i munnen på william Taylor

Ved et tilfelle kom jeg i juli 2010 over en pocket-utgave av Den siste viking i en brukthandel i Brevik. Til kun kr. 20,-. Jeg skjønte at nå kunne jeg ikke gå utenom lenger: det var på tide å skaffe seg denne klassikeren. Noen dager senere kom boken frem fra feriesekken. Jeg ventet meg en tung leseøkt - så feil kan man ta! Boken var glitrende, og ble lest nærmest i ett jafs. Så startet jakten på flere bøker av Johan Bojer...

Dette er listen over de bøkene av Bojer som jeg har fått tak i så langt. Jeg er nå blitt en svoren fan av denne forfatteren; Bojer skriver drivende godt, tidvis også morsomt, og han har et blikk for menneskenaturens styrker og svakheter som gjør at historiene han forteller angår nåtidens lesere, selv om levekårene han skildrer står oss fjernt. Jeg ønsker meg en Bojer Revival!!!

I årevis hadde jeg tenkt at jeg burde lese Brekkukotkrønike, eller noe annet av Halldor Kiljan Laxness. For noen måneder siden kom jeg over Brekkukotkrønike til femti kroner i et antikvariat, bladde litt i boken, ble oppløftet: boken virket faktisk også tiltalende - og boken ble med meg hjem. For tre dager siden fant jeg den frem fra stablene.

Stor glede: Brekkukotkrønike er jo MORSOM! Morsom - og trist. Og rørende. Og - men det var naturligvis ikke like uventet: uhyre velskrevet.

Jeg må innrømme at jeg - uvisst av hvilken grunn - hadde vandret rundt i den innbilning at Laxness' bøker var tunge og dystre, og at å lese ham ville bli mer av en pliktøvelse enn en reell leseglede. Så feil kan man ta - og slik flaks kan man ha at man i blant stirrer sine feil i hvitøyet og beskjemmet gjenkjenner dem for det de er. Jeg nøler ikke med å anbefale Brekkukotkrønike på det varmeste - og nå starter jakten på mer Laxness. Jeg har skjønt at hans bøker er vanskelig å komme over på norsk - kan det være en idé å søke etter danske oversettelser, montro?

Noen ganger vurderer jeg å beholde bibliotekboka og tilby å betale for en erstatning. Gode, gode boka.